Denne kommentaren skal handle om Twitter. Til slutt. Først må jeg påberope meg retten til ikke å fatte meg i korthet. Det er et privilegium for folk som har nådd en viss alder. Eller kanskje det gjaldt mangel på poeng. Uansett, jeg påberoper meg retten til begge.

Igår koblet jeg denne lille saken til prosjektoren i klasserommet, en daglig rutine. Denne dagen var det noe som var feil. Der mitt lekre skrivebordsbilde skulle vært på lerretet, var det istedet en saus med sterkt innslag av magenta.

Tidlig morgen, alt for lite kaffe. Hjernen min stod helt stille. Hva var nå dette for noe? Hvordan kunne jeg endre på det? Jeg prøver å fyre av noen synapser, men ingen reaksjon oppe i kontrollrommet. Befippet spurte jeg min kollega. Noen sekunder senere var adapteren plugget korrekt i, og jeg kunne begynne. En liten hendelse i en lærers hverdag. Et bittelite øyeblikk, men for bare noen måneder siden var det jeg som var problemløser på elevmaskiner og kollegers. Videokamera, programmer – bare nevn det, jeg har fikset. De siste tyve årene har jeg autodidakt lært og omattlært. Redefinert kunnskap og oppgradert helt siden min første mac i 1989.

En tidlig morgen i Oslo i året 2009 står hjernen min komplett stille over en liten filleting.

Når jeg ser på Twitter så opplever jeg det samme stille øyeblikket. Jeg ser og ser, men jeg skjønner ikke hva jeg ser. Hva er dette for noe? Erfaring har lært meg nå at selv om ikke akkurat Twitter overlever lenge, vil allikevel denne applikasjonen ha betydning  for noe som kommer senere. Kunnskap som ikke er kombinert enda. Jeg vet det, men samtidig så skjønner jeg det ikke.

Har jeg møtt veggen? Har jeg kommet så langt som min sekstitalls-hjerne kan komme?  Hvor ble min smidige hjerne av som jeg alltid kunne regne med lærte seg nye ting. Kjapt? Ok, så er ikke selve programmet så vanskelig å skjønne. Ei heller hva det gjør. Men det viktigste spørsmålet kan jeg ikke svare på. Det lille ordet som når besvart gir tingene mening:

Hvorfor?

I en kommentar til Michael Feldsteins blogg om det samme temaet sier Nate Angell følgende:

I think of twitter like a river, always flowing by. When you feel like a dip, you can dive in, otherwise, let it flow on by.

Flott metafor, men jeg ser ikke helt det. For meg blir det som å rope fra nærmeste fjelltopp. Selv om jeg ikke har noen problemer med å rope min sønns navn høyt på en jernbaneperrong ( ikke alltid like populært nei ) så er dette med å rope ut til tilfeldige forbipasserende på Twitter fremmed. Det minner meg litt om en av Oslos personligheter en gang på syttitallet. Du kunne finne henne på et gatehjørne. Med sykkel. Svært opphisset hadde hun mye hun skulle ha sagt, men det var vanskelig å følge hva hun snakket om. Det kan være like vanskelig å følge med på twitter. Det er tilfeldige nedslag i en fragmentert virkelighet. Noen øyeblikksbilder fra hele verden. Jeg strever med å finne sammenhengen.

Lørdag klarte jeg det i noen minutter. Tilfeldighetene koblet sammen en vandrende Stephen Fry i Dublins gater, en sporty Ingunn på løpetur, og en ivrig arbeidende manusforfatter og produsent Hart Hanson som hadde sendt avgårde sine tekstforfattere til å jobbe med neste sesong av sin tv-serie. I et bittelite øyeblikk så jeg disse tre personene jeg ikke kjenner som èn liten historie. Et makro-bilde av verden på en lørdag.  Det gjorde godt.

Kanskje jeg heller burde se på Twitter som det 21 århundredes vekter.  En internasjonal versjon av Norge Rundt på nett.

Klokka er 10. Alt er vel!

På en lørdag.