Jeg fikk morgenkaffen litt i halsen i dag morges da jeg oppdaget at mitt arbeidssted hadde klart å bli en “sak.” Overskriften var “Apartheid” som en vel mediekåt jusprofessor hadde fått ytret. Vel fremme på jobb var det NRK ved hovedinngangen og oppsamling av elever. Diskusjonen var opphetet i gangene og på personalrommene.
Saken setter Osloskolens utfordring på dagsorden, og jeg håper at når denne første reaksjonen er over blir det en diskusjon som går dypere ned i denne problematikken ingen våger å snakke om. Når jeg ser hvordan saken blir vinklet kan jeg forstå vegringen noe.
Jeg skjønner veldig godt ledelsen ved min skole på tross av en noe uheldig løsning. Bjerke har hatt en sunn blanding av etniske – og ikke etnisk norske elever totalt sett. Elever søker seg til oss fordi vi nettopp har hatt denne blandingen og en høy score på trivsel og miljø. Da er det ødeleggende å se de etnisk norske søke seg bort fordi de blir i mindretall i enkeltklasser. Slikt blir det ikke integrering av. Snarere tvertimot.
Det er det som skjer i Osloskolen. Dette er det ingen våger å ta tak i. Istedet får man slike politisk korrekte ytringer som ” Vi deler ikke inn etter etnisitet“. Jo Ødegård, det er nettopp det Osloskolen gjør. Umerkelig, usynlig. I Oslo er det skoler som har tilnærmelsesvis 100% ikke-etniske nordmenn som elever, mens andre skoler har tilnærmelsesvis 100% etnisk norske. Konsekvensen er segregering basert på bosted og skolevalg. Neida, byrådet har ikke aktivt gått inn for dette skillet i Oslo by. Den bare lar være å gjøre noe, og slik lar man denne utviklingen fortsette. I en flerkulturell by som Oslo er dette svært uheldig, og jeg er redd det vil få store konsekvenser. Jeg skjønner at det er viktigere å fremme Osloskolen som “vinneren” av de nasjonale prøvene og unngå slike saker som vil skape debatt og hvor man går Osloskolen nærmere i sømmene.
Hadia Tajik er bekymret over elevsammensetningen i Oslo-skolen. Hun mener at skolebyråd Torger Ødegaard tidligere har vist at han ikke tar dette alvorlig.
– Han har sagt at en elev er en elev, uten at etnisiteten har betydning. Da er han blind for en del av de faktorene som teller inn i skolemiljøet. Kulturell og sosial bakgrunn er også en del av bagasjen som både lærere og medelever må forholde seg til, sier Tajik.
Hun nevner også at man kan ha en mere bevisst politikk for å søke å påvirke valget av skole, slik at man kan få en sunnere blanding over hele byen.
Det viktigste er ifølge denne undersøkelsen sykepleierne. Bård Vegar Solhjell spør på sin blogg hvordan det kan ha seg at de yrkene vi ser på som viktigst sliter både med rekruttering og lav status. Dette startet som en liten kommentar, men den vokste seg stor.
Lønn.
Denne står ikke i forhold til verken utdanningsnivå eller arbeidsmengde. Jeg overhørte for noen år siden en diskusjon blant noen elever om mulige utdanningsveier som ga god lønn. Da de så meg lo de litt og kommenterte kvikt at læreryrket vel kanskje ikke var et godt valg i så måte. Lønnsnivå = status i samfunnet. Så enkelt er det. Å legge forhandlingsansvaret til KS var begynnelsen på slutten. Jeg møtte en annen tidligere elev i en matbutikk senere. Han kunne stolt fortelle meg at han jobbet i butikk og trivdes godt med det. Han tjente bedre enn meg, direkte fra videregående. Jeg var glad på hans vegne men stilte spørsmål med eget valg… Det lønner seg simpelthen ikke å opparbeide seg studiegjeld over mange år for så å gå ut i læreryrket.
En lærer med respekt for faget sitt og elevene, og med ambisjoner om å hele tiden forbedre læringsopplegget og sin egen kompetanse både faglig og pedagogisk har en arbeidsuke på 60 timer eller mer. En stund tok jeg ukentlige sjekk på mine egne arbeidstimer, men det var så deprimerende så det sluttet jeg med. Nå gir jeg blaffen i hvor mange timer det til slutt blir. Nå er det slik at mange yrker har stor arbeidsmengde og lange dager. Det er ikke noe galt i seg selv. I de fleste andre yrker av en slik art, hvor man ikke er ferdig med jobben selv om klokken er fire, er det nok et bedre forhold mellom arbeidsmengde og lønn enn læreryrket kan skilte med. Vi får ikke betalt for “noe mer”. Det er ikke noe insitament utover egen tilfredsstillelse å legge ned så mye arbeid i lærergjerningen. Jeg kan ikke avspasere lett, fordi dette da går utover elevene eller en kollega som må ta timene i tillegg til sine egne. Jeg tror heller ikke det ville gått gjennom om jeg krevde overtidsbetaling på ukentlig basis… “Bonusen” må hentes inn på andre områder. Fra gleden ved å se elevene mestre, til gode kolleger.
Arbeidsforhold.
Bygningene mange av oss jobber i er fra en annen tid, med andre krav til fysiske arbeidsforhold enn hva vi har nå. Vi sitter som sild i tønne i trange rom med dårlig luftkvalitet, når vi ikke er i klasserommet. Noen av oss har tilgang på PC, men slett ikke alle i Norge. Status er også knyttet opp til hvor vi legger lista for hva som er “bra nok” for både lærere og elever. Mange skolebygninger vitner om hvor mye “verdt” vi synes denne aktiviteten er. Det samme gjør de generelle rammevilkårene. Det ser både potensielle lærerkandidater og folk flest.
At skolen er en politisk arena krever også sitt. Byråkratiseringen av skolen gjør at man er pålesset en mengde oppgaver som stjeler tid fra kjerneområdene. Å planlegge en undervisningsrekke på en slik måte at den får god læringseffekt krever tid. Masse med tid. Dette må da vanligvis skje på kveldstid, i helger og ferier. Eller rettere sagt avspaseringstiden.
Oppgradering av fagkunnskap skjer på lærers eget initiativ. Hvis det ikke dreier seg om pedagogikk og det svært så populære emnet klasseledelse. Det er ingen oppfordring fra ledelse eller skole-eier til å oppdatere seg i det faget man underviser i, ei heller rammer som gjør det mulig. Det er heller ingen synlig gevinst i å gjøre det, annet enn å nå egne mål og forhåpentligvis se resultater i egen undervisning.
Relatert til denne overskriften er det store misforholdet mellom hva man sier og hva man gjør. Eller kanskje utrykket “satse på skolen” betyr helt andre ting i departementale og kommunale korridorer enn det gjør her hos meg. En eldre skole skal oppgraderes. Ikke bygges nytt selvfølgelig. Man lapper på det man har, med de begrensninger det medfører. En avdelings råd og ønsker blir ikke tatt hensyn til, og de planene som så blir utarbeidet resulterer i mindre areale og mindre fleksibilitet.
En ny skole skal bygges, men avdelingen er ikke viktig nok til å få bli med på råd om løsninger som er spesielle for programfaget. Det resulterer i en løsning som overhodet ikke kan brukes før man har bekostet en rivning av det som ble levert. Regningen må skolen ta selvfølgelig.
Et annet relatert misforhold mellom snakk og handling er satsningen på innkjøp av laptop`er til alle elever. Utgiften kastes over på de enkelte skolene uten at de dermed får en krone mere. Regningen må betales fra deres allerede meget trange budsjetter.
Dette henger ikke på greip i det hele tatt. Det er som man får lyst til å slenge opp vinduet og rope:
En “satsning på skolen” blir dermed bare et mytisk begrep så langt unna egen virkelighet at man har lyst til å lime over en lapp hvor det står “Here be dragons”.(Takk Jon.)
Kunnskap om yrket.
Alle har hatt en lærer en gang, og alle tror de vet noe om hva vi gjør. Når jeg leser innlegg i diskusjonsfora blir det ganske så tydelig at folk flest ikke har peiling i det hele tatt. Det hadde ikke jeg heller for fem år siden.Som ny lærer jobbet jeg også mindre på kveldstid og i helger enn hva jeg gjør idag. Mine egne krav har steget betraktelig jo mere kunnskap og erfaring jeg har fått. Når folk ikke vet hva læreryrket innebærer har man også lett for å se på det som lite komplisert og mindre verdt. Sett utenfra har vi kort arbeidstid og lange ferier. Hva som for eksempel kreves av planlegging og forberedelse til økter på 45 minutter og lengre er det få som forstår. Hva som kreves av en lærer som er “på direkten” i klasserommet enda færre. En lærer må forberede seg til jobben, så jobbe, for deretter å vurdere både andres og egen jobb etter at “jobben” er gjort. Jeg kommer ikke på noe annet yrke å sammenligne det med unntatt det jeg er utdannet til ved siden av pedagogikken. Kanskje det er derfor jeg, på tross av alt ovenstående elsker å være lærer.
Så hva er løsningen?
Hev lønnen.
Stopp byråkratiseringen av skolen. En lærer er ingen informasjonsmedarbeider for eksempel. Det er ingen grunn til at læreren skal være mellommann for alt det som skal til elevene. En administrasjon med tilgang til alle elever via e-post kan gjøre alt dette arbeidet.
Oppmuntre lærere til å oppgradere fagkunnskap, uansett hva de underviser i og gi rammer for dette. Påviselige steg med fremviselig resultat.
Rammevilkårene for skolene må være til å leve med. Man må kunne se og oppleve at skole er viktig i Norge. “Talk is cheap”.
Tilstreb aksept på alle nivåer for at læreryrket ikke kan defineres fra et gitt tidspunkt til et annet, ei heller la lønnsforhandlere prøve å få presset det inn i en form det ikke passer til. Det er spesielt, med helt særskilte krav og rammer.
Informer om hva en lærer egentlig gjør. Som medielærer er mitt forslag selvfølgelig en TV-serie, hvor vi følger en nyutdannet lærer i sine første dager, uker, år. Et drama helst. En dokumentar hadde også gått, denne gangen fra en lærers synsvinkel.
