Tomi

Denne posten startet egentlig som en kommentar til Ingunn og hennes post om VG3 i vårsemesteret, men det ballet bare på seg. Hennes post startet en tankerekke hos meg som jeg så måtte få ned. Saken er den at vår residerende journalist og jeg har diskutert elevenes skriftlige arbeider i høst.

På MK må elevene skrive mye. Prosjektbeskrivelser, rapporter, synopsis, journalistiske tekster, manus, analyser, anmeldelser osv. Kvaliteten på det de leverer kunne vært mye bedre. Det jeg ser, er at mange av elevene på VG1 for eksempel har en sterk vegring mot å skrive av en eller annen grunn. Det er nesten som om de blokker ut totalt. Det å skrive er for mange svært vanskelig. Hvordan kan man hjelpe dem på vei?

Jeg har lurt på om det kanskje kunne være smart å bruke deres interesse og kjennskap til den fiktive fortellingen for å få dem til å skrive mere. Leke mere med språket for å få dem til å bli tryggere med selve skriveprosessen. Jeg kjenner ikke kompetansemålene for Vg3 norskfaget godt nok, jeg har sett på VG1 – men tanken jeg har lekt meg med er å la dem skrive interaktive fortellinger. Noe alà spillene som var så populære på radio på 80-tallet.

For eksempel slik:

Du står ved et veikryss, som har veier som leder mot nord og vest. Veien nordover fører inn i en skog. Veien vestover leder deg mot et stort hvitt hus med mørke vinduer.

Går du
A: Vestover mot huset?
B: Nordover mot skogen?

Man lager konsekvenser av de ulike valgene leseren tar gjennom hele historien, og leseren bestemmer på den måten utfallet selv på et vis. Det kan gjøres komplekst med mange valg, eller enkelt. Verktøyet jeg tenkte å bruke var ren html, en side for hvert valg med linker til neste side osv. Html fordi det er MK-elever selvfølgelig.  Det finnes kanskje andre verktøy der ute som er enklere å bruke.

Hva får elevene ut av dette? Forhåpentligvis et løsere forhold til det skrevne ord slik at det ikke blir så uoverkommelig. Tanken er at dette forholdet skal smitte over når de setter seg ned og skal skrive sine individuelle rapporter. Det de også får med seg er struktur, sammenheng osv. i en tekst. Det kan godt være at jeg tar helt feil, og at de ikke klarer å trekke den erfaringen inn i andre oppgaver. At det eneste de lærer er å skrive en interaktiv fortelling. På tross av at de har maler å gå etter for både prosjektbeskrivelser og rapporter, butter det imot.

Jeg husker fra mine egne opplevelser på videregående skole for noen hundre år siden, der oppgavene stort sett bestod i “drøft tema her”. Ofte når jeg så den oppgaveteksten døde all kreativitet, og jeg stirret på det tomme arket med blyanten klar. Lenge. Nå skal det sies at jeg stort sett hadde fått lov til å skrive noveller på ungdomsskolen ute i havgapet, og derfor ikke hadde noe forhold til slike tekster med stramme formelle rammer. Ikke før nordisk grunnfag og kurset i prosesskriving oppdaget jeg at det fremdeles var morsomt å skrive. Kanskje det er veien å gå,  å “leke” seg frem til et bedre forhold til det å skrive. Å bryte ned den store motstanden elevene har mot det å sette tanker ned på et papir, eller skjerm som tilfellet er nå.

Når jeg gjennomgår dramaturgi for elevene for første gang, og har tid i perioden – starter jeg gjerne med ren tekst. Jeg ber dem skrive ned en setning innen et gitt tema, for eksempel sommeren de nettopp har lagt bak seg. Jeg samler så inn alle setningene, skriver dem inn i et dokument på min egen PC koblet til prosjektor, og ber elevene strukturere disse setningene slik at de samlet sett gir mening. At det blir en sammenhengende tekst. Man skulle tro at dette viser seg å være dødfødt. Hvordan kan et knippe av tilfeldige setninger gi en helhetlig mening? Siden det er samme tema, gjør det prosessen noe enklere, og elevene er gode  til å se sammenhenger.

Elevene kommer frem til min PC og flytter rundt på setningene og forteller hvorfor. Elevene kommer med andre forslag og diskuterer seg imellom. De aktiviseres veldig av å jobbe med sine egne tekster på denne måten, på prosjektor.  Så ber jeg dem plassere dette inn i en situasjon, for eksempel en dialog mellom to personer. Hvor er disse personene, hva er forholdet mellom dem, hva er motivasjonen deres, hva er underteksten her osv. Hele tiden med det utgangspunkt at det skal henge sammen. Herfra starter jeg så med presentasjon av dramaturgiske modeller, og elevene har forhåpentligvis fått en idè om at det vanskelige begrepet dramaturgi handler om struktur. Om oppbygging. En måte å konkretisere selve begrepet, og hva det har å si for hvordan vi oppfatter en tekst. En konkretisering av at hva folk oppfatter at du forteller er et resultat av hvordan du har fortalt. Når de senere i perioden produserer kortfilm, bruker jeg denne øvelsen som en referanse. Den er også en nyttig strukturell øvelse for rapportskriving og prosjektbeskrivelser. I år måtte jeg kutte bort denne øvelsen, det var synd.

Kanskje jeg kunne kombinere denne øvelsen med tanken om en interaktiv fortelling på et vis.

Eller snu det hele på hodet og spørre: Hvorfor trenger de å skrive når det er så tydelig at mange rett og slett ikke kan? Hva er verdien av en rapport som er på en side, og som stort sett inneholder: Vi kom, vi så – vi tok opptak og så redigerte vi?

Kanskje tilnærmingsmåten er helt feil. Målet med all  denne skrivingen på MK er tildels at eleven skal lære seg å planlegge og reflektere. Noen ganger må de levere skriftlige tekster, men behøver de alltid?  I hver eneste periode? Kanskje jeg snarere skulle åpne for å levere rapporter i et hvilket som helst format, det være seg lyd, tekst, bilder eller kombinasjoner av disse.  Ville de kunne reflektere bedre muntlig gjennom presentasjoner og spørsmål for eksempel, eller er det slik at vi krever for mye av dem for tidlig? At det ikke er selve skrivingen som er problemet i seg selv, men kravet om refleksjon.

Som en kombinasjon av en øvelse i film og som en siste repetisjon av fortellermodellen lot jeg elevene analysere sine egne filmer. Det var de første filmene de laget, øvelsesoppgaven før den store periodeoppgaven. De er gjerne ikke lengre enn 30 sekunder, og jeg ba dem gruppevis om å plassere disse filmfortellingene inn i fortellermodellen og å forklare hvorfor de hadde kommet frem til dette. Dette var  noe de hadde grep om, og la ut om introduksjon, komplikasjon, resolusjon og  vendepunkt etc. med stor selvsikkerhet.  De kunne altså reflektere over eget produkt, de 30 sekundene gjorde at de fikk en bedre oversikt. Jeg må tillegge at jeg er motstander av analyser som tar for seg spillefilmer. Jeg mener bestemt at elevene ikke kan forholde seg til en slik lengde, men det er grunnlag for en ny bloggpost…