Jeg har søkt i det lengste å unngå å skrive om dette, men hvordan kan jeg småskrive om dingser og media uten å ha erkjent på denne bloggen at noe skjedde 22 Juli 2011. Noe så uhyrlig at det tok sin tid før det gikk opp for meg. En hendelse som vil forandre Norge for alltid.
Så ble det også veldig nært. De drepte på Utøya fikk et navn jeg kjente. Et ansikt, et smil, en latter jeg hadde sett og hørt i klasserommet. Vi mistet en elev. Våre VG3 elever begynner høsten med én tom stol. Våre ungdommer har mistet en kjær venninne. Norge mistet et lovende ungt sinn.
De kommende VG3 elevene har vært fantastiske til å hjelpe og støtte hverandre i denne vanskelige tiden. Det er sikkert noe de kommer til å fortsette med, også videre gjennom året.
Jeg tenker at min oppgave er å peke på veien videre. At det er lov å le midt i sorgen. At det er lov å leve og tenke på karakterer og skolearbeid og egen fremtid. Kunnskapsdepartementet råder skoler til å ta saken opp i relevante fag. Det er et godt råd men det kan bli for nært for oss. Det er to uker til skolen begynner for elevene våre. Jeg er glad for den tiden. Det blir et utfordrende år for oss alle.