Hvor mange av oss bruker fremdeles tavle i undervisningen? Når? Og med “oss” mener jeg de digitale kompetente. Jeg er klar over at ikke alle er der enda.
Er det slik at vi kaster oss over det nye bare fordi det er nytt? Jeg tenker at uansett hvilket verktøy jeg bruker må det ha en funksjon og tilpasset undervisningsmetoden. Foreleser jeg bruker jeg det som til enhver tid er mest hensiktsmessig. Betyr det tavle så bruker jeg tavle. Med datamusen i den ene hånden og en whiteboard-marker i den andre. Det synes jeg må være et mål, at man blir like komfortabel med det ene som med det andre, og velger verktøy utifra behov. Ikke fordi det digitale alltid er best i enhver situasjon.
Når elevene skal jobbe ut idèer, er fremdeles et stort A3 ark det beste utgangspunktet for et tankekart synes jeg. Uansett hvor mange programmer og Web 2.0-verktøy det finnes. Det er håndgripelig. Alle kan se det samtidig, de blir ikke låst til hver sin laptop – og jobber mere dynamisk som gruppe. I fjor høst hadde en gruppe som jobbet med manus satt seg fast. Jeg foreslo da noe så analogt som gule lapper, med en kort scenebeskrivelse. De kunne da alle jobbe sammen med å strukturere fortellingen sin på nytt. Legge til og trekke fra. En måte å få en håndgripelig oversikt over hva de ønsket å fortelle, og hvordan hver scene bidro til å drive denne historien fremover. Som MK-elev skal de gjennom en rekke med programmer som er obligatoriske. Profesjonelle verktøy som de må lære seg å mestre. Men jeg må ta stilling til hva som er hva. Er det virkelig nødvendig at de bruker Premiere for å redigere filmen sin, når de har erfaring fra et annet redigeringsprogram som også holder en profesjonell standard? Nei, jeg ser ikke helt det. Men lære seg Photoshop må de. Lydlærer Torbjørn har bannlyst Garageband av samme grunn. Skal de lære seg profesjonell lydredigering er ikke det programmet å jobbe med. Mens kanskje et annet som holder en profesjonell standard kunne blitt brukt.
Samtidig er jeg notorisk i bruk av e-post, og kan gjerne sende en kort beskjed til en kollega som bare sitter noen meter unna. Jeg ville helst hatt alle kolleger samlet på en eller annen chat-tjeneste. Løpe rundt i korridorer på jakt etter mennesker for å overlevere en beskjed er lite effektiv tidsbruk. Jeg er sikker på at mange rister på hodet over dette… Årsaken er at det er tidsbesparende for både kollegaen og meg. Han kan lese den når han har tid, og ikke risikere å bli avbrutt i en tankerekke. Når man sitter mange sammen kan det bli mange slike avbrytelser i løpet av en dag. Jeg har da også fått levert beskjeden raskt og kan gå over til andre ting.
I min svært så digitale hverdag må jeg ofte minne meg selv på at selve verktøyet ikke alltid er et mål i seg selv. At det jeg velger har en funksjon i forhold til hva elevene skal lære, og undervisningsmetoden som jeg ønsker å bruke.