Jeg har en mengde slike arkiverte pakker  der jeg bare åpnet det jeg trengte øyeblikkelig. Av og til åpner jeg en til for å se hva som er nedi.  Det er som å åpne en gammel skoeske du har tatt ned fra loftet der du helt har glemt hva du la nedi dengang for så lenge siden. I et anfall av ryddemani ( som kanskje har sammenheng med at jeg nå sliter med litt dårlig plass på disker) åpnet jeg en ny pakke. Der fant jeg dette diktet, en “nytolkning”  av Poe`s kjente verk Raven.  Det var sist endret rundt sommeren 1997.  Det var mens jeg fremdeles hadde denne mac`en hjemme. Et raskt søk på nettet forteller meg at jeg ikke lenger behøver å spare på dette, det er svært mange som har spart på det samme. Forfatterens navn fant jeg ikke dessverre. Fremdeles klinger strofen “To this day I do not know the place to which lost data go” så alt for velkjent.

Abort, Retry, Ignore?

Once upon a midnight dreary, fingers cramped and vision bleary,
System manuals piled high and wasted paper on the floor,
Longing for the warmth of bed sheets, still I sat there doing spreadsheets.
Having reached the bottom line I took a floppy from the drawer,
I then invoked the SAVE command and waited for the disk to store,
Only this and nothing more.

Deep into the monitor peering, long I sat there wond'ring, fearing,
Doubting, while the disk kept churning, turning yet to churn some more.
But the silence was unbroken, and the stillness gave no token.
"Save!" I said, "You cursed mother!  Save my data from before!"
One thing did the phosphors answer, only this and nothing more,
Just, "Abort, Retry, Ignore?"

Was this some occult illusion, some maniacal intrusion?
These were choices undesired, ones I'd never faced before.
Carefully I weighed the choices as the disk made impish noises.
The cursor flashed, insistent, waiting, baiting me to type some more.
Clearly I must press a key, choosing one and nothing more,
From "Abort, Retry, Ignore?"

With fingers pale and trembling, slowly toward the keyboard bending,
Longing for a happy ending, hoping all would be restored,
Praying for some guarantee, timidly, I pressed a key.
But on the screen there still persisted words appearing as before.
Ghastly grim they blinked and taunted, haunted, as my patience wore,
Saying "Abort, Retry, Ignore?"

I tried to catch the chips off guard, and pressed again, but twice as hard.
I pleaded with the cursed machine: I begged and cried and then I swore.
Now in mighty desperation, trying random combinations,
Still there came the incantation, just as senseless as before.
Cursor blinking, angrily winking, blinking nonsense as before.
Reading, "Abort, Retry, Ignore?"

There I sat, distraught, exhausted, by my own machine accosted.
Getting up I turned away and paced across the office floor.
And then I saw a dreadful sight: a lightning bolt cut through the night.
A gasp of horror overtook me, shook me to my very core.
The lightning zapped my previous data, lost and gone forevermore.
Not even, "Abort, Retry, Ignore?"

To this day I do not know the place to which lost data go.
What demonic nether world us wrought where lost data will be stored,
Beyond the reach of mortal souls, beyond the ether, into black holes?
But sure as there's C, Pascal, Lotus, Ashton-Tate and more,
You will one day be left to wander, lost on some Plutonian shore,
Pleading, "Abort, Retry, Ignore?"

Saken setter Osloskolens utfordring på dagsorden, og jeg håper at når denne første reaksjonen er over blir det en diskusjon som går dypere ned i denne problematikken ingen våger å snakke om.  Når jeg ser hvordan saken blir vinklet kan jeg forstå vegringen noe.

Jeg skjønner veldig godt ledelsen ved min skole på tross av en noe uheldig løsning.  Bjerke har hatt en sunn blanding av etniske – og ikke etnisk norske elever totalt sett. Elever søker seg til oss fordi vi nettopp har hatt denne blandingen og en høy score på trivsel og miljø. Da er det ødeleggende å se de etnisk norske søke seg bort fordi de blir i mindretall i enkeltklasser. Slikt blir det ikke integrering av. Snarere tvertimot.

Det er det som skjer i Osloskolen. Dette er det ingen våger å ta tak i. Istedet får man slike politisk korrekte ytringer som ” Vi deler ikke inn etter etnisitet“. Jo Ødegård, det er nettopp det Osloskolen gjør.  Umerkelig, usynlig.  I Oslo er det skoler som har tilnærmelsesvis 100% ikke-etniske nordmenn som elever, mens andre skoler har tilnærmelsesvis 100% etnisk norske.  Konsekvensen er segregering basert på bosted og skolevalg.  Neida, byrådet har ikke aktivt gått inn for dette skillet i Oslo by. Den bare lar være å gjøre noe, og slik lar man denne utviklingen fortsette.  I en flerkulturell by som Oslo er dette svært uheldig, og jeg er redd det vil få store konsekvenser. Jeg skjønner at det er viktigere å fremme Osloskolen som “vinneren” av de nasjonale prøvene og unngå slike saker som vil skape debatt og hvor man går Osloskolen nærmere i sømmene.

Den klokeste idag var Hadia Tajik, medlem av Stortingets utdanningskomité.

Hadia Tajik er bekymret over elevsammensetningen i Oslo-skolen. Hun mener at skolebyråd Torger Ødegaard tidligere har vist at han ikke tar dette alvorlig.

– Han har sagt at en elev er en elev, uten at etnisiteten har betydning. Da er han blind for en del av de faktorene som teller inn i skolemiljøet. Kulturell og sosial bakgrunn er også en del av bagasjen som både lærere og medelever må forholde seg til, sier Tajik.

Hun nevner også at man kan ha en mere bevisst politikk for å søke å påvirke valget av skole, slik at man kan få en sunnere blanding over hele byen.

Foto: tomi.no

Den første iPhone kom ut i juni 2007.  Selve smartmobilteknologien er eldre enn det. I følge denne artikkelen var den første smarttelefonen laget av IBM med navnet Simon.  For meg er det iPhone som signaliserer starten.

Det er rart, det føles som om denne teknologien har vært med oss mye lengre ikke sant? Som om mobiltelefoner alltid har kunnet gjøre det den kan. Jeg vet at det ikke stemmer. Helt siden min lånte mobiltelefon på oppdrag en gang på nittitallet, har mine telefonmodeller stort sett bare kunnet én ting.  Ta imot telefonsamtaler og ringe ut. Noen kunne ikke det engang. Jeg hadde en som slo seg av hver gang det ringte. Praktisk.  I de senere årene har det blitt mere og mere slitsomt siden så mange nå insisterer på å sende SMS. Lange SMS. Så forventer de like lange SMS tilbake, mens mine er på stadiet av “Ja.” “Ok.”  “Jepp.” Det tar for lang tid for meg å skrive på disse små knappene. Livet er for kort til å bruke på slikt har jeg tenkt.

Siden det ble klart at en ny iPhone skulle komme dette året har jeg spinket og spart.  Min egentlig plan var en ulåst telefon bestilt direkte fra Apple, men en noe plutselig fyringsregning satte stopper for det.  Jeg sjekket ut andre telefoner også med andre operativsystemer, men siden de stort sett lå i det samme pris-segmentet falt valget på iPhone. Nå venter jeg på porteringen fra mitt nye mobiltelefonselskap mens jeg stifter bekjentskap med min nye telefon. Mye av det den kan er iPaden min mye flinkere til. Lese på den lille skjermen? Er det noen på min alder som gjør det da?  Jeg synes alt av tekst er i det minste laget. Det blir mye mysing gitt.  Så er det nye saker den kan som jeg ikke visste om. Nå har jeg visst boardingkortet for meg og sønnen på den til juleferien. For sikkerhets skyld har jeg printet ut billettene også…

Folk forteller meg at de bruker sin telefon til alt. At de er blitt avhengige av dingsen i løpet av disse få årene på en måte som går utover det å bare ringe. Siden jeg nå har brukt nettbrettet først tror jeg min bruk kommer til å være litt annerledes. Jeg er blitt så avhengig av min iPad at da en kundekontakt på Elkjøp sa at jeg måtte levere den fra meg for å få den reparert, sa jeg at jeg måtte tenke meg om. Den har fått backlight bleed på venstre side av Home-knappen.  Jeg må nemlig planlegge rundt det å være uten iPad, og må finne en tid hvor det lar seg gjøre. Jeg kan ikke bare gi den fra meg sånn uten videre, det går simpelthen ikke an.

Nå kan jeg nesten ikke vente med å ringe med min nye anskaffelse. Og så skal jeg sende mange SMS. Veldig lange SMS.

Jepp.

Det er fordi Fronter i sitt brukergrensesnitt går på tvers av all tidligere praksis. Det benytter seg rett og slett ikke av samme standard for godt brukergrensesnitt. De fleste programmers menylinje for eksempel er organisert over samme lest, inkludert undermenyer. Fronter har ingenting av dette, derfor er det så tidkrevende å tilegne seg.  Valgene er rett og slett ikke der jeg forventer at de skal være, med det resultat at jeg bruker mye tid på å lete. Det at jeg er en erfaren bruker er en hemsko i denne forbindelse.

Nå skal alle på min skole bruke Fronter, ikke bare til de rent administrative oppgavene. Det kan være greit for elevene å forholde til en og samme mal i de ulike fagene. Men for meg og min undervisning representerer Fronter en reise tilbake i tid. Elevene mine er heller ikke overvettes begeistret. Det er enklere måter å dele dokumenter på enn å laste dem opp til Fronter for eksempel. Der jeg har mulighet vil jeg fremdeles benytte meg av andre mere tidsriktige løsninger.

På et fronterkurs tidligere i høst brukte kursholderen tid på å fortelle lærerne som var tilstede at de ikke skulle slette markørene for en uordnet liste.

• <- Hun mente en slik en.

Istedet for å lære alle hvordan de selv kunne både slette og legge til denne instruerte hun alle simpelthen å ligge unna.  Kanskje hun er klokere enn meg og vet hvilken gruppe hun jobber med.  Kanskje hun visste mere om dem enn jeg gjør. Jeg tenker at den situasjonen er symptomatisk for Fronter som verktøy i den norske skolen.

En stund nå har jeg sett meg om etter et fotoarkiv på nett. Det måtte kunne gjøre mange ting på en gang.

• skille mellom åpne og lukkede gallerier
• sette passord på utvalgte mapper
• deling mot twitter, facebook og andre sosiale medier
• fungere som backup av foto med ubegrenset lagringsplass
• opplasting via ftp
• mulighet for å laste opp alle slags formater, inkludert raw
• lagring av video
• integrert mot trykkerier
• mulig å bruke eget domenenavn
• salg av enkeltbilder – kanskje

Alt dette og mere til en fornuftig pris.

Problemet i 2011 er ikke at det finnes få slike fotoarkiv. Det finnes veldig mange men ingen av dem er akkurat slik jeg vil ha dem til prisen jeg ønsker å betale. Flickr prøvde jeg selvfølgelig først og jeg kommer fremdeles til å ha bilder der, men jeg ønsket meg et sted med flere muligheter. Jeg har sett på Photoshelter, Zenfolio, Fotki og Smugmug som er de tjenestene som tilbyr det jeg er ute etter. Alle disse hadde én eller flere av mulighetene listet ovenfor, men bare ett av dem hadde ubegrenset lagringsplass. Smugmug var tildels veldig rotete og mange av valgene dypt plassert  i navigasjonshierarkiet.  Fotki ville ikke fortelle meg hvor mye en måneds abonnement kostet, prisen på tjenesten dukker ikke opp før siste steg av registreringen. Zenfolio tilbød ikke lagring av raw – filer. Jeg endte til slutt opp på Photoshelter, som har en svært oversiktelig og grei tjeneste. Den er noe i dyreste laget i forhold til andre, ca 10 dollar pr måned så det er mulig at jeg flytter over til Fotki senere. Etter mye leting fant jeg at prisen der var rimeligere og ubegrenset lagringsplass lokker. Det photoshelter tilbyr annet enn Fotki er muligheten til å sette priser på enkeltbilder for ulik bruk. Det er ikke fullt så relevant for mine bilder enn så lenge, men for andre kan dette være svært viktig.

Det er mye arbeid som legges ned i et slikt arkiv så det er viktig at jeg har en tro på at arkivet ikke kommer til å stenge i nærmeste fremtid. Enn så lenge er jeg svært fornøyd med Photoshelter. Spesielt liker jeg muligheten til å lage mapper og selv bestemme tilgangen til disse mappene. En ypperlig måte å dele bilder med andre på, så kan de selv velge hvilke de ønsker å laste ned. Den offentlige delen kan du se her.

Ellers har jeg store forhåpninger til iCloud som kanskje kan bli en alt-i-ett-løsning med lagring av filer, bilder og musikk.

Jeg har søkt i det lengste å unngå å skrive om dette, men hvordan kan jeg småskrive om dingser og media uten å ha erkjent på denne bloggen at noe skjedde 22 Juli 2011. Noe så uhyrlig at det tok sin tid før det gikk opp for meg. En hendelse som vil forandre Norge for alltid.

Så ble det også veldig nært. De drepte på Utøya fikk et navn jeg kjente. Et ansikt, et smil, en latter jeg hadde sett og hørt i klasserommet. Vi mistet en elev.  Våre VG3 elever begynner høsten med én tom stol. Våre ungdommer har mistet en kjær venninne. Norge mistet et lovende ungt sinn.

De kommende VG3 elevene har vært fantastiske til å hjelpe og støtte hverandre i denne vanskelige tiden. Det er sikkert noe de kommer til å fortsette med, også videre gjennom året.

Jeg tenker at min oppgave er å peke på veien videre. At det er lov å le midt i sorgen.  At det er lov å leve og tenke på karakterer og skolearbeid og egen fremtid.  Kunnskapsdepartementet råder skoler til å ta saken opp i relevante fag. Det er et godt råd men det kan bli for nært for oss. Det er to uker til skolen begynner for elevene våre. Jeg er glad for den tiden. Det blir et utfordrende år for oss alle.

Torsdag i denne uken er den ferdige videoen på YouTube og den har allerede blitt sett av nærmere 300000.

På Newsweek Facebookside poster magasinet en memo:

To the Grand Rapids crowd:

First off, we LOVE your YouTube LipDub. We’re big fans, and are inspired by your love of the city you call home.

Om byen er døende kan jeg ikke ytre meg om, men videoen de har produsert er rett og slett fantastisk. Et stort prosjekt med mange involverte og mye planlegging. Imponerende. Nå lurer jeg på om vi får se flere slike fra byer som sliter med ryktet sitt.

Jeg har enda ikke funnet ut hvordan den kan synkronisere flere enn en kalender fra gmail-kontoen. Ei heller kan google-kalenderen og iCal synkronisere gjøremålslisten fra iCal. Det kommer sikkert i en oppdatering fra google, jeg er ikke alene om å ønske en slik funksjon kan jeg lese.

Ved hjelp av WePrint fikk jeg kontakt med skriveren på jobben, det forenkler hverdagen betraktelig. Når jeg koblet til skriveren hjemme direkte til Time Capsule via USB hadde jeg heller ingen problemer med å koble den på.

Eneste jeg har å utsette på den for øyeblikket er at den ikke lukter bok og at den var vel interessant for tenåringen. Konkurranse er ikke alltid av det gode…

Et vårtegn. Det er så hjemmekoselig med måkeskrik for en nordlending i Oslo

Jeg har vært den heldige eier av en iPad2 i over en uke, og er allerede nå hekta.  Det har vært vanskelig å få tak i brettet i Oslo siden starten i slutten av mars, men en ung herremann fant en eske innerst og bortest på Expert på Alnabru. (Der har jeg ikke vært siden åtti-tallet og ble noe fortumlet da jeg gikk ut av bussen der.)  Nå har ventetiden gått betraktelig ned, og på nettbutikken til Apple er leveringstiden 1 til 2 uker. Så hva har jeg brukt min nye dings til? Hvordan har nettbrettet blitt en del av mitt digitale liv?

Standardbruken er som redaktør for digitale plattformer Espen Egil Hansen sa på nettverksmøtet MK-Oslo for noen uker siden – i sofaen mens jeg ser TV.

Ellers har den vært med:

• På balkongen  som altmuligbrett.
• Ut på tur med fotoapparat. Nettbrettet fungerer da som en ekstra backup og samtidig kan jeg se på bildene i et litt større format mens jeg fremdeles har mulighet til å jobbe mere der jeg er.
• Skjerm nr. 2 ved siden av min stasjonære.
• Fotoalbum på besøk hos min mor ( nettbrettet falt i smak hos 85-åringen)
• På buss og trikk som bok og magasin.
• På kjøkkenet som kokebok (dings på ønskeliste – dockingenhet)

Jeg investerte i alle overganger og tilbehør unntatt tastatur. Det tror jeg ikke kommer til å bli nødvendig. Er jeg et sted jeg kan bruke tastatur og har behov for å skrive lengre tekster foretrekker jeg min bærbare.  Det eneste jeg ikke har funnet enda er noen gode bærbare høytalere som jeg kan koble til hvorsomhelst. Den innebygde duger ikke for en med redusert hørsel. Headset kan jeg jo bruke, men det hører mere til ipod-bruk synes jeg. Bruksområdet mitt for iPad inkluderer høytalere.

Jeg kjøpte bare med Wifi – ikke 3G. Jeg gikk gjennom de situasjonene der jeg kom til å bruke brettet og fant ut at tilgang til 3G ikke var nødvendig. Da valgte jeg det heller bort, ikke minst med tanke på reduserte telefonkostnader. Man kan jo også bruke en smartphone som modem og koble seg opp på den måten. Jeg har savnet muligheten én gang. Da jeg satt og ventet på trikken i påsken uten å vite hvor lenge jeg måtte vente. Det vil si – inntil jeg sjekket den analoge oversikten over rutetidene i påsken ved stoppestedet. Tenk det.

En venn lo rått da jeg bedyret at jeg bare “måtte” ha det på grunn av jobben min. Selv om kravet kanskje ikke er absolutt så er det allikevel viktig for meg å ha førstehåndskjennskap til dette. Vår bruk av mobile enheter er den neste store evolusjonen. Vi er midt inne i den allerede. Hvordan vi produserer og konsumerer innhold er i stadig forandring og som medielærer må jeg holde meg oppdatert. Ja, og så er jeg en nerd med sans for dingser. Og det var…?

På appstore prøvde jeg å begrense meg til apps som var gratis, med noen unntak.  Der hvor jeg initierer kjøp er det bare av apps som jeg kjenner av omtale.  Tilbudet er omfattende og det er umulig å vite hva som fungerer som tenkt uten noen bruker-referanser. Dette er min foreløpige liste av “må ha”  apps i tilfeldig rekkefølge:

GarageBand,iBooks, Keynote, Dropbox, Pages, iMovie, Bluefire reader, Kindle, Twitterific, Filmweb magasin, LRPAD, Evernote, Photoshop express, yr.no, IMDb, Eyewitness,Zinio, Shazam, Nett-TB (Nrk), VG+, Trafikanten, VG TVguide, Spotify og NASA.

Jeg regner ikke med at listen vil stoppe her men enn så lenge er jeg fornøyd med utvalget.

Flere kjøpere har meldt om problemer med backlight bleeding. Jeg har det på min PC-skjerm og tenker ikke så mye over det. Da jeg åpnet og lastet ned noen bøker til iBook  oppdaget jeg at min iPad hadde et bølgete mønster på venstre side av hjemknappen. Jeg sjekket med ulike farvebakgrunner og det var mest påtagelig på hvit bakgrunn. Det var såpass sjenerende at jeg planla å levere den tilbake etter påske. Kanskje det jeg så var rester etter limet som ikke har hatt tid til å tørke. Nå er det ihvertfall gudskjelov borte. Jeg så ikke frem til å levere fra meg brettet for så å måtte vente i ukesvis på en annen. Så glad for at jeg slapp det.

Foto: tomi.no

Av alle programmene i mastodonten Office for Windows er det OneNote jeg alltid har hatt lyst til å ha innstallert.  Mange lærere har blogget om dette verktøyet og skrytt av det. Men fristelsen har aldri overvunnet motviljen mot office-pakken.

Jeg har lett etter noe lignende for mac og nå ser det ut som om jeg har funnet det. Løsningen heter Growly Notes og det er utrolig nok gratis. Siden jeg egentlig aldri har brukt OneNote vet jeg jo ikke om dette er en fullgod erstatning.

Ellers er jeg veldig glad i den gode gamle boka også.