Når jeg nå ubønnhørlig langsomt blir eldre, er det èn ting som slår meg når jeg ser norske filmer.  Det er de unge menns historier. Der det er eldre involvert, er det også menn.

Så går det langsomt opp for meg at det jo faktisk alltid har vært slik, det er bare jeg som er blitt gammel nok til virkelig å se det. At roller for kvinnelige skuespillere over førti er vanskelig å finne visste jeg dog. Jeg har bare ikke riktig koblet disse tingene sammen. Før nå. Jada, det hender jeg er litt sen.

Misforstå meg rett, jeg liker eksplosjoner og CGI like mye som “alibiet” jeg hadde med meg på X-Men Origin: Wolverine her i helgen.  Er det norske eksplosjoner og CGI er det enda bedre. Det fryder meg at vi har kommet dit, oppfostret som jeg er med en helt annen holdning til Den Norske Filmen enn som store kassa-suksesser. Norsk Film var = Finsk TV-teater på sytti/åttitallet for en tenåring.

Men, så var det disse historiene da. For hva bruker norske filmskapere det store lerretet til?

Tommy Wirkola sier til Aftenposten at han ble så rasende over alle søkerne til Filmhøyskolen og deres hang til å skape “samtidsdramaet”, at han skrev et rasende brev til skolen. Jeg kan ikke si at jeg har sett så mye til samtidsdramaene på lerretet enda. Altså, “samtiden” der jeg er. Min samtid. Fjernt fra ravende zombier, ungdomsgjenger, unge menn som søker å forstå seg selv og far -sønn forhold.  Det er ikke det at ikke disse historiene er viktige og beskriver en samtid. Men det er samtiden til unge gutter og menn.

Den norske filmregissøren? Det er en ung mann mellom 30 og 40 år, med noen hederlige unntak. Det samme er manusforfatteren. Ikke rart det blir bredpenslet “eksplosiv” kunst av det. Nesten som om de søker å teste ut alle de nye leketøyene sine nå når de får lov. Som en gjeng med gutter på VG1 som skal lage film for første gang. Javisst er det morsomt. Javisst trekker det publikum, men bare det? Jeg lurer på hvilke filmer de kommer til å lage, disse unge herremennene når de blir eldre. Kanskje denne trioen her kan røske opp litt. Morsomt å kunne nevne dem i samme åndedrett, de står for tre helt ulike visjoner. Det blir spennende å følge.

Mangelen på “samtids”-historier er  ikke noe som er spesielt med norsk film. Welcome to the new, post-female American cinema,“Dette er ikke bare et “ingen kvinner over tretti-problem” – snarere et : ingen intelligente kvinner på film overhodet.

Alex Iversen ser etter intelligent liv på kino i sin artikkel i Rushprint. På tross av noen tegn vender han seg mot TV:

Det å følge en tv-serie er som å være i et langvarig, forpliktende forhold. Og casten, hvis serien er virkelig god, blir en del av din utvidete familie. En trofast tv-seer, som følger en serie over mange år, vil oppdage at dette er noe som lader fortellingen med historie og betydning, og gir en kompleksitet i karakterskildringene som man ellers må oppsøke lange romaner for å oppleve.

Der finner jeg også kvinnene i min alder og eldre. Der er rike kvinneskikkelser som Nora Walker spilt av Sally Field. Tøffe damer som Patty Hewes, spilt av Glenn Close. Vel er de amerikanske seriene fylt til randen av den moderne unge kvinne som alltid ser ut som on hun er klar for catwalken, men det er også rom for andre.  Og noen av dem følger Bechdel-regelen også.

Tidligere i våres dro vi med elevene på Filmens Hus til et  foredrag av Lasse Gjertsen. Mannen/gutten bak videoer som denne:

Som Rushprint skriver:

Det er ikke grensesprengende filmkunst, og det er nok fortsatt slik at det er måten Gjertsen lager og distribuerer filmene sine på som påkaller mest beundring.

På tross av publiseringen på YouTube, syntes jeg allikevel tilnærmingen var noe tradisjonell. Med veien om NRK med sine rammer om sendeflater, sendeskjema, programprofil etc. Jeg stilte meg spørsmålet hvorfor han ikke hadde gått denne veien? Med en så stor skare av fans verden over kan jeg ikke tenke meg noen annen her i landet som kunne dratt det i land.

I forrige uke ga jeg MK-elevene en enkel liten oppgave for å  introdusere nye begreper i kontekst. De skulle lage en strategi for en ny artist, et produkt eller lignende og tenke på tvers av nåværende kanaler.

Tidsrammen var stram, som får dem til å bruke mindre tid på Facebook og lignende. Det de kom frem til overrasket meg litt. Av gruppene var det ingen som IKKE hadde tenkt avtale med plateselskap der musikk var temaet. Det var rett og slett ingen som hadde satt spørsmålstegn ved muligheten av å hente finansiering annet steds fra. Jeg ville trodd at denne generasjonen ville ha snudd de store selskapene ryggen så snart muligheten var der. Men nei…

Istedet for å tjene penger primært på salg av CD/filer, så mange for seg at fokuset lå på konsertene. På inngangsbilletten, capsene og t-skjortene. Det var både fysiske produkter å kjøpe, samtidig som man kunne få tilgang lovlig over nett.  Tradisjonstro, men med en tvist.  De brukte sosiale nettverk for å skape blest om produktet, og hentet inn fortjenesten andre steder. Men de ville fremdeles produsere en fysisk CD…

Det var altså ikke en total helomvending, ala “TV`en er død”.  Nei, det var snarere en både – og. På akkurat samme måte som de ikke erstatter sosial omgang gjennom de nye tjenestene. De kommer i tillegg til. På sedvanlig vis måtte jeg grunne litt over dette. Jeg har sett for meg èn stor medierevolusjon. En før – nå situasjon. Langsom forandring  javisst, men likefullt et paradigmeskifte i hvordan man ihvertfall distribuerer medier, om ikke produserer.

Foto:Dead TV av Boris, flickr

For MK-elevene fantes det ikke et skille mellom gammelmedia og nye, mellom før – nå. Alt var tilgjengelig, og alle kanaler kunne brukes, hver til sin tid. Ikke noe “TVèn er død!” men en sømløs implementering av alt. Samtidig.

Kanskje det er slik at det ikke er denne generasjonen som kommer til å forandre verden, og at vi fremdeles må vente på den store forandringen. Kanskje det bare betyr at vi fremdeles er “in between”. Eller kanskje de siste ti årene bare beskriver hvordan det vil fortsette, en langsom endring men ingen store omveltninger.

Til slutt: Jeg har sett noen tilløp til det Fagerjord beskriver i sitt essay  “Four Axes of Rhetorical Convergence“, men det er ingenting som dominerer enn så lenge.

ITavisen meldte igår at MPAA (Motion Picture Association of America) har et nytt forslag til hvordan lærerne i USA kan operere lovlig i klasserommet. De mener at de ikke kan bryte kopisperren på DVD`en, men de har et annet forslag. Med instruksjonsvideo sågar. Det er jo fint å komme lærerstanden i møte…

MPAA mener lærerne må finne seg i å ta opp filmene fra TVen med et videokamera. Det letteste her ville selvsagt vært å kopiere DVDen, men da blir selvsagt kopisperren brutt.

Foto: Camps med CC-lisens

Har elevene et språk for å snakke om film? Dette spørsmålet stilte både Leif og Hilde for en stund siden. Begge jobber med blant annet disse læreplanmålene i Norsk:

• analysere og vurdere ulike sjangere i tekster hentet fra TV, film og Internett
• vurdere bruk av estetiske virkemidler i ulike medier

Utifra min egen erfaring med VG1-elever er at det har de ikke. Det skulle egentlig ikke overraske oss. De ser mye film og TV-serier, men de er ikke bevisst på hva som gjør  film til film. Det er et eget språk og krever en innføring på tilnærmelsesvis samme måte som tilegnelse av et hvilket som helst annet språk.  Grammatikk, syntaks og ordforråd med mere. Hva de trenger innføring i vil være noe annerledes i norsk og mediefag selvfølgelig. Skal de selv produsere må man gå grundigere til verks.

Listen over filmens virkemidler er lang, og det er vel for mye forlangt at de skal kunne skrive noe vettugt om alt. Det de uten videre kan mene noe om er handling og karakterer.  Ønsker man at de skal analysere en lengre film, så finnes det mange kortfilmer som kan brukes. Norsk Filminstitutt utgir hvert år en samling med norske kortfilmer.  Eller hva med å lage en konto på dvoted, og streame film i klasserommet? dvoted er et nettsted for unge nordiske filmskapere, fra alderen 15 til 25 år.

Fordelen med å bruke en kortfilm fremfor en spillefilm er todelt. De kan se den flere ganger, noe man må skal man kunne analysere grundig. Samtidig gjør det oppgaven mere overkommelig for elevene. Når du ikke er vant til å bevisst legge merke til alle valgene, hvor mye får du med deg av èn gangs visning av en spillefilm? Forhåpentligvis tar filmen deg med på en emosjonell reise, og da kan det være vanskelig å beholde betrakter-rollen.  Få elever er i stand til å  forholde seg til en spillefilm analytisk, hvis de i tillegg til handling og karakterer skal mene noe om valg av klipping, bildeutsnitt, lyd, lys, kamerabevegelser m.m. For elever som ikke går på medier – og kommunikasjon er det mye forlangt. Selv hos oss kan det være vanskelig for dem til tider.

Enkeltscener fra filmer kan også fungere. Ofte følger også de tre-akts strukturen for eksempel, og kan bli en innføring i dramaturgi i mikroformat. Eller de kan fungere som eksempler på konkrete virkemidler som er brukt.

I innføringsperioden viser jeg gjerne elevene utvalgte scener fra filmer som eksempler. Introduserer jeg begrepet bildeutsnitt, bruker jeg gjerne den siste duellscenen fra “The good, the bad and the ugly”.  Jeg har en lang liste av scener fra filmer som jeg benytter meg av, og er alltid på jakt etter flere.

Når det gjelder rettigheter for visning, forholder jeg meg til juristene fra KS.