Jeg fikk morgenkaffen litt i halsen i dag morges da jeg oppdaget at mitt arbeidssted hadde klart å bli en “sak.”  Overskriften var “Apartheid”  som en vel mediekåt jusprofessor hadde fått ytret. Vel fremme på jobb var det NRK ved hovedinngangen og oppsamling av elever. Diskusjonen var opphetet i gangene og på personalrommene.

Saken setter Osloskolens utfordring på dagsorden, og jeg håper at når denne første reaksjonen er over blir det en diskusjon som går dypere ned i denne problematikken ingen våger å snakke om.  Når jeg ser hvordan saken blir vinklet kan jeg forstå vegringen noe.

Jeg skjønner veldig godt ledelsen ved min skole på tross av en noe uheldig løsning.  Bjerke har hatt en sunn blanding av etniske – og ikke etnisk norske elever totalt sett. Elever søker seg til oss fordi vi nettopp har hatt denne blandingen og en høy score på trivsel og miljø. Da er det ødeleggende å se de etnisk norske søke seg bort fordi de blir i mindretall i enkeltklasser. Slikt blir det ikke integrering av. Snarere tvertimot.

Det er det som skjer i Osloskolen. Dette er det ingen våger å ta tak i. Istedet får man slike politisk korrekte ytringer som ” Vi deler ikke inn etter etnisitet“. Jo Ødegård, det er nettopp det Osloskolen gjør.  Umerkelig, usynlig.  I Oslo er det skoler som har tilnærmelsesvis 100% ikke-etniske nordmenn som elever, mens andre skoler har tilnærmelsesvis 100% etnisk norske.  Konsekvensen er segregering basert på bosted og skolevalg.  Neida, byrådet har ikke aktivt gått inn for dette skillet i Oslo by. Den bare lar være å gjøre noe, og slik lar man denne utviklingen fortsette.  I en flerkulturell by som Oslo er dette svært uheldig, og jeg er redd det vil få store konsekvenser. Jeg skjønner at det er viktigere å fremme Osloskolen som “vinneren” av de nasjonale prøvene og unngå slike saker som vil skape debatt og hvor man går Osloskolen nærmere i sømmene.

Den klokeste idag var Hadia Tajik, medlem av Stortingets utdanningskomité.

Hadia Tajik er bekymret over elevsammensetningen i Oslo-skolen. Hun mener at skolebyråd Torger Ødegaard tidligere har vist at han ikke tar dette alvorlig.

– Han har sagt at en elev er en elev, uten at etnisiteten har betydning. Da er han blind for en del av de faktorene som teller inn i skolemiljøet. Kulturell og sosial bakgrunn er også en del av bagasjen som både lærere og medelever må forholde seg til, sier Tajik.

Hun nevner også at man kan ha en mere bevisst politikk for å søke å påvirke valget av skole, slik at man kan få en sunnere blanding over hele byen.

I løpet av min tyveårige lange karriere som aktiv autodidakt databruker, har jeg aldri støtt på en programvare som har vært vanskeligere å tilegne meg. Etter noen funderinger og samtale med kolleger har jeg nå kommet frem til at det, ihvertfall i akkurat dette tilfellet, IKKE er min sekstitallshjerne som ikke er smidig nok.

Det er fordi Fronter i sitt brukergrensesnitt går på tvers av all tidligere praksis. Det benytter seg rett og slett ikke av samme standard for godt brukergrensesnitt. De fleste programmers menylinje for eksempel er organisert over samme lest, inkludert undermenyer. Fronter har ingenting av dette, derfor er det så tidkrevende å tilegne seg.  Valgene er rett og slett ikke der jeg forventer at de skal være, med det resultat at jeg bruker mye tid på å lete. Det at jeg er en erfaren bruker er en hemsko i denne forbindelse.

Nå skal alle på min skole bruke Fronter, ikke bare til de rent administrative oppgavene. Det kan være greit for elevene å forholde til en og samme mal i de ulike fagene. Men for meg og min undervisning representerer Fronter en reise tilbake i tid. Elevene mine er heller ikke overvettes begeistret. Det er enklere måter å dele dokumenter på enn å laste dem opp til Fronter for eksempel. Der jeg har mulighet vil jeg fremdeles benytte meg av andre mere tidsriktige løsninger.

På et fronterkurs tidligere i høst brukte kursholderen tid på å fortelle lærerne som var tilstede at de ikke skulle slette markørene for en uordnet liste.

• <- Hun mente en slik en.

Istedet for å lære alle hvordan de selv kunne både slette og legge til denne instruerte hun alle simpelthen å ligge unna.  Kanskje hun er klokere enn meg og vet hvilken gruppe hun jobber med.  Kanskje hun visste mere om dem enn jeg gjør. Jeg tenker at den situasjonen er symptomatisk for Fronter som verktøy i den norske skolen.

Jeg har søkt i det lengste å unngå å skrive om dette, men hvordan kan jeg småskrive om dingser og media uten å ha erkjent på denne bloggen at noe skjedde 22 Juli 2011. Noe så uhyrlig at det tok sin tid før det gikk opp for meg. En hendelse som vil forandre Norge for alltid.

Så ble det også veldig nært. De drepte på Utøya fikk et navn jeg kjente. Et ansikt, et smil, en latter jeg hadde sett og hørt i klasserommet. Vi mistet en elev.  Våre VG3 elever begynner høsten med én tom stol. Våre ungdommer har mistet en kjær venninne. Norge mistet et lovende ungt sinn.

De kommende VG3 elevene har vært fantastiske til å hjelpe og støtte hverandre i denne vanskelige tiden. Det er sikkert noe de kommer til å fortsette med, også videre gjennom året.

Jeg tenker at min oppgave er å peke på veien videre. At det er lov å le midt i sorgen.  At det er lov å leve og tenke på karakterer og skolearbeid og egen fremtid.  Kunnskapsdepartementet råder skoler til å ta saken opp i relevante fag. Det er et godt råd men det kan bli for nært for oss. Det er to uker til skolen begynner for elevene våre. Jeg er glad for den tiden. Det blir et utfordrende år for oss alle.

Jeg sjekker datoen og noterer meg at vi idag skriver 3/3  2011.

Etter en lesning av Roger Stjernbergs artikkel på utdanning.no med dens kommentarer må jeg bare riste forundret på hodet. Jeg visste at det fremdeles fantes lærere der ute som motsetter seg IKTs inntreden i skolen. Det gjør det ikke mindre ubegripelig.

Å stille spørsmål om hvorvidt det er klokt med IKT i skolen er som å spørre om det er klokt at barn lærer å lese.  Jeg ville tro at man “tvangsinnfører” IKT fordi det er nå engang slik at verden har beveget seg fremover og det er et verktøy som benyttes i stor grad utenfor skolen. At denne implementeringen ikke er blitt gjennomført på beste vis er nå en helt annen sak – men man må da slutte å diskutere hvorvidt man skal bruke IKT eller ikke.