Category Archives: Internett

Eureka?

Photo: Thomas , flickr
Photo: Thomas , flickr

Lesere av denne bloggen vil kanskje ha fått med seg at jeg har hatt problemer med nye sosiale medier. Ikke rent teknisk, neida. Jeg er fremdeles den samme middelaldrende kvinnelige nerden jeg nok alltid har vært. Jeg var nok til og med en nerd før jeg fikk min første datamaskin, når sant skal sies. Og det skal det jo.

Det problemet jeg alltid har hatt med sosiale medier som facebook, twitter o.l er at jeg egentlig aldri skjønte helt vitsen. Nå skjønte jeg endelig hele vitsen med twitter sånn rundt for et år siden, mere om det senere. Men altså facebook.

Den har jeg fremdeles store problemer med. Ikke ønsker jeg å dele livet mitt sånn fra dag til dag. Ikke at det skjer så veldig mye spennende og hemmelig rundt her altså, men det føles en tanke for navlebeskuende for meg. Nesten vemmelig. Så er det dette med antallet bekjente på facebook man liksom bare må ha, for å være et helt menneske. Ifølge radioresepsjonen er dette tallet over 100. Ikke 42, som tidligere antatt – men altså: over 100. Og det skal være et minimum. Jeg, og andre tanter som bare har 75 og mindre – vi er helt ute. Så ute at man ler av oss på radio. Hva! Frekt!

Der mister jeg litt meningen med det hele skjønner du. Hva er vitsen med å ha så mange bekjente at du umulig kan rekke å drikke kaffe med dem i løpet av året? For det er et av mine kriterier for å ha folk på facebook. Jeg må være så interessert i dem at jeg ville sagt: Selvfølgelig! – dersom de inviterte på en kaffe. Det må også være gjensidig. Det betyr at de må være litt nysgjerrige på meg og mitt sånn innimellom. Klikke “liker” sånn dann og vann, og det må jeg også. Hvis det viser seg etter en stund at ingen av disse to viktige kriteriene er fylt, så sletter jeg dem fra vennelisten.

Jepp – jeg er en av dem som gjør det. Noen ganger sletter jeg feil personer, og så blir jeg så beskjemmet at jeg ikke tør å sende en venneforespørsel igjen. Men stort sett klarer jeg meg fint.

  • Er jeg nysgjerrig nok på deres liv til å sjekke ut hva de holder på sånn av og til, og gjør de det samme med meg?
  • Ville vi begge sagt ja til en kopp kaffe, og forsøkt å rydde tid?

Facebook er ikke ikke generell nettverking for meg. Facebook er en tilnærmelsevis privat sfære. Ihvertfall i utvelgelsen av de som kan være der. Derfor kommer aldri min liste over 50, 60, 70. Tror neppe den vil. Så mange samler bare på navn. Navn som ikke betyr noe for dem, annet enn et nummer på lista. Det er det jeg ikke skjønner helt.

Det verste med facebook er at den erstatter de lange telefonsamtalene. Sist bursdag fikk jeg mange hyggelige hilsener på facebook, men det var nesten ingen som ringte. Det er kjedelig det. Glemmer man telefonen helt nå da? At det går an å snakke med den og?

Fysjom.

 

En uting

Det er en uting dette at kommentarfeltene ber deg om å bruke din Google, twitter, facebook, wordpress, eller Open ID – konto når du ønsker å kommentere noe. Jeg ønsker ikke å linke mine kommentarer til noen av disse i det hele tatt. Som oftest lar jeg da hele kommenteringen være. Der det er muligheter for selv å bestemme, signerer jeg allikevel med fullt navn og en link tilbake hit til tomi.no.

Jeg er ikke helt sikker på hva min motstand mot dette bunner i. Det jeg skriver er ikke spesielt kontroversielt, slik at jeg er nødt til å være anonym. Ei heller er jeg redd for å stå for det jeg mener.

Det kan være fordi jeg aldri husker passordet til de ulike tjenestene, og ikke har brydd meg med å legge dem til i Last Pass. Eller kanskje er det fordi jeg ønsker å bestemme helt på egen hånd om når det jeg skriver skal linkes til noe som helst. Valget skal fremdeles være hos meg, det skal være helt og fullt mitt.

Her er en liten bønn til alle bloggere. Installér et spam-filter, og la kommenteringen være åpen.

Å lære nye ting

Nilsens gitarbokJeg elsker å lære meg nye ting. Jeg synes det er en fantastisk side ved mennesket, at vi hele tiden kan lære. Jeg håper at jeg fremdeles er i stand til å lære nye ting som pensjonist. Hvis ikke, får jeg håpe jeg kan videreutvikle det jeg allerede har lært. Ihvertfall det!

Da jeg som tenåring ønsket å lære meg å spille gitar, fikk jeg denne boken i gave. Det gikk ikke så lang tid før jeg kunne akkompagnere til allsang. Jeg er altså en fra generasjonen som lærte å spille gitar ved hjelp av samme bok.  En mester ble jeg aldri, men boken hjalp meg med å knekke koden.

Jeg ble slått av hvor forskjellig min fremgangsmåte var denne vinteren da jeg ønsket meg en ny hobby. For noen år tilbake var jeg en ivrig hobbymaker av ulike ting. Søm, makramé, keramikk, strikk, maling osv. Jeg har savnet det fysiske fiklearbeidet i min veldig digitale hverdag, og i år satte jeg av tid til å lære meg noe nytt.  I lang tid hadde jeg sett hvor mye flott som var tilgjengelig for å lage smykker, og fant ut at dette var akkurat det jeg trengte. Noe som ikke var digitalt, men håndgripelig. Et håndverk med fysiske gjenstander som jeg kunne bruke på jobb!

Lenge søkte jeg rundt etter steder med kurs. Du vet, lære hobby på gamlemåten med et Friundervisningskurs (Folkeuniversitetet) eller et kurs fra AOF e.l. Det måtte da være noen som kjørte noen nybegynnerkurs. Men nei. De kursene jeg fant så ut til å være for meget viderekomne smykkesmeder, det var jo ikke det jeg skulle bli.

Så fant jeg kursene mine. På yotube. Side på side med alle mulige teknikker forklart. På engelsk, spansk, russisk – og en mengde andre språk. Hobbyister over hele verden delte sine egne erfaringer, triks og tips. Noen svært pedagogisk fremlagt, og andre ikke.  En stund var det bare dit min nye hobby strakk seg. Se på filmer om ulike teknikker på youtube. Endelig tok jeg mot til meg, og kjøpte en nybegynnerpakke. Da den kom var det nye utfordringer. Jeg leste og så til øyet bokstavelig talt begynte å renne av anstrengelse. Om wire wrap, om chainmaille, om gauge, om verktøy og om perleveving med mere.

Noen måneder senere har jeg våget meg på noen kreasjoner, som jeg til og med har turt å ha på meg på jobb.

Jasper med Bali-perler i kobber
Jasper med Bali-perler i kobber

 

Jeg tok frem gitaren her forleden, og oppdaget at jeg har glemt det meste. På tide å friske opp hukommelsen med noen you-tube kurs kanskje.

Backup i skyen

Jeg har lenge søkt etter en løsning som kunne fungere på alle mine ulike dingser og maskiner. En tjeneste som kan styre alle. Jeg hadde egentlig forsonet meg med at det ikke fantes andre og bedre alternativer enn Dropbox. Heldigvis tok jeg feil.

Etter mye søken fant jeg SugarSync. Nå har jeg brukt denne tjenesten i over et år, og må si meg svært fornøyd med den. Jeg har tilgang på alle mine filer overalt hvor jeg befinner meg, og kan lett laste dem ned fra nett-arkivet når jeg måtte ha behov.

Dette løser også en annen utfordring. Hvordan kan jeg jobbe med den samme katalogen av Lightroom på den stasjonære såvel som den bærbare.