En skolereise

Den gamle pipa ved fyrstikkfabrikken på Helsfyr,
Den gamle pipa ved fyrstikkfabrikken på Helsfyr,

Du verden som tiden går. Det blir mindre og mindre tid til blogging. Jeg setter fremdeles stor pris på de som fremdeles blogger om skole m.m, og er en ivrig leser. Selv har jeg søkt andre fora for å diskutere skole, og da blir det mindre tid til nettaktivitet.  Det å bytte arbeidssted er også noe som tar tid og krefter. Å sette seg inn i en ny arbeids – og sosial kultur tar en stund. Jeg har nå overlevd mitt første år på enda en ny skole, og begynner å kjenne meg noe tryggere med hensyn til rutiner og slikt.

Å være en slik reisende i skole-Norge gir meg innsikt i hvor forskjellige skoler er. Fra Akershus til Grorud-dalen og så til Helsfyr er en reise med opplevelser like forskjellige som om jeg skulle ha reist fra India til Italia for så å komme til Norge. Mye likt, men mest ulikt.

En slik ting som krav til hva læreren skal kunne av grunnleggende IKT for eksempel. En skole gjennomgikk dette for 8 år siden, en skole har nettopp begynt, og en skole har kommet så langt som til å tenke tanken. På godt og vondt viser disse forskjellene hvor stor frihet skolen fremdeles har til selv å prioritere. Innenfor visse rammer selvfølgelig. Alle gjentar nok mantraet fullføre og bestå, uansett hvor i landet man befinner seg.

Det er enkelt å rulle med øynene mot en skole som ikke oppgraderer lærerstabens IKT-kompetanse. Jeg har gjort det. Men så er det der med å bli eldre, at man blir faktisk noe klokere også. En evne til å se littegrann lengre. Den faktoren som var utslagsgivende i de ulike skolene var  lærerstabens aldersammensetning kombinert med den samme i ledelsen. Det er nok ikke sikkert at gjennomføringsevnen hadde vært like stor i alle skolene, selv om de hadde stilt de samme kravene.

Skolen som har først nå begynt å tenke tanken, kan man si har vært realistisk i sin forventing.