Jeg tror det er lenge siden høsten startet så bratt som den gjorde i år. Kanskje som ny lærer.. Hmm – nei, dengang var jo alt såre vel fordi jeg ikke visste om alt det jeg ikke gjorde som jeg skulle ha gjort.
Nå har jeg ikke lenger den luksusen av å ikke vite. Jeg savner den uvitenheten. I år er det nye oppgaver, nytt ansvar. Utfordringen er – det finnes ikke nok timer i døgnet for at jeg skal føle at jeg er ajour. Jeg blir minnet om dengang jeg var student på Blindern og hadde forvillet meg inn i et eksperiment for psykologene. Med elektroder på kroppen ble jeg servert matteoppgaver fortløpende med økende vanskelighetsgrad. Jeg prøvde og prøvde, svetten rant, rynkene i panna ble dypere og grafene som ble tegnet av på papiret ble tette. Så innså jeg noe viktig og slappet fullstendig av. Grafene ble lange og rolige.
Det jeg hadde skjønt var at jeg ikke hadde noen mulighet til å løse oppgavene innen frist. Det jeg hadde skjønt også var hva slags type eksperiment jeg hadde forvillet meg inn på. Hva de ønsket å måle. Toleranse og holdning til stress. Etterpå ble jeg fortalt at min holdning var sunn. Tenk det.
Denne høsten tar jeg frem dette eksemplet. Ofte. Jeg har rett og slett ikke mulighet til å være ajour til enhver tid, og jeg vil få hjerteinfarkt hvis jeg prøver. Så jeg prioriterer røft og tror på et liv etter høstferien.