… har jeg og 5D Mark II sammen. Nå var det endelig min tur, etter at alle gutta på avdelingen har hatt sin tid med det. Idag pakket jeg bag`en ganske så tidlig og proklamerte at nå tok jeg det med meg hjem for helgen. Selv om utstyret har blitt noe lettere med årene var allikevel kombinasjonen ryggsekk med bærbar mac, videobag og videostativ tungt. Det er i slike øyeblikk jeg misunner mine kollegaer som underviser i grafisk.

På sedvanlig vis har jeg lest til øyet ble stort og vått, notert og lest igjen og sett videosnutter tatt opp med kameraet.  I går var jeg på foredrag med Philip Bloom som fortalte om sine erfaringer og viste eksempler på hva det kan gjøre. Jeg har nå en ganske så god oversikt tror jeg om de positive og negative sidene og en formening om hva jeg skal teste ut.

Mens jeg nileser manualen og prøver å finne frem til de beste innstillingene for det jeg skal gjøre, må jeg få kamera til å snakke med Mac`en (glemte den medfølgende CD selvfølgelig) og finne et program som kan konverte filen til noe mere redigeringsvennlig i Final Cut Express, samt prøve å navigere meg gjennom kameraets menyer. Dette blir en bratt pinsehelg…

Overskriften er tatt fra en av mine kontakter på Facebook. En som noe motstrebende er der igjen. På profilbildet sitt demonstrer han tydelig hva han synes om det. Etter over et år har jeg fremdeles ikke så mange på min liste. Jeg logger meg på sånn sporadisk, legger igjen noen meldinger her, skriver på veggen der.  Jeg verdsetter å kunne holde nogenlunde kontakt med mennesker jeg ikke har møtt på en stund, men jeg tror nok ikke jeg helt har fot enda. Chatte gjør jeg helst pr telefon, og da gjerne i timesvis, selv om jeg er så gammel på nett at jeg har et ICQ-nummer som visstnok er l33t. Er folk litt lengre borte går det fremdeles over mail. ICQ  ble stort sett brukt til å fortelle de 5 meter borti gangen at jeg beveget meg ned på røykehjørnet. Nevner jeg ICQ til mine elever nå, blinker de bare forbauset med øynene og aner ikke hva jeg referer til. På jobb har jeg stort sett ikke tid til å logge meg på noe annet enn Fronter og våre egne nettverk.

Jeg må bare innse det, verden gikk meg forbi der. Joda, jeg kommer til å klamre meg fast. Beholde både Facebook – og Twitterkonto  for det må man jo ha, men … Jeg beholder ihvertfall min gamle ICQ-konto så lenge jeg husker passordet.

Et år til. Kanskje det vil gå opp for meg til slutt.

Man kan bygge en 27 kilometer lang tunnel, med svært komplisert teknologi – men webcasten  fra starten idag var mindre vellykket.  Til slutt ga jeg opp å få noe derfra, og fant ut at NRK sendte den samme – med noe forsinkelse. Ihvertfall fikk jeg bilder, og lyd. Når den siste ikke falt ut. Lurer på om de produserte dette innomhus eller om de hadde satt bort oppdraget. Hvis det var det siste synes jeg de må be om pengene tilbake. En milepæl som dette, og noe de måtte forvente var av stor interesse globalt, og så blir det stort sett bare en strøm av bilder med lyd til sånn innimellom. Forskerne sa det samme hver gang de fikk fumlet seg frem til en mikrofon. De gjorde så godt de kunne, innimellom all nervebitingen og forventingen. Så mye mere som kunne vært gjort med dette!

Navnet the Large Hadron Collider var det visst noen som hadde problemer med å få korrekt. Det sies at New York Times også hadde den samme feilen oppe en liten stund.

Jeg må igjen påberope meg retten til å ikke ha noe poeng.  Denne bloggposten har ligget en stund, og i starten visste jeg hvor jeg ville. Det er nå borte vekk. Forsvunnet et sted mellom rettebunkene og undervisningsplanene. Siden den inneholder noe jeg ønsker å ta vare på poster jeg det allikevel. Det kan godt være at svaret er 42. Det er også mulig at jeg bruker noe lengre tid på å finne ut hva spørsmålet var.

—————

Som noen lesere fikk med seg, dro jeg ikke på høyfjellet i påsken, men ble i byen. Det er mange år siden jeg skrudde på plass planker og gikk bortetter på hvitt underlag. Jeg var jo ute, men altså ikke på ski.  Til min overraskelse var det mange som hadde valgt det samme alternativet.  Som en noe forvirret engelskmann repliserte på bussen inn til byen. ” What has happened? Last time I was here I was the only one walking in the streets. Now there are people everywhere!” Det er mulig det var en stund siden han hadde lagt påskeferien til Norge og Oslo. Det var lenge siden for meg også.

Med skam å melde gjorde jeg ingenting med rettebunken jeg hadde med meg hjem.  Ja den var med. Det var jo “lærerferie” .  Istedet brukte jeg tid på ting jeg ellers ikke kan, som lange økter foran PC`en  med bare det for øyet å fordype meg i emner som interesserte. En sjelden luksus å bare la min nysgjerrighet styre.  Foredrag på TED for eksempel. Om superstreng-teorien, kvantefysikk, bioteknologi, Hadron Collider, Saturn og dens ringer med mere. Det meste går over hodet på meg, men det er morsomt å prøve å forstå.  Noe setter seg forhåpentligvis fast.

Ansporet av Battlestar Galactica som hadde sin finale i USA denne våren, var et av temaene for påsken å sjekke hvor langt utviklingen av roboten hadde kommet i verden. Det ble min påskekrim. Som dedikert sci-fi fan må jeg jo bare. Innen industrien har utviklingen kommet langt. Men hvordan er det med de robotene som vi kanskje kan bruke hjemme? Hvor er C-3PO?

Rodney Brooks sa i 2003 at vi var nær det punktet hvor roboter ble vanlige, også i vår hverdag. Han viser i videoen fra TED frem støvsuger-roboten som nå finnes i mange prisklasser og design. Den billigste jeg fant var på 2700.- Prisen må nok enda lenger ned før hvert hjem har en slik.  Brooks viser også frem roboter som kan brukes i krigføring, et tema Singer tar opp i sitt foredrag. Han stiller spørsmålet om hva som skjer når en soldat kan drive krigføring fra kontoret, og gå hjem etter endt arbeidsdag til familien. Hod Lipson ser for seg ikke et menneskeskapt design, men heller en robot som utvikler seg selv.

Men alle disse ser ut og oppfører seg som roboter. Det finnes andre, de humanoide robotene.

Japan er, ikke overraskende, ledende innen denne teknologien. Honda laget en som kunne løpe og gå i trapper. Det siste ihvertfall noen ganger.. Det neste store steget er å skape roboter som kan reagere på situasjoner og mennesker.  Hva med en robot som barnevakt? Den kan gjenkjenne og kommunisere med mennesker, sende bilder til deg via mobilen med mere.  I februar presenterte National Institute of Advanced Industrial Science and Technology (AIST) i Japan sin modell HRP-4C. Dette var det sikkert mange som fikk med seg.

Men det er ikke bare japanerne som jobber med å utvikle den neste humanoide roboten. Amerikanerne er fortsatt med, ikke minst ved hjelp av David Hanson ved Hanson Robotics. Hva ville Albert Einstein ha sagt til dette?

Men det var først da jeg så Jules at jeg et millisekund var i tvil. Var dette et menneske eller en robot?

Derfra var ikke spranget langt til å sjekke kombinasjonen menneske-maskin. Eller, BMI som står for Brain Machine Interface. Delvis foranledet av en kort kommentar i en pause på Folketeatret.

• Hjerne – maskin? Javisst, det er jo elektriske signaler i bunn og grunn.

Det var selvfølgeligheten som vi begge hadde til emnet som trigget meg. Det stod som en naturlig utvikling, et logisk neste skritt å ta. Det jeg ikke visste da, var hvor langt vi hadde kommet for å utvikle dette grensesnittet.  For eksempel ved  Deep-brain stimulering for å hjelpe pasienter som lider av epilepsi, Parkinson eller lignende. All denne nye teknologien kommer selvfølgelig med mange etiske spørsmål, som gjør meg svimmel bare jeg tenker på det.