ITavisen meldte igår at MPAA (Motion Picture Association of America) har et nytt forslag til hvordan lærerne i USA kan operere lovlig i klasserommet. De mener at de ikke kan bryte kopisperren på DVD`en, men de har et annet forslag. Med instruksjonsvideo sågar. Det er jo fint å komme lærerstanden i møte…
MPAA mener lærerne må finne seg i å ta opp filmene fra TVen med et videokamera. Det letteste her ville selvsagt vært å kopiere DVDen, men da blir selvsagt kopisperren brutt.
Denne kommentaren skal handle om Twitter. Til slutt. Først må jeg påberope meg retten til ikke å fatte meg i korthet. Det er et privilegium for folk som har nådd en viss alder. Eller kanskje det gjaldt mangel på poeng. Uansett, jeg påberoper meg retten til begge.
Igår koblet jeg denne lille saken til prosjektoren i klasserommet, en daglig rutine. Denne dagen var det noe som var feil. Der mitt lekre skrivebordsbilde skulle vært på lerretet, var det istedet en saus med sterkt innslag av magenta.
Tidlig morgen, alt for lite kaffe. Hjernen min stod helt stille. Hva var nå dette for noe? Hvordan kunne jeg endre på det? Jeg prøver å fyre av noen synapser, men ingen reaksjon oppe i kontrollrommet. Befippet spurte jeg min kollega. Noen sekunder senere var adapteren plugget korrekt i, og jeg kunne begynne. En liten hendelse i en lærers hverdag. Et bittelite øyeblikk, men for bare noen måneder siden var det jeg som var problemløser på elevmaskiner og kollegers. Videokamera, programmer – bare nevn det, jeg har fikset. De siste tyve årene har jeg autodidakt lært og omattlært. Redefinert kunnskap og oppgradert helt siden min første mac i 1989.
En tidlig morgen i Oslo i året 2009 står hjernen min komplett stille over en liten filleting.
Når jeg ser på Twitter så opplever jeg det samme stille øyeblikket. Jeg ser og ser, men jeg skjønner ikke hva jeg ser. Hva er dette for noe? Erfaring har lært meg nå at selv om ikke akkurat Twitter overlever lenge, vil allikevel denne applikasjonen ha betydning for noe som kommer senere. Kunnskap som ikke er kombinert enda. Jeg vet det, men samtidig så skjønner jeg det ikke.
Har jeg møtt veggen? Har jeg kommet så langt som min sekstitalls-hjerne kan komme? Hvor ble min smidige hjerne av som jeg alltid kunne regne med lærte seg nye ting. Kjapt? Ok, så er ikke selve programmet så vanskelig å skjønne. Ei heller hva det gjør. Men det viktigste spørsmålet kan jeg ikke svare på. Det lille ordet som når besvart gir tingene mening:
I think of twitter like a river, always flowing by. When you feel like a dip, you can dive in, otherwise, let it flow on by.
Flott metafor, men jeg ser ikke helt det. For meg blir det som å rope fra nærmeste fjelltopp. Selv om jeg ikke har noen problemer med å rope min sønns navn høyt på en jernbaneperrong ( ikke alltid like populært nei ) så er dette med å rope ut til tilfeldige forbipasserende på Twitter fremmed. Det minner meg litt om en av Oslos personligheter en gang på syttitallet. Du kunne finne henne på et gatehjørne. Med sykkel. Svært opphisset hadde hun mye hun skulle ha sagt, men det var vanskelig å følge hva hun snakket om. Det kan være like vanskelig å følge med på twitter. Det er tilfeldige nedslag i en fragmentert virkelighet. Noen øyeblikksbilder fra hele verden. Jeg strever med å finne sammenhengen.
Lørdag klarte jeg det i noen minutter. Tilfeldighetene koblet sammen en vandrende Stephen Fry i Dublins gater, en sporty Ingunn på løpetur, og en ivrig arbeidende manusforfatter og produsent Hart Hanson som hadde sendt avgårde sine tekstforfattere til å jobbe med neste sesong av sin tv-serie. I et bittelite øyeblikk så jeg disse tre personene jeg ikke kjenner som èn liten historie. Et makro-bilde av verden på en lørdag. Det gjorde godt.
Kanskje jeg heller burde se på Twitter som det 21 århundredes vekter. En internasjonal versjon av Norge Rundt på nett.
Det var det. 14 timer med 30 elever. Emne: Innføring Flash. I går sovnet jeg på sofa`n. Jeg sovnet fra 60 øvelsesoppgaver, 6 filmer ( som kan sammenlignes med fordypningsoppgaver i retteomfang), en periodeplan og 15 rapporter. Årsaken til alt dette ventende arbeidet er:
1) at jeg ikke tok lærerferie i påsken. Du vet, den lærerferien som er angitt i anførselstegn hos Jeanette. Istedet tok jeg påskeferie. Uten anførselstegn. Mot bedre vitende og på tross av rettebunken trygt plassert i sekk og Mac. Periodene bare ruller videre, og mere kommer til…
2) Forberedelser til uken med Flash.
Det er en medieproduksjonslærers forbannelse og velsignelse dette. Programmer har en tendens til å komme i oppdaterte versjoner med tildels store forandringer. Det krever tid til å sette seg inn i. Samtidig underviser jeg ikke i samme emne hele tiden, så jeg må friske opp og oppdatere kunnskap i tillegg til å skaffe meg nye. Utvide repertoaret. Jeg er overhodet ingen ekspert i Flash. I forhold til hva dette programmet kan gjøre, er min kunnskap meget liten. Men elevene hadde ikke vært igjennom dette så når noen timer var tilgjengelige grep jeg muligheten.
Samtidig ønsket jeg å teste ut mulighetene med Wiki. MK -Bjerke har som en test laget flere wiki`er på wikispaces. Dette er noe jeg lenge har ønsket å benytte meg av, men som jeg ikke har hatt tid eller anledning til tidligere. Resultatet ble en læringssti, med både egenproduserte øvelser og gjennomganger, og noen jeg har lånt. Linker til tutorials på nettet osv. Det er nok mulig at jeg kunne gjort det samme i Fronter, men det har vært forferdelig tregt hos oss i det siste. Dessuten, det var dette med å teste ut nye verktøy da. Jeg har ikke brukt Wiki`n optimalt, siden jeg stengte tilgangen for elevene til å legge inn egne tekster m.m. Men jeg gjorde meg kjent med mulighetene og begrensningene og har nå et godt utgangspunkt for å jobbe med det senere.
Hvorfor læringssti? Det er en svært god metode når man har en gruppe med elever med store variasjoner i ferdigheter. De kan jobbe med oppgaver i eget tempo, men allikevel innenfor visse rammer. Selv om en sti er definert for dem kan de om det trengs hoppe mellom emnene. De kan gå tilbake til emner for å repetere når de står fast osv. Ligger den på nett så kan jeg sømløst trekke inn ressurser fra mennesker som har mye større erfaring med emnet enn jeg. Utfordringen for meg er tid til å gå gjennom materialet og finne egnet materiale på ulike stadier.
Erfaringen min så langt med wikispaces er ikke fullt ut positiv. Selv om den tilsynelatende åpner for en variert embedding av video for eksempel, var det bare YouTube som fungerte. De andre embeddede videoene måtte jeg gjøre om til rene linker.
Det ser forferdelig stygt ut. Jeg er ingen designer, men selv jeg skulle ønske jeg hadde hatt mere tid til å lage en mere delikat presentasjonsside. Det hadde fordret enda mere tid, kanskje neste gang.
Som læringssti så er nok min løsning noe rotete. Det kan være uoversiktelig for elevene til tider. Samtidig gir den store muligheter for differansiering og tilpasset opplæring, og den er tilgjengelig for elevene både hjemme og på skolen. Men den helhetlige løsningen må jeg nok jobbe mere med.
Ville de hatt mere nytte av en .pdf-fil? Kanskje. På flere pulter så jeg utskrifter av øvelsene for eksempel. De ønsket å ha den tilgjengelig uten å måtte navigere frem og tilbake på skjermen. Noen hadde løst det ved å dele skjermen. Slike løsninger skulle jeg ha vist dem på forhånd.
Helt til slutt eksporterte jeg alle sidene til egen disk slik at jeg har backup. Det er jeg ikke sikker på om Fronter kan.
Nå skal jeg ha tre dager med “lærerhelg”, forhåpentligvis inkludert en 1. Mai frokost…
I en tidligere post skrev jeg om forskjellen mellom utkantskolene og hovedstadsskolen:
I en utkantskole vil MK-avdelingen være det nærmeste mediesenteret i mils omkrets. Med påfølgende rèelle oppdrag for elevene. De produserer ikke bare for skolen og læreren, men for en ekstern oppdragsgiver. Derigjennom får de uvurderlig erfaring som det er vanskeligere å reprodusere i ren skolesammenheng. En byskole må nødvendigvis forholde seg noe annerledes til dette, og i hovedstaden spesielt.
I en kommentar spurte Tom om hvilke oppdrag jeg ønsket at MK-elever kunne få. Kortversjonen er: Alt innen foto, video, lyd, og design.
Forutsetningen er at forventingen fra oppdragsgiver er rèell. Kvalitetsforskjellen mellom det en elev og en profesjonell produserer må være uttalt og tydelig. Det er selvfølgelig en forskjell der. For mange enkeltmannsforetak, foreninger og organisasjoner vil allikevel det elevene på MK produserer være mere enn bra nok. Mye bedre enn det de selv kunne få til. Prisen vil også være mere overkommelig.
La oss ta for oss en forening som ønsker en logo, design av visittkort eller kanskje en webside. Dette er oppdrag som dyktige elever på MK kan produsere til kundens tilfredsstillelse, og til en overkommelig pris. Valget for foreningen er enkelt. Det er enten elever, eget produsert materiale eller ingenting. Man stjeler ikke oppdrag. Dette er oppdrag som ellers ikke ville blitt produsert.
På min tidligere skole fikk vi ofte henvendelser fra lokalmiljøet om oppdrag for våre elever. I tillegg produserte de selv i egne bedrifter. Portrettfotografi i fotostudioet. Internvideo for en matvarekjede, websider og brosjyrer eller lignende. Kvaliteten var god, og kundene fornøyde. Det går ikke alltid på skinner, og det kan dryppe noe arbeid på lærerne også. Men utbyttet er så ufattelig rikt når det går bra til slutt. Elever som har tro på egne evner og som vet de kan.
Å få betalt for dette arbeidet er viktig. Uten blir det bare nok et skoleprosjekt. Med kontrakt, med fastsatt honorar øker motivasjonen og også gjennomføringsevnen.
Det passer ikke for alle elever. Ei heller alle klasser. Men å gi de med lyst og engasjement muligheten tror jeg er svært viktig. De vokser på det.
Mange skoler er med på prosjektet Ungt Entrepenørskap i faget prosjekt til fordypning, inkludert mange MK-avdelinger. Jeg har både positive og negative erfaringer med dette. Det er lærerikt for elevene å følge prosessen i å opprette en bedrift, men jeg ser at det ofte kan bli for mye fokus på de rent formelle tingene og mindre tid til selve arbeidsprosessen frem til et ferdig produkt. Konkurransene tar også mye tid. Hvis selve møtet med oppdragsgivere og utviklingen av et produkt i samarbeid med dem er det viktigste, kan det være mer hensiktsmessig å ikke slavisk følge den oppsatte timeplanen fra UE. Dette gjelder spesielt for MK tror jeg, der produksjonsmengden kan bli stor. Der andre programfag danner grupper som selger og markedsfører bare ett produkt, danner MK-elever produksjonsselskap som produserer fortløpende. Istedet kan man bruke UE som en ressursbank og hente materiale man trenger i prosessen, når man trenger det.