Tomi

Jeg er allerede inne i min femte uke på ny skole med nye elever og kolleger. Og nye systemer ikke minst. Jeg har nå det verste overstått, og dagene begynner å bli normale. Ihvertfall etter flyttingen forrige helg, og utvaskingen denne helgen.

Det er interessant slik å se kulturforskjellene mellom ulike skoler. Dette er min tredje opplevelse i så måte. Den ene store forskjellen for en medielærer i storbyen er avstanden mellom lærer og elev. Den er større nå enn den var, simpelthen på grunn av noe så enkelt som en kantine. På min forrige skole var den midt i bygget, og personalrommet langt unna. Oppe i tredje etasje et sted, innerst. Lengst bort. Det betydde at man gjerne spiste sammen med elevene i kantina, noe jeg satte stor pris på. Det gjorde også noe for miljøet at lærerne på den måten var synlige hele tiden.

Den andre store forskjellen er detaljstyring fra skole-eier. På en måte greit å forholde seg til, med klare og tydelige rammer. På den andre siden er dette generelle standarder som ikke er tilpasset verken hver skole eller alle programfag, med dertilhørende frustrasjon når man prøver å få kartet til å stemme med terrenget man ser foran seg.

Den tredje store forskjellen er mediefags-relatert. I en utkantskole vil MK-avdelingen være det nærmeste mediesenteret i mils omkrets. Med påfølgende rèelle oppdrag for elevene. De produserer ikke bare for skolen og læreren, men for en ekstern oppdragsgiver. Derigjennom får de uvurderlig erfaring som det er vanskeligere å reprodusere i ren skolesammenheng. En byskole må nødvendigvis forholde seg noe annerledes til dette, og i hovedstaden spesielt.

Jeg er enda ikke fullt utpakket. Det ligger bilder som ikke er hengt opp på stuebordet. men som seg hør og bør av en MK-lærer er nettet oppegående, og TV med maskinpark likeså. Det var det første som kom opp. Nå tester jeg ut min flunkende nye HD PVR, og har stor tro på at vi to skal bli gode venner etterhvert.

Mens jeg har vært opptatt med mine daglige gjøremål har saken mot Pirate Bay nærmet seg slutten. Jeg har ikke fått fulgt med slik jeg ønsket, og i går kom jeg over en artikkel som setter hele kjøret fra IFPI i et annet lys. Det er ikke en arg organisasjon som kjemper for det de oppfatter som sitt levebrød. Det er en gigant på leirføtter, som vet at den faller.  Det bare er slik akkurat nå at det gir mer mening å saksøke enn forandring.  Journalisten i TechGrunch skriver til slutt:

What this means for us music consumers – don’t expect much to change for the next few years. But sometime in the next decade we’ll see a real renaissance in how music is distributed and consumed. And who knows, a decade after that we may have all forgiven the music labels.

Jeg er ikke så sikker på det…