Lærerevaluering

20 March, 2014
Photo: Indi Samarajiva, flickr
Photo: Indi Samarajiva, flickr

I Oslo kjører vi hvert år en elevevaluering av lærere. Spørsmålene er laget sentralt, og alle lærere skal evalueres etter samme mal – uansett fag og timefordeling. Jeg har et svært ambivalent forhold til denne evalueringen. Ikke det å bli evaluert, der er det mye å hente. Men jeg har mine tvil når det gjelder nyttverdien av denne sentraltstyrte evalueringen. Nytteverdien for meg, en lærer på MK. At den har en nytteverdi for Utdanningsetaten i Oslo er hevet over enhver tvil, der alt telles og måles og veies er det kjekt å kunne lagre rådata slik at man kan se utvikling over tid. At de også bruker det internt er jeg også sikker på.

Siden spørsmålene er generelle, får jeg aldri svar på om akkurat min periode fungerte eller ikke. Om fordelingen praktisk/teoretisk var balansert, om jeg gikk for fort eller for langsomt frem osv. Det må jeg som alltid dedusere på egen hånd når jeg ser hva elevene produserer. Før jeg ble lærer i Oslo-skolen, dengang jeg jobbet i Akershus hadde jeg etter enkelte perioder et spørreskjema på It´s Learning som elevene kunne fylle ut anonymt. Et skjema som var spisset inn mot akkurat det jeg trengte å få svar på, akkurat da.  I Oslo-skolen bruker jeg tid på å tolke et svært rigid skjema, som kan gi meg svært uklare svar. Selv om det som oftest er tilbakemeldinger som sier noe om at jeg fungerer som klasseleder og lærer i klasserommet, så hadde det vært kjekt å få mere utbytte av å bruke såpass mye tid på denne runden hvert år.

Svaret er å bruke mitt gamle skjema, noe modernisert. I tillegg til Oslo-skjemaet, og å være lydhør til hva elevene melder muntlig. Men hvor mange av disse skal vi be elevene fylle ut?

I 2013  skriver Toril Mortensen en post om dette på sin blogg. Jeg har helt siden det tenkt at denne måtte jeg dele. Litt sent, men nå er den delt.

Hørepparat i klasserommet – igjen

9 March, 2014
Photo: Joe Haupt , flickr
Photo: Joe Haupt , flickr

Det er nå over tre år siden jeg skrev om min opplevelse med et høreapparat i skolesituasjonen. Av alle mine innlegg er dette det mest leste. Det er også det som ligger øverst i søk, og for mange blir dette inngangen til min lille blogg. Jeg håper jo at de finner noe annet interessant å lese her også, når de først er her.

Jeg jobber fremdeles som lærer, og har fremdeles det samme høreapparatet. Det går stort sett greit fra dag til dag. Nye elever blir opplært til å snakke med magen, til å bruke “Nationalteaterstemmen”, mens de eldre elevene ler. Jeg har tro på at til og med de litt sjenerte tør å bruke mere stemme i mine timer. For de må jo. Enkelte frekvenser er borte vekk, og de kommer ikke tilbake. Elevene skjønner dette ganske greit, og er tolerante og tålmodige når de bare vet.

Det er ikke helt det samme med mine kollegaer. Der må jeg svært ofte minne dem på at jeg har gjort det jeg kan for å høre dem, nemlig puttet inn høreapparatet, og resten er nå opp til dem. Må jeg minne dem om det for ofte, så kobler jeg rett og slett ut. Litt gretten og furten riktignok. Ønsker de mitt bidrag så får de snakke høyere tenker jeg, og driver med mitt. Lærere snakker i grunnen veldig lavt, pussig nok. Kanskje det er fordi de/vi er så bevisst på stemmebruk i klasserommet, så vi forter oss å slappe av litt i arbeidsrommet og i møter. Jentene er selvfølgelig de verste, men også gutta sitter og mumler beskjedent. Kanskje det er en ny stil.

Jeg unngår bevisst situasjoner der jeg vet det er helt håpløst å høre noe. Store forsamlinger for eksempel, med et høyt støynivå. Der er det ikke bare meg som sliter, men for meg er det bare tull å være tilstede. Har jeg på meg høreapparatet i en slik situasjon, sliter jeg med hodepine dagene etter. Det gjaller massivt i kraniet mitt. En vegg av lyd.

En til en er det så mye greiere, men selv da må spesielt jentene legge til litt bass i samtalen slik at jeg kan høre. I klasserommet har jeg lært meg til å vandre rundt for å høre enkelt-elever. Det ville jeg vel uansett ha gjort tror jeg, men nå er det mer nødvendig. Ved forelesninger er det greiest å kjøre gjennom uten spørsmål først, slik at jeg kan jeg ha et større fokus på spørsmålene til slutt. Det hender jeg fremdeles må tolke i kontekst, slik jeg gjorde uten høreapparatet, men det er langt fra så mye. Tilrettelegging er det ingenting av, men så har jeg ikke stått på så veldig der.

Det aller beste er å ta høreapparatet ut om kvelden. “Bliss!” ville tenåringsjentene sagt.  Etter “OMG” og “Serr?!”

Eureka?

3 February, 2014
Photo: Thomas , flickr
Photo: Thomas , flickr

Lesere av denne bloggen vil kanskje ha fått med seg at jeg har hatt problemer med nye sosiale medier. Ikke rent teknisk, neida. Jeg er fremdeles den samme middelaldrende kvinnelige nerden jeg nok alltid har vært. Jeg var nok til og med en nerd før jeg fikk min første datamaskin, når sant skal sies. Og det skal det jo.

Det problemet jeg alltid har hatt med sosiale medier som facebook, twitter o.l er at jeg egentlig aldri skjønte helt vitsen. Nå skjønte jeg endelig hele vitsen med twitter sånn rundt for et år siden, mere om det senere. Men altså facebook.

Den har jeg fremdeles store problemer med. Ikke ønsker jeg å dele livet mitt sånn fra dag til dag. Ikke at det skjer så veldig mye spennende og hemmelig rundt her altså, men det føles en tanke for navlebeskuende for meg. Nesten vemmelig. Så er det dette med antallet bekjente på facebook man liksom bare må ha, for å være et helt menneske. Ifølge radioresepsjonen er dette tallet over 100. Ikke 42, som tidligere antatt – men altså: over 100. Og det skal være et minimum. Jeg, og andre tanter som bare har 75 og mindre – vi er helt ute. Så ute at man ler av oss på radio. Hva! Frekt!

Der mister jeg litt meningen med det hele skjønner du. Hva er vitsen med å ha så mange bekjente at du umulig kan rekke å drikke kaffe med dem i løpet av året? For det er et av mine kriterier for å ha folk på facebook. Jeg må være så interessert i dem at jeg ville sagt: Selvfølgelig! – dersom de inviterte på en kaffe. Det må også være gjensidig. Det betyr at de må være litt nysgjerrige på meg og mitt sånn innimellom. Klikke “liker” sånn dann og vann, og det må jeg også. Hvis det viser seg etter en stund at ingen av disse to viktige kriteriene er fylt, så sletter jeg dem fra vennelisten.

Jepp – jeg er en av dem som gjør det. Noen ganger sletter jeg feil personer, og så blir jeg så beskjemmet at jeg ikke tør å sende en venneforespørsel igjen. Men stort sett klarer jeg meg fint.

  • Er jeg nysgjerrig nok på deres liv til å sjekke ut hva de holder på sånn av og til, og gjør de det samme med meg?
  • Ville vi begge sagt ja til en kopp kaffe, og forsøkt å rydde tid?

Facebook er ikke ikke generell nettverking for meg. Facebook er en tilnærmelsevis privat sfære. Ihvertfall i utvelgelsen av de som kan være der. Derfor kommer aldri min liste over 50, 60, 70. Tror neppe den vil. Så mange samler bare på navn. Navn som ikke betyr noe for dem, annet enn et nummer på lista. Det er det jeg ikke skjønner helt.

Det verste med facebook er at den erstatter de lange telefonsamtalene. Sist bursdag fikk jeg mange hyggelige hilsener på facebook, men det var nesten ingen som ringte. Det er kjedelig det. Glemmer man telefonen helt nå da? At det går an å snakke med den og?

Fysjom.

 

oslobilder.no

21 December, 2013
gateliv karl johan 1904
Gateliv Karl Johan 1904

 

Jeg vil slå et slag for dette fantastiske nettstedet. Her har de arkiv av Oslobilder som daterer seg tilbake til 1800-tallet, og som er tilgjengelig for alle. Du kan laste ned og bruke bildene i den kvaliteten de ligger ute i, uten vederlag. Prisen på bilder i bedre kvalitet er heller ikke avskrekkende.