Tag Archives: facebook

Eureka?

Photo: Thomas , flickr
Photo: Thomas , flickr

Lesere av denne bloggen vil kanskje ha fått med seg at jeg har hatt problemer med nye sosiale medier. Ikke rent teknisk, neida. Jeg er fremdeles den samme middelaldrende kvinnelige nerden jeg nok alltid har vært. Jeg var nok til og med en nerd før jeg fikk min første datamaskin, når sant skal sies. Og det skal det jo.

Det problemet jeg alltid har hatt med sosiale medier som facebook, twitter o.l er at jeg egentlig aldri skjønte helt vitsen. Nå skjønte jeg endelig hele vitsen med twitter sånn rundt for et år siden, mere om det senere. Men altså facebook.

Den har jeg fremdeles store problemer med. Ikke ønsker jeg å dele livet mitt sånn fra dag til dag. Ikke at det skjer så veldig mye spennende og hemmelig rundt her altså, men det føles en tanke for navlebeskuende for meg. Nesten vemmelig. Så er det dette med antallet bekjente på facebook man liksom bare må ha, for å være et helt menneske. Ifølge radioresepsjonen er dette tallet over 100. Ikke 42, som tidligere antatt – men altså: over 100. Og det skal være et minimum. Jeg, og andre tanter som bare har 75 og mindre – vi er helt ute. Så ute at man ler av oss på radio. Hva! Frekt!

Der mister jeg litt meningen med det hele skjønner du. Hva er vitsen med å ha så mange bekjente at du umulig kan rekke å drikke kaffe med dem i løpet av året? For det er et av mine kriterier for å ha folk på facebook. Jeg må være så interessert i dem at jeg ville sagt: Selvfølgelig! – dersom de inviterte på en kaffe. Det må også være gjensidig. Det betyr at de må være litt nysgjerrige på meg og mitt sånn innimellom. Klikke “liker” sånn dann og vann, og det må jeg også. Hvis det viser seg etter en stund at ingen av disse to viktige kriteriene er fylt, så sletter jeg dem fra vennelisten.

Jepp – jeg er en av dem som gjør det. Noen ganger sletter jeg feil personer, og så blir jeg så beskjemmet at jeg ikke tør å sende en venneforespørsel igjen. Men stort sett klarer jeg meg fint.

  • Er jeg nysgjerrig nok på deres liv til å sjekke ut hva de holder på sånn av og til, og gjør de det samme med meg?
  • Ville vi begge sagt ja til en kopp kaffe, og forsøkt å rydde tid?

Facebook er ikke ikke generell nettverking for meg. Facebook er en tilnærmelsevis privat sfære. Ihvertfall i utvelgelsen av de som kan være der. Derfor kommer aldri min liste over 50, 60, 70. Tror neppe den vil. Så mange samler bare på navn. Navn som ikke betyr noe for dem, annet enn et nummer på lista. Det er det jeg ikke skjønner helt.

Det verste med facebook er at den erstatter de lange telefonsamtalene. Sist bursdag fikk jeg mange hyggelige hilsener på facebook, men det var nesten ingen som ringte. Det er kjedelig det. Glemmer man telefonen helt nå da? At det går an å snakke med den og?

Fysjom.

 

Nosebook

Overskriften er tatt fra en av mine kontakter på Facebook. En som noe motstrebende er der igjen. På profilbildet sitt demonstrer han tydelig hva han synes om det. Etter over et år har jeg fremdeles ikke så mange på min liste. Jeg logger meg på sånn sporadisk, legger igjen noen meldinger her, skriver på veggen der.  Jeg verdsetter å kunne holde nogenlunde kontakt med mennesker jeg ikke har møtt på en stund, men jeg tror nok ikke jeg helt har fot enda. Chatte gjør jeg helst pr telefon, og da gjerne i timesvis, selv om jeg er så gammel på nett at jeg har et ICQ-nummer som visstnok er l33t. Er folk litt lengre borte går det fremdeles over mail. ICQ  ble stort sett brukt til å fortelle de 5 meter borti gangen at jeg beveget meg ned på røykehjørnet. Nevner jeg ICQ til mine elever nå, blinker de bare forbauset med øynene og aner ikke hva jeg referer til. På jobb har jeg stort sett ikke tid til å logge meg på noe annet enn Fronter og våre egne nettverk.

Jeg må bare innse det, verden gikk meg forbi der. Joda, jeg kommer til å klamre meg fast. Beholde både Facebook – og Twitterkonto  for det må man jo ha, men … Jeg beholder ihvertfall min gamle ICQ-konto så lenge jeg husker passordet.

Et år til. Kanskje det vil gå opp for meg til slutt.

Facebook

Jeg har en grunnleggende skepsis til alle sosiale nettverk på nett, og ble derfor ikke med på MySpace/Facebook bølgen da den kom. Å brette ut seg selv og sitt privatliv på nett er ikke akkurat tingen, hverken når man jobber i media eller som lærer. Beskyttelsen var for liten, og konsekvensene av misbruk store. For et år siden laget jeg en konto på Facebook, men har ikke vært inne der før i går. Da fant jeg min bestevenninne fra ungdomstiden pluss noen andre mennesker det er en stund siden jeg har snakket med. Da må jeg si jeg ble litt hekta. Nå har jeg gjennomgått alle innstillingene både en og to ganger, og funnet personvern-innstilinger som passer.

Jeg er fremdeles skeptisk, og hvis min Facebook-profil dukker opp som søk i Google selv om jeg har slått den av, er det over og ut. Min skepsis er sikkert noe overdrevet, men jeg har vært på nett siden 1993 og hele tiden vært oppmerksom på at nettet er et offentlig rom. Selv om jeg har skrevet og postet anonymt, har jeg alltid vært meg bevisst kanalen.

I et sosialt nettverk av Facebook-typen mister man noe av egenkontrollen. Man blir i bunn og grunn prisgitt andres nettvett. Selv om vi befinner oss i året 2008 er jeg ikke helt overbevist om at alle i befolkningen er der de skal være. Spesielt ikke fra artikler som denne.

Å bruke Facebook som en måte å holde kontakt med elevene sine tror jeg blir helt feil. Der finnes det andre og bedre måter å kommunisere på, for eksempel gjennom læringsplattformer og/eller epost. Derimot er det svært interessant for meg å bruke Facebook som en måte å holde kontakt med gamle venner, og nye. Det er altså privatpersonen som logger seg på, men allikevel med en tanke om at dette er et offentlig rom.

Datatilsynet har kommet med noen meget gode råd angående bruk av slike nettverk.