Jeg har eid en del ulike datamaskiner opp gjennom tidene, og flytting av filer var ofte kaotisk må jeg innrømme. Jeg endte ofte opp med bare å komprimere alle filene. På den måten kunne de få plass på en floppy, en zip disk, minnepinne og slikt i en tid da tjenester som Dropbox bare var drømmer.

Jeg har en mengde slike arkiverte pakker  der jeg bare åpnet det jeg trengte øyeblikkelig. Av og til åpner jeg en til for å se hva som er nedi.  Det er som å åpne en gammel skoeske du har tatt ned fra loftet der du helt har glemt hva du la nedi dengang for så lenge siden. I et anfall av ryddemani ( som kanskje har sammenheng med at jeg nå sliter med litt dårlig plass på disker) åpnet jeg en ny pakke. Der fant jeg dette diktet, en “nytolkning”  av Poe`s kjente verk Raven.  Det var sist endret rundt sommeren 1997.  Det var mens jeg fremdeles hadde denne mac`en hjemme. Et raskt søk på nettet forteller meg at jeg ikke lenger behøver å spare på dette, det er svært mange som har spart på det samme. Forfatterens navn fant jeg ikke dessverre. Fremdeles klinger strofen “To this day I do not know the place to which lost data go” så alt for velkjent.

Abort, Retry, Ignore?

Once upon a midnight dreary, fingers cramped and vision bleary,
System manuals piled high and wasted paper on the floor,
Longing for the warmth of bed sheets, still I sat there doing spreadsheets.
Having reached the bottom line I took a floppy from the drawer,
I then invoked the SAVE command and waited for the disk to store,
Only this and nothing more.

Deep into the monitor peering, long I sat there wond'ring, fearing,
Doubting, while the disk kept churning, turning yet to churn some more.
But the silence was unbroken, and the stillness gave no token.
"Save!" I said, "You cursed mother!  Save my data from before!"
One thing did the phosphors answer, only this and nothing more,
Just, "Abort, Retry, Ignore?"

Was this some occult illusion, some maniacal intrusion?
These were choices undesired, ones I'd never faced before.
Carefully I weighed the choices as the disk made impish noises.
The cursor flashed, insistent, waiting, baiting me to type some more.
Clearly I must press a key, choosing one and nothing more,
From "Abort, Retry, Ignore?"

With fingers pale and trembling, slowly toward the keyboard bending,
Longing for a happy ending, hoping all would be restored,
Praying for some guarantee, timidly, I pressed a key.
But on the screen there still persisted words appearing as before.
Ghastly grim they blinked and taunted, haunted, as my patience wore,
Saying "Abort, Retry, Ignore?"

I tried to catch the chips off guard, and pressed again, but twice as hard.
I pleaded with the cursed machine: I begged and cried and then I swore.
Now in mighty desperation, trying random combinations,
Still there came the incantation, just as senseless as before.
Cursor blinking, angrily winking, blinking nonsense as before.
Reading, "Abort, Retry, Ignore?"

There I sat, distraught, exhausted, by my own machine accosted.
Getting up I turned away and paced across the office floor.
And then I saw a dreadful sight: a lightning bolt cut through the night.
A gasp of horror overtook me, shook me to my very core.
The lightning zapped my previous data, lost and gone forevermore.
Not even, "Abort, Retry, Ignore?"

To this day I do not know the place to which lost data go.
What demonic nether world us wrought where lost data will be stored,
Beyond the reach of mortal souls, beyond the ether, into black holes?
But sure as there's C, Pascal, Lotus, Ashton-Tate and more,
You will one day be left to wander, lost on some Plutonian shore,
Pleading, "Abort, Retry, Ignore?"

Jeg har søkt i det lengste å unngå å skrive om dette, men hvordan kan jeg småskrive om dingser og media uten å ha erkjent på denne bloggen at noe skjedde 22 Juli 2011. Noe så uhyrlig at det tok sin tid før det gikk opp for meg. En hendelse som vil forandre Norge for alltid.

Så ble det også veldig nært. De drepte på Utøya fikk et navn jeg kjente. Et ansikt, et smil, en latter jeg hadde sett og hørt i klasserommet. Vi mistet en elev.  Våre VG3 elever begynner høsten med én tom stol. Våre ungdommer har mistet en kjær venninne. Norge mistet et lovende ungt sinn.

De kommende VG3 elevene har vært fantastiske til å hjelpe og støtte hverandre i denne vanskelige tiden. Det er sikkert noe de kommer til å fortsette med, også videre gjennom året.

Jeg tenker at min oppgave er å peke på veien videre. At det er lov å le midt i sorgen.  At det er lov å leve og tenke på karakterer og skolearbeid og egen fremtid.  Kunnskapsdepartementet råder skoler til å ta saken opp i relevante fag. Det er et godt råd men det kan bli for nært for oss. Det er to uker til skolen begynner for elevene våre. Jeg er glad for den tiden. Det blir et utfordrende år for oss alle.

Newsweek skriver i januar en artikkel om Amerikas døende byer. Grand Rapids i Michican kommer som nr 10 på listen, med Flint -  Michael Moores fødested og byen han  gjorde kjent med dokumentarfilmen Roger & Me, på plassen før.  Ikke helt uventet mener den lokale pressen noe om dette. Det faller heller ikke i god jord hos beboerne. Lokale eventorganisator Rob Bliss annonserer så planen om å lage en lip dub video, en video der man mimer til en låt. Dette i èn tagning, altså uten et eneste klipp.  Dette til låten  “American Pie“  av Don McClean. Opptakene var i denne måneden men i en produksjon av denne størrelsen og med så mange involverte trenger man prøver

Torsdag i denne uken er den ferdige videoen på YouTube og den har allerede blitt sett av nærmere 300000.

På Newsweek Facebookside poster magasinet en memo:

To the Grand Rapids crowd:

First off, we LOVE your YouTube LipDub. We’re big fans, and are inspired by your love of the city you call home.

Om byen er døende kan jeg ikke ytre meg om, men videoen de har produsert er rett og slett fantastisk. Et stort prosjekt med mange involverte og mye planlegging. Imponerende. Nå lurer jeg på om vi får se flere slike fra byer som sliter med ryktet sitt.

National Theater, London har kringkastet forestillinger i HD til kinoer over hele verden siden 2009. Listen over teaterstykker er imponerende. Fedra, Hamlet, King  Lear, Frankenstein og snart nå Kirsebærhagen for å nevne noen. Listen over kinoer er ikke mindre imponerende.  Dessverre er ikke Norge med, uvisst av hvilke grunner.

Hadde ikke hørt om dette før jeg snublet over en reklamefilm linket til fra Blooms blogg. Nå er jeg veldig misunnelig på svenskene. Nærmeste kino er i Karlskoga. Hmm…

Oppdatering mars: Jeg fikk et vennlig svar fra informasjonsansvarlig i Oslo Kino som kunne fortelle at de hadde prøvd i 2009 og 2010 men at forestillingene ikke hadde fått den oppslutningen de hadde håpet og ønsket. De fortsetter med operaer og konserter.

Det betyr jo at operapublikummet er større enn teaterpublikummet i hovedstaden. Det hadde jeg ikke trodd men det viser kanskje min preferanse mer enn noe annet.