Overskriften er tatt fra en av mine kontakter på Facebook. En som noe motstrebende er der igjen. På profilbildet sitt demonstrer han tydelig hva han synes om det. Etter over et år har jeg fremdeles ikke så mange på min liste. Jeg logger meg på sånn sporadisk, legger igjen noen meldinger her, skriver på veggen der. Jeg verdsetter å kunne holde nogenlunde kontakt med mennesker jeg ikke har møtt på en stund, men jeg tror nok ikke jeg helt har fot enda. Chatte gjør jeg helst pr telefon, og da gjerne i timesvis, selv om jeg er så gammel på nett at jeg har et ICQ-nummer som visstnok er l33t. Er folk litt lengre borte går det fremdeles over mail. ICQ ble stort sett brukt til å fortelle de 5 meter borti gangen at jeg beveget meg ned på røykehjørnet. Nevner jeg ICQ til mine elever nå, blinker de bare forbauset med øynene og aner ikke hva jeg referer til. På jobb har jeg stort sett ikke tid til å logge meg på noe annet enn Fronter og våre egne nettverk.
Jeg må bare innse det, verden gikk meg forbi der. Joda, jeg kommer til å klamre meg fast. Beholde både Facebook – og Twitterkonto for det må man jo ha, men … Jeg beholder ihvertfall min gamle ICQ-konto så lenge jeg husker passordet.
Et år til. Kanskje det vil gå opp for meg til slutt.