Jeg har en grunnleggende skepsis til alle sosiale nettverk på nett, og ble derfor ikke med på MySpace/Facebook bølgen da den kom. Å brette ut seg selv og sitt privatliv på nett er ikke akkurat tingen, hverken når man jobber i media eller som lærer. Beskyttelsen var for liten, og konsekvensene av misbruk store. For et år siden laget jeg en konto på Facebook, men har ikke vært inne der før i går. Da fant jeg min bestevenninne fra ungdomstiden pluss noen andre mennesker det er en stund siden jeg har snakket med. Da må jeg si jeg ble litt hekta. Nå har jeg gjennomgått alle innstillingene både en og to ganger, og funnet personvern-innstilinger som passer.

Jeg er fremdeles skeptisk, og hvis min Facebook-profil dukker opp som søk i Google selv om jeg har slått den av, er det over og ut. Min skepsis er sikkert noe overdrevet, men jeg har vært på nett siden 1993 og hele tiden vært oppmerksom på at nettet er et offentlig rom. Selv om jeg har skrevet og postet anonymt, har jeg alltid vært meg bevisst kanalen.

I et sosialt nettverk av Facebook-typen mister man noe av egenkontrollen. Man blir i bunn og grunn prisgitt andres nettvett. Selv om vi befinner oss i året 2008 er jeg ikke helt overbevist om at alle i befolkningen er der de skal være. Spesielt ikke fra artikler som denne.

Å bruke Facebook som en måte å holde kontakt med elevene sine tror jeg blir helt feil. Der finnes det andre og bedre måter å kommunisere på, for eksempel gjennom læringsplattformer og/eller epost. Derimot er det svært interessant for meg å bruke Facebook som en måte å holde kontakt med gamle venner, og nye. Det er altså privatpersonen som logger seg på, men allikevel med en tanke om at dette er et offentlig rom.

Datatilsynet har kommet med noen meget gode råd angående bruk av slike nettverk.