Eureka?

Photo: Thomas , flickr
Photo: Thomas , flickr

Lesere av denne bloggen vil kanskje ha fått med seg at jeg har hatt problemer med nye sosiale medier. Ikke rent teknisk, neida. Jeg er fremdeles den samme middelaldrende kvinnelige nerden jeg nok alltid har vært. Jeg var nok til og med en nerd før jeg fikk min første datamaskin, når sant skal sies. Og det skal det jo.

Det problemet jeg alltid har hatt med sosiale medier som facebook, twitter o.l er at jeg egentlig aldri skjønte helt vitsen. Nå skjønte jeg endelig hele vitsen med twitter sånn rundt for et år siden, mere om det senere. Men altså facebook.

Den har jeg fremdeles store problemer med. Ikke ønsker jeg å dele livet mitt sånn fra dag til dag. Ikke at det skjer så veldig mye spennende og hemmelig rundt her altså, men det føles en tanke for navlebeskuende for meg. Nesten vemmelig. Så er det dette med antallet bekjente på facebook man liksom bare må ha, for å være et helt menneske. Ifølge radioresepsjonen er dette tallet over 100. Ikke 42, som tidligere antatt – men altså: over 100. Og det skal være et minimum. Jeg, og andre tanter som bare har 75 og mindre – vi er helt ute. Så ute at man ler av oss på radio. Hva! Frekt!

Der mister jeg litt meningen med det hele skjønner du. Hva er vitsen med å ha så mange bekjente at du umulig kan rekke å drikke kaffe med dem i løpet av året? For det er et av mine kriterier for å ha folk på facebook. Jeg må være så interessert i dem at jeg ville sagt: Selvfølgelig! – dersom de inviterte på en kaffe. Det må også være gjensidig. Det betyr at de må være litt nysgjerrige på meg og mitt sånn innimellom. Klikke “liker” sånn dann og vann, og det må jeg også. Hvis det viser seg etter en stund at ingen av disse to viktige kriteriene er fylt, så sletter jeg dem fra vennelisten.

Jepp – jeg er en av dem som gjør det. Noen ganger sletter jeg feil personer, og så blir jeg så beskjemmet at jeg ikke tør å sende en venneforespørsel igjen. Men stort sett klarer jeg meg fint.

  • Er jeg nysgjerrig nok på deres liv til å sjekke ut hva de holder på sånn av og til, og gjør de det samme med meg?
  • Ville vi begge sagt ja til en kopp kaffe, og forsøkt å rydde tid?

Facebook er ikke ikke generell nettverking for meg. Facebook er en tilnærmelsevis privat sfære. Ihvertfall i utvelgelsen av de som kan være der. Derfor kommer aldri min liste over 50, 60, 70. Tror neppe den vil. Så mange samler bare på navn. Navn som ikke betyr noe for dem, annet enn et nummer på lista. Det er det jeg ikke skjønner helt.

Det verste med facebook er at den erstatter de lange telefonsamtalene. Sist bursdag fikk jeg mange hyggelige hilsener på facebook, men det var nesten ingen som ringte. Det er kjedelig det. Glemmer man telefonen helt nå da? At det går an å snakke med den og?

Fysjom.