Boksen og jeg  feirer ettårsjubileum i disse dager. I løpet av dette året har mine TV-vaner endret seg merkbart. Jeg ser sjeldnere TV live nå, og de gangene jeg gjør det er det stort sett programmer på NRK og TV2.  Årsaken er reklamen.

Programmer fra TV3, TVNorge osv. går rett til boksen for så å bli sett på et senere tidspunkt. Da spoler jeg meg gjennom reklamepausene. Har jeg tilfeldigvis  inntatt horisontalen foran skjermen på samme tid som opptaket starter, ser jeg ikke på det men venter heller til opptaket er ferdig.

TV-reklame er det som ergrer oss mest ifølge en undersøkelse foretatt av SIFO ifjor. Hele 8 av ti irriterer seg voldsomt over denne. Jeg er nok blant de åtte. Get-boksen blir filtret jeg bruker for å unngå så mye av dette som mulig.

Dette må da til syvende og sist få konsekvenser tenker jeg for hvordan man produserer reklamen. De billigproduserte tekstplakatene som står lenge er de jeg får med meg når jeg tvinger forward-knappen opp til 16X.  Lange kjøringer med produktet og logo i fokus likeså. Men disse voldsomt påkostede reklamene som har et klippetempo som er raskere blir bare blaff på Tv-skjermen.

Jeg lurer på når vi får se reklame som tar høyde for dette. Eller er det slik at de tekstplakatene som sitter igjen på netthinnen etter en slik fremoverspoling er laget av produksjonsselskaper som allerede har skjønt det?

Overskriften er tatt fra en av mine kontakter på Facebook. En som noe motstrebende er der igjen. På profilbildet sitt demonstrer han tydelig hva han synes om det. Etter over et år har jeg fremdeles ikke så mange på min liste. Jeg logger meg på sånn sporadisk, legger igjen noen meldinger her, skriver på veggen der.  Jeg verdsetter å kunne holde nogenlunde kontakt med mennesker jeg ikke har møtt på en stund, men jeg tror nok ikke jeg helt har fot enda. Chatte gjør jeg helst pr telefon, og da gjerne i timesvis, selv om jeg er så gammel på nett at jeg har et ICQ-nummer som visstnok er l33t. Er folk litt lengre borte går det fremdeles over mail. ICQ  ble stort sett brukt til å fortelle de 5 meter borti gangen at jeg beveget meg ned på røykehjørnet. Nevner jeg ICQ til mine elever nå, blinker de bare forbauset med øynene og aner ikke hva jeg referer til. På jobb har jeg stort sett ikke tid til å logge meg på noe annet enn Fronter og våre egne nettverk.

Jeg må bare innse det, verden gikk meg forbi der. Joda, jeg kommer til å klamre meg fast. Beholde både Facebook – og Twitterkonto  for det må man jo ha, men … Jeg beholder ihvertfall min gamle ICQ-konto så lenge jeg husker passordet.

Et år til. Kanskje det vil gå opp for meg til slutt.

Tirsdag denne uken var kroppen ikke helt samarbeidsvillig. Isjasnerven meldte veldig tydelig fra at den ikke var helt fornøyd med hvordan jeg hadde stelt med den, og gangen min ble av den grunn ca 40 år eldre. Jeg så meg nødt til å melde fra at jeg måtte innta horisontalen den dagen. Problemet var at hele dagen var satt av til periodeplanlegging med mine kolleger på MK, og dette var noe jeg absolutt måtte være med på.

Løsningen var kombinasjonen Skype, Google docs og Ning. Med Skype kunne jeg være med på møtet med mine tre MK-kollegaer, med Google docs samskrev vi – og resultatet la vi ut på vårt opprettede ning side. Selv om jeg da tilsynelatende ikke var på jobb, jobbet jeg allikevel fra tidlig morgen til fire.

Så flott å ha kollegaer som gjør en slik arbeidsmåte mulig. For oss er dette en naturlig fortsettelse av faget vårt. Det vil jeg tro det er innen veldig mange andre yrker og arbeidsplasser. Som jeg nå vet er dette ingen selvsagt løsning i skolen.

Foto: swamibu, Flickr

Bloggen idag er personlig, men ikke privat.  Jeg er nå offisielt medlem av landforbundet for hørselshemmede, og bruker daglig et lite apparat i øret. Overskriften var et søk jeg foretok da jeg skjønte hvilken vei det bar. Dessverre var ikke det en søkestreng som ga mange treff, ei heller andre varianter. Kanskje det ikke er så mange lærere som har måttet plugge inn noe ekstra i øret. Heller ikke  mange som ønsket å dele den opplevelsen slik på nett.

Det er 200.000 nordmenn som bruker høreapparat daglig, og sannynsligvis mange flere som kunne ha trengt det. Den utvidete bruken av mp3-spillere hos ungdom kan også føre til at enda flere vil trenge dette senere.  Min reduksjon er rundt 20%  fra såkalt normal hørsel i alle frekvensområder. I tillegg har jeg tinnitus.  Det er sikkert noen som jobber med en slik reduksjon uten hjelp av høreapparat. Så lenge akustikken i rommet er god, og folk snakker normalt har jeg ingen problemer med å høre. Men, som jeg har opplevd, vi er svært så forsiktige med å snakke høyt her til lands – og det “normale” talenivået er et mye lavere nivå enn jeg er istand til å høre.

I klasserommet er det enda verre. Jeg må jo kunne kommunisere toveis med mine elever. I lang tid har jeg kompensert for min dårligere hørsel ved å lese på lepper og tolke etter kontekst. Ofte hørte jeg ikke mere enn et ord i setningen, og svarte på det jeg trodde de spurte om. Det førte ganske ofte til en goddag mann økseskaft samtale… Jeg forstod ikke egentlig hvor mye jeg hadde forsøkt å kompensere før jeg plugget meg til apparatet, og hørte det som ble sagt.

Utfordringen for en lærer med høreapparat er den massive veggen av lyd en opplever overalt. En skole er ikke en stille arbeidsplass i så måte. Jeg er også medielærer, og som sådan omgir jeg meg med mange elektroniske enheter i løpet av en dag. En skole er heller ikke så egnet til å følge rådene fra landsforbundet om å ” tilrettelegge arbeidsplassen for hørselshemmede”.  Arbeidsrommet er som det er, det samme er klasserom, korridorer og personalrom. Det blir å innrette seg så godt man kan.

Etter møte med audiografen og etter at du har fått høreapparat med hjem for første gang, er det sikkert lurt å følge denne introduksjonen. Det gjorde ikke jeg. Jeg plugget til høreapparatene med en gang og dro rett på jobb, 2 timer undervisning. Dagen etter hadde hadde jeg 7 timer undervisning. Etter denne dagen var jeg overbevist om at jeg måtte omskolere meg, og jeg var også svært sliten. Så sliten som jeg aldri tidligere har vært, selv etter en dag med opptak.  Min fremgangsmåte anbefales ikke.

Siden jeg har jobbet med headset og mikrofoner tidligere, visste jeg hva som ventet meg. Denne massive veggen av lyd var det jeg var redd for. En mikrofon tar opp alt, og kan ikke som hjernen filtrere bort uønsket lyd. Vi “hører” stort sett mere lyd enn det vi opplever vi hører. Med headset og mikrofon får du det reelle lydbildet. Det store spørsmålet for meg var om hjernen min ville klare å oppdatere seg med den nye informasjonen den nå fikk, eller om jeg måtte belage meg på å leve med all denne lyden rundt meg daglig.

Derfor var det gledelig for meg at hjernen etterhvert også klarte å filtrere bort uønsket lyd, med kanskje noe hjelp fra høreapparatet selv.  Etter 6 måneder med apparatet plugget inn, filtrerer nå hjernen bort lyd jeg ikke trenger å høre hele tiden. Jeg kan fremdeles få et lite lydsjokk når jeg går inn i et rom fullt med mennesker, les lærerværelset i lunsjpausen, men jeg har nå lært meg til hva jeg kan gjøre med det. Ta av apparatet for eksempel.

Så er det den praktiske biten av det. Batteriet har en tendes til å gå tomt midt i forelesninger for eksempel, noe som er mindre praktisk. Mitt høreapparat blir da bare en propp jeg har i øret, og det hjelper lite mot hørseltap… Som lærer er jeg mye på farten, og sitter sjelden stille mere enn noen minutter av gangen i veiledningssituasjoner. Ledningene har da en tendens til å falle ut, så i tillegg til å høre enda mindre enn hva jeg vanligvis gjør – har jeg nå to pinner stikkende ut på hver side av hodet. Gudskjelov er  MK-elever som de er, og  ikke tilbakeholdne med å påpeke at jeg er på vei over i pinnsvinmodus.

Selve  høreapparatet er ganske lite. Svært lett og enkelt å drifte. Jeg kunne få i alle mulige farger, men valgte svart. Jeg ser ingen grunn til å gjemme det bort, til å late som om jeg ikke har det. Svart er nå engang en  farge som passer til det meste.