Foto: Andrew Whalley

Et lite desillusjonert hjertesukk…

Hvordan havnet vi her?

Med en skole som totalt sett ikke er i tråd med hvordan resten av samfunnet bruker PC. Hvor var skolen da resten av verden tok i bruk datamaskinen som primærverktøy, og da er ikke bruken av den som skrivemaskin inkludert. Hvordan kan det ha seg at noen fremdeles setter spørsmålstegn ved bruken av den på skolen for lærere såvel som elever? Hvor var lærerne da resten av verden gikk inn i det 21  århundrede?

Det er ikke fullt så ille selvfølgelig, men det er store variasjoner i hvor langt man har kommet i utviklingen på hver enkelt skole.  Bruken av den i klasserommet kommer som følge av personinitiativ som for eksempel Del&Bruk, men hver enkelt lærer må i prinsippet  prøve og feile på egen hånd fremdeles. Riktignok har noen utvalgte fylker en epedagog – men det gjelder ikke hovedstaden så vidt jeg vet. Etter halvannet år får jeg kanskje gjennomslag for å bruke naboen sin.

Det jeg ser er at der motstanden er størst er kunnskapen minst.  Også i å sette begrensinger for bruken av den. Paradoksalt nok må mine elever på MK legge ned laptopen når jeg kjører rene forelesninger. Skal jeg si noe i det hele tatt i plenum må de legge den ned, i 5 minutter eller en time. Deres notater  fra forelesning på papir kombinert med mine notater på wordpress.

Vann som sildrer over stein og langsomt former den. Så lang tid vil dette ta.

Overskriften er tatt fra en av mine kontakter på Facebook. En som noe motstrebende er der igjen. På profilbildet sitt demonstrer han tydelig hva han synes om det. Etter over et år har jeg fremdeles ikke så mange på min liste. Jeg logger meg på sånn sporadisk, legger igjen noen meldinger her, skriver på veggen der.  Jeg verdsetter å kunne holde nogenlunde kontakt med mennesker jeg ikke har møtt på en stund, men jeg tror nok ikke jeg helt har fot enda. Chatte gjør jeg helst pr telefon, og da gjerne i timesvis, selv om jeg er så gammel på nett at jeg har et ICQ-nummer som visstnok er l33t. Er folk litt lengre borte går det fremdeles over mail. ICQ  ble stort sett brukt til å fortelle de 5 meter borti gangen at jeg beveget meg ned på røykehjørnet. Nevner jeg ICQ til mine elever nå, blinker de bare forbauset med øynene og aner ikke hva jeg referer til. På jobb har jeg stort sett ikke tid til å logge meg på noe annet enn Fronter og våre egne nettverk.

Jeg må bare innse det, verden gikk meg forbi der. Joda, jeg kommer til å klamre meg fast. Beholde både Facebook – og Twitterkonto  for det må man jo ha, men … Jeg beholder ihvertfall min gamle ICQ-konto så lenge jeg husker passordet.

Et år til. Kanskje det vil gå opp for meg til slutt.

Tidligere i våres dro vi med elevene på Filmens Hus til et  foredrag av Lasse Gjertsen. Mannen/gutten bak videoer som denne:

Som Rushprint skriver:

Det er ikke grensesprengende filmkunst, og det er nok fortsatt slik at det er måten Gjertsen lager og distribuerer filmene sine på som påkaller mest beundring.

På tross av publiseringen på YouTube, syntes jeg allikevel tilnærmingen var noe tradisjonell. Med veien om NRK med sine rammer om sendeflater, sendeskjema, programprofil etc. Jeg stilte meg spørsmålet hvorfor han ikke hadde gått denne veien? Med en så stor skare av fans verden over kan jeg ikke tenke meg noen annen her i landet som kunne dratt det i land.

I forrige uke ga jeg MK-elevene en enkel liten oppgave for å  introdusere nye begreper i kontekst. De skulle lage en strategi for en ny artist, et produkt eller lignende og tenke på tvers av nåværende kanaler.

Tidsrammen var stram, som får dem til å bruke mindre tid på Facebook og lignende. Det de kom frem til overrasket meg litt. Av gruppene var det ingen som IKKE hadde tenkt avtale med plateselskap der musikk var temaet. Det var rett og slett ingen som hadde satt spørsmålstegn ved muligheten av å hente finansiering annet steds fra. Jeg ville trodd at denne generasjonen ville ha snudd de store selskapene ryggen så snart muligheten var der. Men nei…

Istedet for å tjene penger primært på salg av CD/filer, så mange for seg at fokuset lå på konsertene. På inngangsbilletten, capsene og t-skjortene. Det var både fysiske produkter å kjøpe, samtidig som man kunne få tilgang lovlig over nett.  Tradisjonstro, men med en tvist.  De brukte sosiale nettverk for å skape blest om produktet, og hentet inn fortjenesten andre steder. Men de ville fremdeles produsere en fysisk CD…

Det var altså ikke en total helomvending, ala “TV`en er død”.  Nei, det var snarere en både – og. På akkurat samme måte som de ikke erstatter sosial omgang gjennom de nye tjenestene. De kommer i tillegg til. På sedvanlig vis måtte jeg grunne litt over dette. Jeg har sett for meg èn stor medierevolusjon. En før – nå situasjon. Langsom forandring  javisst, men likefullt et paradigmeskifte i hvordan man ihvertfall distribuerer medier, om ikke produserer.

Foto:Dead TV av Boris, flickr

For MK-elevene fantes det ikke et skille mellom gammelmedia og nye, mellom før – nå. Alt var tilgjengelig, og alle kanaler kunne brukes, hver til sin tid. Ikke noe “TVèn er død!” men en sømløs implementering av alt. Samtidig.

Kanskje det er slik at det ikke er denne generasjonen som kommer til å forandre verden, og at vi fremdeles må vente på den store forandringen. Kanskje det bare betyr at vi fremdeles er “in between”. Eller kanskje de siste ti årene bare beskriver hvordan det vil fortsette, en langsom endring men ingen store omveltninger.

Til slutt: Jeg har sett noen tilløp til det Fagerjord beskriver i sitt essay  “Four Axes of Rhetorical Convergence“, men det er ingenting som dominerer enn så lenge.

Foto: River Sings - Januszbc

Denne kommentaren skal handle om Twitter. Til slutt. Først må jeg påberope meg retten til ikke å fatte meg i korthet. Det er et privilegium for folk som har nådd en viss alder. Eller kanskje det gjaldt mangel på poeng. Uansett, jeg påberoper meg retten til begge.

Igår koblet jeg denne lille saken til prosjektoren i klasserommet, en daglig rutine. Denne dagen var det noe som var feil. Der mitt lekre skrivebordsbilde skulle vært på lerretet, var det istedet en saus med sterkt innslag av magenta.

Tidlig morgen, alt for lite kaffe. Hjernen min stod helt stille. Hva var nå dette for noe? Hvordan kunne jeg endre på det? Jeg prøver å fyre av noen synapser, men ingen reaksjon oppe i kontrollrommet. Befippet spurte jeg min kollega. Noen sekunder senere var adapteren plugget korrekt i, og jeg kunne begynne. En liten hendelse i en lærers hverdag. Et bittelite øyeblikk, men for bare noen måneder siden var det jeg som var problemløser på elevmaskiner og kollegers. Videokamera, programmer – bare nevn det, jeg har fikset. De siste tyve årene har jeg autodidakt lært og omattlært. Redefinert kunnskap og oppgradert helt siden min første mac i 1989.

En tidlig morgen i Oslo i året 2009 står hjernen min komplett stille over en liten filleting.

Når jeg ser på Twitter så opplever jeg det samme stille øyeblikket. Jeg ser og ser, men jeg skjønner ikke hva jeg ser. Hva er dette for noe? Erfaring har lært meg nå at selv om ikke akkurat Twitter overlever lenge, vil allikevel denne applikasjonen ha betydning  for noe som kommer senere. Kunnskap som ikke er kombinert enda. Jeg vet det, men samtidig så skjønner jeg det ikke.

Har jeg møtt veggen? Har jeg kommet så langt som min sekstitalls-hjerne kan komme?  Hvor ble min smidige hjerne av som jeg alltid kunne regne med lærte seg nye ting. Kjapt? Ok, så er ikke selve programmet så vanskelig å skjønne. Ei heller hva det gjør. Men det viktigste spørsmålet kan jeg ikke svare på. Det lille ordet som når besvart gir tingene mening:

Hvorfor?

I en kommentar til Michael Feldsteins blogg om det samme temaet sier Nate Angell følgende:

I think of twitter like a river, always flowing by. When you feel like a dip, you can dive in, otherwise, let it flow on by.

Flott metafor, men jeg ser ikke helt det. For meg blir det som å rope fra nærmeste fjelltopp. Selv om jeg ikke har noen problemer med å rope min sønns navn høyt på en jernbaneperrong ( ikke alltid like populært nei ) så er dette med å rope ut til tilfeldige forbipasserende på Twitter fremmed. Det minner meg litt om en av Oslos personligheter en gang på syttitallet. Du kunne finne henne på et gatehjørne. Med sykkel. Svært opphisset hadde hun mye hun skulle ha sagt, men det var vanskelig å følge hva hun snakket om. Det kan være like vanskelig å følge med på twitter. Det er tilfeldige nedslag i en fragmentert virkelighet. Noen øyeblikksbilder fra hele verden. Jeg strever med å finne sammenhengen.

Lørdag klarte jeg det i noen minutter. Tilfeldighetene koblet sammen en vandrende Stephen Fry i Dublins gater, en sporty Ingunn på løpetur, og en ivrig arbeidende manusforfatter og produsent Hart Hanson som hadde sendt avgårde sine tekstforfattere til å jobbe med neste sesong av sin tv-serie. I et bittelite øyeblikk så jeg disse tre personene jeg ikke kjenner som èn liten historie. Et makro-bilde av verden på en lørdag.  Det gjorde godt.

Kanskje jeg heller burde se på Twitter som det 21 århundredes vekter.  En internasjonal versjon av Norge Rundt på nett.

Klokka er 10. Alt er vel!

På en lørdag.