Det er ikke så mange årene siden jeg kom inn i skolen, og det første som slo meg var selvfølgelig tidsbruken. Den mengden av arbeid en lærer gjør som har lite med selve planlegging av undervisningen, eller undervisning i seg selv å gjøre – men som er en ren kontorjobb. Denne byråkratiseringen av yrkesrollen som mange snakker om. Siden 2003 har ikke dette blitt mindre, snarere tvertimot.
Det overrasket meg da, og det frustrerer meg nå. I en periode klaget jeg gjerne jevnlig og høylytt over tidsbruken og arbeidspresset, og bestemte meg for å sjekke rent konkret hvor mye jeg jobbet i uka. Med et lite gratisprogram noterte jeg ned all tid som gikk med til jobb, inkludert bundet tid, planlegging, retting, faglig oppdatering osv. Resultatet var slående. Jeg lå på mellom 50 og 60 timer i uken i gjennomsnitt. Vår ordinære arbeidstid er cirka 42 timer. Noen uker var jeg oppe i 70 timer. Jeg begynte å lure på om det var noe galt med meg, som ikke klarte å gjøre alt det jeg skulle gjøre mere effektivt. Jeg prøvde å effektivisere meg selv, tenke over hvordan jeg gjorde ting. Behøvde jeg virkelig så mye tid til alt? Jobbet jeg virkelig treigt?
Det ble ikke noe bedre av det. Jeg knep kanskje inn noen minutter her og der, men ingenting som virkelig monnet. Konklusjonen min til slutt ble at ambisjonsnivået mitt var høyt, arbeidsoppgavene mange, samtidig som mye av det som virkelig tar tid – som vurdering og undervisningsplanlegging ikke kunne gjøres på skolen.
Min bundne tid på skolen går med til møter, samtaler med kolleger og elever, problemløsning, inn – og utlevering av utstyr, kontaktlærerfunksjon og generelt kontorarbeid. For å sette det siste punktet på spissen: Finne en av mine elever som jeg er kontaktlærer for ( ikke nødvendigvis underviser), og levere over en rosa papirlapp som forteller eleven at hun kan hente svaret fra Lånekassa hos ekspedisjonen. En lapp som hadde blitt levert til meg i posthylla. Jeg brøt den analoge veien med å sende melding over itsl…..Nå når elevene har fått egne maskiner fra VG1 har jeg ikke sett flere slike lapper.
Å bruke tiden hvor jeg ikke underviser til ting som krever en lengre tankeprosess enn fem minutter, er dødfødt. På arbeidsrommet kan jeg bli avbrutt når som helst. Derfor må jeg ta med meg det arbeidet som virkelig krever tid, hjem.
Forstå meg rett, i mitt yrke er lange dager ikke akkurat noe nytt. Det er vel snarere normalen der jeg kommer fra. Når du jobber mot deadline så stiller du ikke spørsmål ved å måtte jobbe mye. Men, kanskje jeg følte meg litt lurt. Kanskje jeg også hadde kjøpt forestillingen om at lærerne hadde det så fint og flott. Med sine høstferier, vinterferier og lange sommerferier. At tiden deres ellers stort sett ble brukt til undervisning. Så feil jeg tok.
Så da jeg i høst leste om Tidstyvutvalget, løftet jeg hodet noe. Jeg håper virkelig det som kommer utav det er noen konkrete tiltak, noen grep slik at jeg kan konsentrere meg om det aller viktigste for meg som lærer: Undervisning.
Jeg tenker på det nå. Nå når jeg går inn i de to meget hektiske ukene av januar.
Januar kommer til å bli preget av at jeg skal forlate mitt gamle arbeidssted. Jeg forventer mye grining fra undertegnede, og høy lommetørkleføring på slutten av denne måneden. Jeg er i den alderen. Tror jeg må investere i papirlommetørkle, og ha en pakke med meg daglig.
Fra studio
Februar starter jeg i ny-gammel jobb på ny skole. Det er med litt skrekkblandet fryd jeg ser frem til denne måneden. Det er mye å sette seg inn i. Mange nye rutiner som skal læres. Nye elever og kolleger, nye systemer og måter å gjøre ting på.
Jeg forbereder meg til overgangen Windows -> Mac som operativsystem og arbeidsredskap. Mac er på langt nær nytt for meg, jeg har jobbet på begge operativsystemer i mitt digitale liv. Men de senere årene i skolen har det vært Windows som har dominert. Hele mitt digitale bibliotek skal over. Eksempler, elevarbeider, bilder og dokumenter. Siden det nærmer seg terrabyten, så er det fint at jeg ikke trenger alt fra starten av. Siden jeg ikke får tilgang til min arbeidsmaskin før jeg starter, vil det mest vesentlige ligge på en ekstern disk. I tillegg har jeg min trøstige iPod som jeg også bruker som ekstra disk. Jeg bruker også en mengde hjelpeprogrammer daglig, programmer som jeg ikke vil vite at jeg ikke har installert før jeg trenger dem. Jeg lager lister og sjekker tilgjengelighet på Mac…
Jeg skal også over på et annet LMS, fra Itsl til Fronter. Mitt inntrykk er at valgmulighetene er færre enn på itsl, og at ting er mere tungvint. Men min kunnskap er bare enkel bruk av det på Høyskolen i Akershus som elev, det kan være det finnes flere muligheter enn de jeg så ble brukt der.
I tillegg til alt dette skal jeg pakke ned og flytte. Jeg klarer ikke å se lengre enn til mars. Min tidsregning for øyeblikket strekker seg ikke lengre.
I løpet av høsten har jeg lest lærerblogger til systemet mitt ble overopphetet og jeg måtte ta en omstart. Så mange nyttige tanker, praktiske idèer og ressurser som har satt igang nye tankeprosesser hos meg. 2009 blir året hvor jeg tester noen av disse ut i praksis. Ja, 2009 kommer til å bli et meget spennende og læringsrikt år!
Denne posten startet egentlig som en kommentar til Ingunn og hennes post om VG3 i vårsemesteret, men det ballet bare på seg. Hennes post startet en tankerekke hos meg som jeg så måtte få ned. Saken er den at vår residerende journalist og jeg har diskutert elevenes skriftlige arbeider i høst.
På MK må elevene skrive mye. Prosjektbeskrivelser, rapporter, synopsis, journalistiske tekster, manus, analyser, anmeldelser osv. Kvaliteten på det de leverer kunne vært mye bedre. Det jeg ser, er at mange av elevene på VG1 for eksempel har en sterk vegring mot å skrive av en eller annen grunn. Det er nesten som om de blokker ut totalt. Det å skrive er for mange svært vanskelig. Hvordan kan man hjelpe dem på vei?
Jeg har lurt på om det kanskje kunne være smart å bruke deres interesse og kjennskap til den fiktive fortellingen for å få dem til å skrive mere. Leke mere med språket for å få dem til å bli tryggere med selve skriveprosessen. Jeg kjenner ikke kompetansemålene for Vg3 norskfaget godt nok, jeg har sett på VG1 – men tanken jeg har lekt meg med er å la dem skrive interaktive fortellinger. Noe alà spillene som var så populære på radio på 80-tallet.
For eksempel slik:
Du står ved et veikryss, som har veier som leder mot nord og vest. Veien nordover fører inn i en skog. Veien vestover leder deg mot et stort hvitt hus med mørke vinduer.
Går du
A: Vestover mot huset?
B: Nordover mot skogen?
Man lager konsekvenser av de ulike valgene leseren tar gjennom hele historien, og leseren bestemmer på den måten utfallet selv på et vis. Det kan gjøres komplekst med mange valg, eller enkelt. Verktøyet jeg tenkte å bruke var ren html, en side for hvert valg med linker til neste side osv. Html fordi det er MK-elever selvfølgelig. Det finnes kanskje andre verktøy der ute som er enklere å bruke.
Hva får elevene ut av dette? Forhåpentligvis et løsere forhold til det skrevne ord slik at det ikke blir så uoverkommelig. Tanken er at dette forholdet skal smitte over når de setter seg ned og skal skrive sine individuelle rapporter. Det de også får med seg er struktur, sammenheng osv. i en tekst. Det kan godt være at jeg tar helt feil, og at de ikke klarer å trekke den erfaringen inn i andre oppgaver. At det eneste de lærer er å skrive en interaktiv fortelling. På tross av at de har maler å gå etter for både prosjektbeskrivelser og rapporter, butter det imot.
Jeg husker fra mine egne opplevelser på videregående skole for noen hundre år siden, der oppgavene stort sett bestod i “drøft tema her”. Ofte når jeg så den oppgaveteksten døde all kreativitet, og jeg stirret på det tomme arket med blyanten klar. Lenge. Nå skal det sies at jeg stort sett hadde fått lov til å skrive noveller på ungdomsskolen ute i havgapet, og derfor ikke hadde noe forhold til slike tekster med stramme formelle rammer. Ikke før nordisk grunnfag og kurset i prosesskriving oppdaget jeg at det fremdeles var morsomt å skrive. Kanskje det er veien å gå, å “leke” seg frem til et bedre forhold til det å skrive. Å bryte ned den store motstanden elevene har mot det å sette tanker ned på et papir, eller skjerm som tilfellet er nå.
Når jeg gjennomgår dramaturgi for elevene for første gang, og har tid i perioden – starter jeg gjerne med ren tekst. Jeg ber dem skrive ned en setning innen et gitt tema, for eksempel sommeren de nettopp har lagt bak seg. Jeg samler så inn alle setningene, skriver dem inn i et dokument på min egen PC koblet til prosjektor, og ber elevene strukturere disse setningene slik at de samlet sett gir mening. At det blir en sammenhengende tekst. Man skulle tro at dette viser seg å være dødfødt. Hvordan kan et knippe av tilfeldige setninger gi en helhetlig mening? Siden det er samme tema, gjør det prosessen noe enklere, og elevene er gode til å se sammenhenger.
Elevene kommer frem til min PC og flytter rundt på setningene og forteller hvorfor. Elevene kommer med andre forslag og diskuterer seg imellom. De aktiviseres veldig av å jobbe med sine egne tekster på denne måten, på prosjektor. Så ber jeg dem plassere dette inn i en situasjon, for eksempel en dialog mellom to personer. Hvor er disse personene, hva er forholdet mellom dem, hva er motivasjonen deres, hva er underteksten her osv. Hele tiden med det utgangspunkt at det skal henge sammen. Herfra starter jeg så med presentasjon av dramaturgiske modeller, og elevene har forhåpentligvis fått en idè om at det vanskelige begrepet dramaturgi handler om struktur. Om oppbygging. En måte å konkretisere selve begrepet, og hva det har å si for hvordan vi oppfatter en tekst. En konkretisering av at hva folk oppfatter at du forteller er et resultat av hvordan du har fortalt. Når de senere i perioden produserer kortfilm, bruker jeg denne øvelsen som en referanse. Den er også en nyttig strukturell øvelse for rapportskriving og prosjektbeskrivelser. I år måtte jeg kutte bort denne øvelsen, det var synd.
Kanskje jeg kunne kombinere denne øvelsen med tanken om en interaktiv fortelling på et vis.
Eller snu det hele på hodet og spørre: Hvorfor trenger de å skrive når det er så tydelig at mange rett og slett ikke kan? Hva er verdien av en rapport som er på en side, og som stort sett inneholder: Vi kom, vi så – vi tok opptak og så redigerte vi?
Kanskje tilnærmingsmåten er helt feil. Målet med all denne skrivingen på MK er tildels at eleven skal lære seg å planlegge og reflektere. Noen ganger må de levere skriftlige tekster, men behøver de alltid? I hver eneste periode? Kanskje jeg snarere skulle åpne for å levere rapporter i et hvilket som helst format, det være seg lyd, tekst, bilder eller kombinasjoner av disse. Ville de kunne reflektere bedre muntlig gjennom presentasjoner og spørsmål for eksempel, eller er det slik at vi krever for mye av dem for tidlig? At det ikke er selve skrivingen som er problemet i seg selv, men kravet om refleksjon.
Som en kombinasjon av en øvelse i film og som en siste repetisjon av fortellermodellen lot jeg elevene analysere sine egne filmer. Det var de første filmene de laget, øvelsesoppgaven før den store periodeoppgaven. De er gjerne ikke lengre enn 30 sekunder, og jeg ba dem gruppevis om å plassere disse filmfortellingene inn i fortellermodellen og å forklare hvorfor de hadde kommet frem til dette. Dette var noe de hadde grep om, og la ut om introduksjon, komplikasjon, resolusjon og vendepunkt etc. med stor selvsikkerhet. De kunne altså reflektere over eget produkt, de 30 sekundene gjorde at de fikk en bedre oversikt. Jeg må tillegge at jeg er motstander av analyser som tar for seg spillefilmer. Jeg mener bestemt at elevene ikke kan forholde seg til en slik lengde, men det er grunnlag for en ny bloggpost…
På Jørns blogg stilte jeg spørsmålet om hvor alle de norske lærerbloggene var, og jeg fikk en fin oversikt over interessante norske blogger. Men bare en av dem er medielærer. Det blir to med meg. Hvor er resten? Hvorfor er det ikke flere medielærere som blogger og deler? Det er jo definitivt en gruppe lærere som skulle ha nok digital kompetanse til å bruke web`en vettugt, så hvorfor er de ikke representert?
Svaret fant jeg hos meg selv.
For et år siden hadde vi besøk av en lærer fra en annen skole, som hadde foredrag om bruk av blogger i undervisningen. Det var Ingunn som var på besøk. Jeg gikk til dette foredraget med en viss grad av arroganse må jeg innrømme. Blogg? Det var jo så “last year” – hvilken nytte kunne jeg ha av det? Jeg gjorde meg jo ferdig med blogging da den kom for mange år siden… Gudskjelov og takk fikk jeg pelt av meg arrogansen ganske så fort, og fikk verdifull innsikt i nye måter å bruke verktøyet på. Foredraget resulterte i en diskusjon på MK-teamet, og i høst er det to kolleger som har benyttet seg av verktøyet i undervisningen. Annichen med hennes Jobb med D, en portal for elever i utplassering. Les noen av elevbloggene hvis du har tid, anbefales! Den andre som benyttet seg av det var Per, under hospiteringen for 10 klasse i uke 43 og 44.
Som medielærer bruker jeg digitale verktøy daglig. Helt fra åpningen av skolen i 2004 har MK-elevene hatt tilgang på egen PC. Først stasjonær, nå bærbar. Den er et verktøy for oss på samme måte som en snekker bruker sagen. Uunnværlig. Uten den kan vi rett og slett ikke undervise og elevene ikke lære. Som jeg sa i starten av dette skoleåret mens vi ventet på de bærbare for elevene, det er begrenset hvor lenge vi på MK kan spille luftgitar….Den er ikke “ny” for meg, den er bare et arbeidsredskap jeg har brukt i nitten år og internett i femten. MK har siden oppstarten lagt det meste av undervisningsmateriellet på itsl. Der finner elevene også periodeplaner og kompetansemål og der tar de prøver og leverer oppgaver. For oss er det verken nytt eller spesielt, men vi prøver hele tiden ut nye måter å bruke det på. Slik ligger vår bruk langt over andre fagområder på vår skole.
Vi er som team digitale superbrukere, og tenker ikke over det til daglig. I klasserommet med prosjektor sjonglerer jeg mellom dataprogrammer, filmsnutter på data, websider, itsl, tavle, DVD`er, skriftlig materiale, gruppearbeid, diskusjoner, spørsmål og svar osv. Det verktøyet som er mest hensiktsmessig for elevenes læring innen emnet jeg gjennomgår. Om det er digitalt eller analogt levner jeg ingen tanke, så lenge det har sin funksjon der og da. Jeg søker altså ikke det digitale, fordi det alltid er der. I bunnen. Til syvende og sist må elevene tilbake til sin egen PC og jobbe, uansett om det er å skrive en prosjektbeskrivelse, filmmanus – redigere bilder i Photoshop, eller laste inn videopptak og redigere dem i Premiere. Jeg behøver ikke å utforske digitale verktøy på nett for å fylle kompetansemål i læreplanen. MK er digitalt.
For å bedre bruke nye medier i undervisningen trengte jeg kanskje å se hvordan lærere som så dette som “nytt” tenkte. Rett og slett fordi det var blitt gammelt nytt for meg, og jeg så ikke lenger så klart hva jeg kunne bruke det til, fordi jeg i så stor grad allerede brukte det. Gir det noen mening? Hmm..
Kanskje det er årsaken til at så få medielærere blogger. Fordi de allerede har gjort det. De er allerede på nett i en eller annen form. For dem er det gammelt nytt.
Det jeg ser nå er at jeg som MK-lærer også har behov for å lære. At jeg og mine kolleger ikke alltid er de fremste innen digital kompetanse hvis vi eksluderer digitale ferdigheter. Min tilnærming er nok noe annerledes, min implementering likeså. Men å erkjenne at man har behov for å lære er første skritt 🙂
