Jeg innrømmer det. Jeg ser ikke helt vitsen. Jeg skjønner heller ikke hvordan alle har tid til alt. Jeg får litt bakoversveis av aktiviteten til mine e-kolleger. Mitt døgn har bare 24 timer fremdeles. Dere ser ut til å ha funnet en metode som utvider denne rammen.Hvordan? Hva er hemmeligheten?
Selv om twitter-kontoen min har vært aktiv en stund, består min samlede produksjon av èn slik liten sak. Hva kalles det? En tweet? Tvit? Å tvitre?
Så er det dette med innholdet da. Har jeg noe klokt å si sånn flere ganger i løpet av dagen? Så klokt og velfundert at det er verdt å dele? Ja, jeg ser at nettopp det er noe av poenget med Twitter – at det behøver man ikke. Men.. allikevel…
Å slik tenke høyt offentlig… For egen del ser jeg at det er svært nyttig når andre gjør det, fordi det setter igang tankeprosesser hos en selv. Men selv gjøre det?
På den annen side. Jeg kan jo ikke akkurat si at jeg har prøvd det ut til fulle. Knapt nok lagt til noen å følge. Det er kanskje lurt, slik at jeg får sett og prøvd hva dette er. Ingunns siste bloggpost gjorde utslaget. Så får vi se hvor det bærer hen.
Jeg er med!