I løpet av min tyveårige lange karriere som aktiv autodidakt databruker, har jeg aldri støtt på en programvare som har vært vanskeligere å tilegne meg. Etter noen funderinger og samtale med kolleger har jeg nå kommet frem til at det, ihvertfall i akkurat dette tilfellet, IKKE er min sekstitallshjerne som ikke er smidig nok.
Det er fordi Fronter i sitt brukergrensesnitt går på tvers av all tidligere praksis. Det benytter seg rett og slett ikke av samme standard for godt brukergrensesnitt. De fleste programmers menylinje for eksempel er organisert over samme lest, inkludert undermenyer. Fronter har ingenting av dette, derfor er det så tidkrevende å tilegne seg. Valgene er rett og slett ikke der jeg forventer at de skal være, med det resultat at jeg bruker mye tid på å lete. Det at jeg er en erfaren bruker er en hemsko i denne forbindelse.
Nå skal alle på min skole bruke Fronter, ikke bare til de rent administrative oppgavene. Det kan være greit for elevene å forholde til en og samme mal i de ulike fagene. Men for meg og min undervisning representerer Fronter en reise tilbake i tid. Elevene mine er heller ikke overvettes begeistret. Det er enklere måter å dele dokumenter på enn å laste dem opp til Fronter for eksempel. Der jeg har mulighet vil jeg fremdeles benytte meg av andre mere tidsriktige løsninger.
På et fronterkurs tidligere i høst brukte kursholderen tid på å fortelle lærerne som var tilstede at de ikke skulle slette markørene for en uordnet liste.
- <- Hun mente en slik en.
Istedet for å lære alle hvordan de selv kunne både slette og legge til denne instruerte hun alle simpelthen å ligge unna. Kanskje hun er klokere enn meg og vet hvilken gruppe hun jobber med. Kanskje hun visste mere om dem enn jeg gjør. Jeg tenker at den situasjonen er symptomatisk for Fronter som verktøy i den norske skolen.