Hørepparat i klasserommet – igjen

Photo: Joe Haupt , flickr
Photo: Joe Haupt , flickr

Det er nå over tre år siden jeg skrev om min opplevelse med et høreapparat i skolesituasjonen. Av alle mine innlegg er dette det mest leste. Det er også det som ligger øverst i søk, og for mange blir dette inngangen til min lille blogg. Jeg håper jo at de finner noe annet interessant å lese her også, når de først er her.

Jeg jobber fremdeles som lærer, og har fremdeles det samme høreapparatet. Det går stort sett greit fra dag til dag. Nye elever blir opplært til å snakke med magen, til å bruke “Nationalteaterstemmen”, mens de eldre elevene ler. Jeg har tro på at til og med de litt sjenerte tør å bruke mere stemme i mine timer. For de må jo. Enkelte frekvenser er borte vekk, og de kommer ikke tilbake. Elevene skjønner dette ganske greit, og er tolerante og tålmodige når de bare vet.

Det er ikke helt det samme med mine kollegaer. Der må jeg svært ofte minne dem på at jeg har gjort det jeg kan for å høre dem, nemlig puttet inn høreapparatet, og resten er nå opp til dem. Må jeg minne dem om det for ofte, så kobler jeg rett og slett ut. Litt gretten og furten rikignok. Ønsker de mitt bidrag så får de snakke høyere tenker jeg, og driver med mitt. Lærere snakker i grunnen veldig lavt, pussig nok. Kanskje det er fordi de/vi er så bevisst på stemmebruk i klasserommet, så vi forter oss å slappe av litt i arbeidsrommet og i møter. Jentene er selvfølgelig de verste, men også gutta sitter og mumler beskjedent. Kanskje det er en ny stil.

Jeg unngår bevisst situasjoner der jeg vet det er helt håpløst å høre noe. Store forsamlinger for eksempel, med et høyt støynivå. Der er det ikke bare meg som sliter, men for meg er det bare tull å være tilstede. Har jeg på meg høreapparatet i en slik situasjon, sliter jeg med hodepine dagene etter. Det gjaller massivt i kraniet mitt. En vegg av lyd.

En til en er det så mye greiere, men selv da må spesielt jentene legge til litt bass i samtalen slik at jeg kan høre. I klasserommet har jeg lært meg til å vandre rundt for å høre enkelt-elever. Det ville jeg vel uansett ha gjort tror jeg, men nå er det mere nødvendig. Ved forelesninger er det greiest å kjøre gjennom uten spørsmål først, slik at jeg kan jeg ha et større fokus på spørsmålene til slutt. Det hender jeg fremdeles må tolke i kontekst, slik jeg gjorde uten høreapparatet, men det er langt fra så mye. Tilrettelegging er det ingenting av, men så har jeg ikke stått på så veldig der.

Det aller beste er å ta høreapparatet ut om kvelden. “Bliss!” ville tenåringsjentene sagt.  Etter “OMG” og “Serr?!”