En lærers uke har vært brukt mange timer foran kopimaskinen eller printeren. Bunke på bunke med handsout, pent stiftet sammen. Tidligere har jeg vanligvis valgt Times New Roman som font for utskrift. En kjedelig og trøstig font, men den er god å lese. På papir. Selv om mange handsout ble lagt ut på itsl så jeg allikevel for meg at det meste av det som lå der også skulle skrives ut. Dette første halvåret med elevers bærbare datamaskiner har forandret også dette. Denne høsten har jeg måttet gå gjennom alle mine potensielle handsout og forandret denne fonten til noe som lettere kan leses på skjerm. Papir er ut. Min tid foran kopimaskinen har blitt redusert.

Vi leser 30% langsommere på skjerm enn på papir. Da er det ikke effektivt å måtte lese en font som reduserer denne tiden enda mere. For en design-utfordret videolærer blir spørsmålet da: Hvilken font skal man velge? Det finnes jo tusenvis! Som en hvilken som helst VG1-elev på MK kan fortelle, man må velge en font som ikke har seriffer, altså en grotesk skrifttype. I tillegg må kanskje linjeavstanden være litt større enn hva vi er vant med på papir. Jeg søkte en font som jeg kunne bruke til det meste.

Etter prøving og feiling falt valget på Tamoha, en luftig font som jeg synes er behagelig å lese på skjerm, samt Comic Sans MS til mere spesielle ting. Jeg ønsker ikke å bruke alt for mye tid på fontvalget når jeg skriver, jeg må en smørbrødliste av tidligere valg. Nei, jeg kommer ikke til å blande de to ovenstående typene, ihvertfall ikke uten å samrå med mine design-kolleger…

Det er en liten ting, men allikevel en del av den samlede IKT-kompetansen hos lærere. Gudskjelov har jeg fagfolk jeg kan spørre til råds.

Webserien The Guild har nå startet opp sin andre sesong. En meget populær serie som har gått sitt gang verden over. Den er nå sett av 10 Millioner mennesker. Det er ikke verst for en serie som er produsert med hjelp av fans. På websiden kunne man tidligere klikke på PayPal-logoen og gi sitt økonomiske bidrag. Nå har serien blitt voksen, og fått store samarbeidspartnere som Microsoft og Sprint. Den første episoden viser med all tydelighet at produksjonsverdien har gått opp, men klarer samtidig å beholde det samme filmspråket, eller blir det kanskje webfilmspråket?

Det Felicia Day også har klart å beholde, er alle rettighetene til serien.

Her hjemme har VGTV prøvd seg med serier, blant annet med Sagaen om Kurt Josef Vagle fra gjengen bak Kill Buljo. En liten webjuvel er Operaen Backstage, produsert av Filmhuset.

På programfaget medier – og kommunikasjon underviser vi i perioder. Det er en måte å la elevene få fordype seg innen et fagområde, og vi bruker lærerressursene på en best mulig måte. Altså la lærere undervise i de emner de har dybdekompetanse i. Vi er fornøyde og elevene er fornøyde. Noen ganger må man allikevel som lærer undervise litt ute i gråsonen av det som er ens kjerneområde, altså ikke noe en egentlig har utdannelse i. Verden beveger seg fremover, som lærer må man henge med. Høsten 2007 hadde jeg en periode med Nye Medier på VG2, et hjertebarn for meg. Et emne som vi ikke grundig nok kan gjennomgå i resten av årets perioder, og et emne som er svært nødvendig for en ny generasjon av mediearbeidere. En kollega foreslo å bruke Second Life som en del av denne perioden. Jeg hadde lest og hørt om denne virtuelle verdenen, men hadde ikke testet dette ut før idèen ble presentert. Dette var jo en glimrende måte å inplementere diskusjon rundt Web 2.0 og også se på veien videre, se frem mot Web 3.0. Bruke Second Life som en “casestudy” på godt norskt.

I løpet av sommerferien ble det da studier i Second Life. Hvordan fungerte programmet, hva kunne jeg bruke i undervisningen. Læringskurven var meget bratt, men det hjalp med en virtuell verden som kunne tilby kurs i alt fra å programmere i SL til hvordan man kreerte skjørt. I tillegg abonnerte jeg på epostlister med pedagoger fra hele verden, som hadde mange råd å komme med. I noen sommeruker gikk jeg på forelesninger i SL, gjennom enkle søk i klienten kunne jeg finne emner jeg trengte.

I tillegg var utfordringen å få alle 45 elever inn i denne virtuelle verdenen på en enkel måte. Siden dette var VG2 kunne jeg ikke ta dem med meg inn i den voksne verdenen, den som har 18 års grense. Jeg måtte istedet ta dem med på “teengrid”. Linden Lab forlangte at jeg som voksen i denne verdenen måtte gi dem politi-attest, greit nok. Jeg kunne enkelt fakse denne over istedet for å bruke dyre tjenester og melommenn. Å få alle elevene inn viste seg å være en nøtt, siden Linden lab ikke godtok mobilnumre fra andre steder enn USA. Løsningen ble å bruke en tredjepart, som genererte kontoer for alle elevene samtidig, og hvor vi også leide oss inn, fikk vårt eget virtuelle hjem.

Avatarene til 2MKB.

Å få alle elevene til å innstallere SL, logge seg inn med brukernavn og passord tok tid. Men i noen uker var denne lille øya vårt hjem, og elevene fikk testet ut verktøyene og så på hva de kunne brukes til på et mere avansert nivå. Jeg hadde også en forelesning hvor jeg viste dem “adultgrid” – og tok dem med på en tur hvor jeg besøkte steder som NASA blant annet.

Som casestudy fungerte uken godt, men noe av formålet med bruken av SL falt bort på grunn av restriksjonene. Siden vi hadde leid kontoer av en tredjepart fikk vi ikke bevege på oss utenom den øya vi hadde leid. Derfor fikk ikke elevene mulighet til å kommunisere med andre tenåringer fra andre steder av verden.

En fordel: En av dagene måtte jeg bli hjemme. En sterk forkjølelse, hodet fullt av bomull og rennende nese var ikke noe å utsette elevene for. Men via SL kunne jeg allikevel logge meg på og gjennomgå dagens oppgave. Det ble noen diskusjoner omkring lærerens rolle i klasserommet, om skolen som også en sosial arena, om ønskeligheten av en virtuell skole m.m