Det er ikke så mange årene siden jeg kom inn i skolen, og det første som slo meg var selvfølgelig tidsbruken. Den mengden av arbeid en lærer gjør som har lite med selve planlegging av undervisningen, eller undervisning i seg selv å gjøre – men som er en ren kontorjobb. Denne byråkratiseringen av yrkesrollen som mange snakker om. Siden 2003 har ikke dette blitt mindre, snarere tvertimot.
Det overrasket meg da, og det frustrerer meg nå. I en periode klaget jeg gjerne jevnlig og høylytt over tidsbruken og arbeidspresset, og bestemte meg for å sjekke rent konkret hvor mye jeg jobbet i uka. Med et lite gratisprogram noterte jeg ned all tid som gikk med til jobb, inkludert bundet tid, planlegging, retting, faglig oppdatering osv. Resultatet var slående. Jeg lå på mellom 50 og 60 timer i uken i gjennomsnitt. Vår ordinære arbeidstid er cirka 42 timer. Noen uker var jeg oppe i 70 timer. Jeg begynte å lure på om det var noe galt med meg, som ikke klarte å gjøre alt det jeg skulle gjøre mere effektivt. Jeg prøvde å effektivisere meg selv, tenke over hvordan jeg gjorde ting. Behøvde jeg virkelig så mye tid til alt? Jobbet jeg virkelig treigt?
Det ble ikke noe bedre av det. Jeg knep kanskje inn noen minutter her og der, men ingenting som virkelig monnet. Konklusjonen min til slutt ble at ambisjonsnivået mitt var høyt, arbeidsoppgavene mange, samtidig som mye av det som virkelig tar tid – som vurdering og undervisningsplanlegging ikke kunne gjøres på skolen.
Min bundne tid på skolen går med til møter, samtaler med kolleger og elever, problemløsning, inn – og utlevering av utstyr, kontaktlærerfunksjon og generelt kontorarbeid. For å sette det siste punktet på spissen: Finne en av mine elever som jeg er kontaktlærer for ( ikke nødvendigvis underviser), og levere over en rosa papirlapp som forteller eleven at hun kan hente svaret fra Lånekassa hos ekspedisjonen. En lapp som hadde blitt levert til meg i posthylla. Jeg brøt den analoge veien med å sende melding over itsl…..Nå når elevene har fått egne maskiner fra VG1 har jeg ikke sett flere slike lapper.
Å bruke tiden hvor jeg ikke underviser til ting som krever en lengre tankeprosess enn fem minutter, er dødfødt. På arbeidsrommet kan jeg bli avbrutt når som helst. Derfor må jeg ta med meg det arbeidet som virkelig krever tid, hjem.
Forstå meg rett, i mitt yrke er lange dager ikke akkurat noe nytt. Det er vel snarere normalen der jeg kommer fra. Når du jobber mot deadline så stiller du ikke spørsmål ved å måtte jobbe mye. Men, kanskje jeg følte meg litt lurt. Kanskje jeg også hadde kjøpt forestillingen om at lærerne hadde det så fint og flott. Med sine høstferier, vinterferier og lange sommerferier. At tiden deres ellers stort sett ble brukt til undervisning. Så feil jeg tok.
Så da jeg i høst leste om Tidstyvutvalget, løftet jeg hodet noe. Jeg håper virkelig det som kommer utav det er noen konkrete tiltak, noen grep slik at jeg kan konsentrere meg om det aller viktigste for meg som lærer: Undervisning.
Jeg tenker på det nå. Nå når jeg går inn i de to meget hektiske ukene av januar.
