Newsweek skriver i januar en artikkel om Amerikas døende byer. Grand Rapids i Michican kommer som nr 10 på listen, med Flint -  Michael Moores fødested og byen han  gjorde kjent med dokumentarfilmen Roger & Me, på plassen før.  Ikke helt uventet mener den lokale pressen noe om dette. Det faller heller ikke i god jord hos beboerne. Lokale eventorganisator Rob Bliss annonserer så planen om å lage en lip dub video, en video der man mimer til en låt. Dette i èn tagning, altså uten et eneste klipp.  Dette til låten  “American Pie“  av Don McClean. Opptakene var i denne måneden men i en produksjon av denne størrelsen og med så mange involverte trenger man prøver

Torsdag i denne uken er den ferdige videoen på YouTube og den har allerede blitt sett av nærmere 300000.

På Newsweek Facebookside poster magasinet en memo:

To the Grand Rapids crowd:

First off, we LOVE your YouTube LipDub. We’re big fans, and are inspired by your love of the city you call home.

Om byen er døende kan jeg ikke ytre meg om, men videoen de har produsert er rett og slett fantastisk. Et stort prosjekt med mange involverte og mye planlegging. Imponerende. Nå lurer jeg på om vi får se flere slike fra byer som sliter med ryktet sitt.

I Europa forholder vi oss til  video som er tatt opp med 25 ruter i sekundet, vanligvis forkortet til 25 fps. Dette er nyttig informasjon når man skal sammenligne med et høyhastighetskamera som kan ta opp i svimlende 2800 ruter pr. sekund.  Og det i 1080p. Alt blir vakkert i langsom film. Selv en fotograf som deiser ned på en seng midt på natten et sted i USA. (Kanskje ikke nødvendigvis alt…)

Se bare her:

… har jeg og 5D Mark II sammen. Nå var det endelig min tur, etter at alle gutta på avdelingen har hatt sin tid med det. Idag pakket jeg bag`en ganske så tidlig og proklamerte at nå tok jeg det med meg hjem for helgen. Selv om utstyret har blitt noe lettere med årene var allikevel kombinasjonen ryggsekk med bærbar mac, videobag og videostativ tungt. Det er i slike øyeblikk jeg misunner mine kollegaer som underviser i grafisk.

På sedvanlig vis har jeg lest til øyet ble stort og vått, notert og lest igjen og sett videosnutter tatt opp med kameraet.  I går var jeg på foredrag med Philip Bloom som fortalte om sine erfaringer og viste eksempler på hva det kan gjøre. Jeg har nå en ganske så god oversikt tror jeg om de positive og negative sidene og en formening om hva jeg skal teste ut.

Mens jeg nileser manualen og prøver å finne frem til de beste innstillingene for det jeg skal gjøre, må jeg få kamera til å snakke med Mac`en (glemte den medfølgende CD selvfølgelig) og finne et program som kan konverte filen til noe mere redigeringsvennlig i Final Cut Express, samt prøve å navigere meg gjennom kameraets menyer. Dette blir en bratt pinsehelg…

Tidligere i våres dro vi med elevene på Filmens Hus til et  foredrag av Lasse Gjertsen. Mannen/gutten bak videoer som denne:

Som Rushprint skriver:

Det er ikke grensesprengende filmkunst, og det er nok fortsatt slik at det er måten Gjertsen lager og distribuerer filmene sine på som påkaller mest beundring.

På tross av publiseringen på YouTube, syntes jeg allikevel tilnærmingen var noe tradisjonell. Med veien om NRK med sine rammer om sendeflater, sendeskjema, programprofil etc. Jeg stilte meg spørsmålet hvorfor han ikke hadde gått denne veien? Med en så stor skare av fans verden over kan jeg ikke tenke meg noen annen her i landet som kunne dratt det i land.

I forrige uke ga jeg MK-elevene en enkel liten oppgave for å  introdusere nye begreper i kontekst. De skulle lage en strategi for en ny artist, et produkt eller lignende og tenke på tvers av nåværende kanaler.

Tidsrammen var stram, som får dem til å bruke mindre tid på Facebook og lignende. Det de kom frem til overrasket meg litt. Av gruppene var det ingen som IKKE hadde tenkt avtale med plateselskap der musikk var temaet. Det var rett og slett ingen som hadde satt spørsmålstegn ved muligheten av å hente finansiering annet steds fra. Jeg ville trodd at denne generasjonen ville ha snudd de store selskapene ryggen så snart muligheten var der. Men nei…

Istedet for å tjene penger primært på salg av CD/filer, så mange for seg at fokuset lå på konsertene. På inngangsbilletten, capsene og t-skjortene. Det var både fysiske produkter å kjøpe, samtidig som man kunne få tilgang lovlig over nett.  Tradisjonstro, men med en tvist.  De brukte sosiale nettverk for å skape blest om produktet, og hentet inn fortjenesten andre steder. Men de ville fremdeles produsere en fysisk CD…

Det var altså ikke en total helomvending, ala “TV`en er død”.  Nei, det var snarere en både – og. På akkurat samme måte som de ikke erstatter sosial omgang gjennom de nye tjenestene. De kommer i tillegg til. På sedvanlig vis måtte jeg grunne litt over dette. Jeg har sett for meg èn stor medierevolusjon. En før – nå situasjon. Langsom forandring  javisst, men likefullt et paradigmeskifte i hvordan man ihvertfall distribuerer medier, om ikke produserer.

Foto:Dead TV av Boris, flickr

For MK-elevene fantes det ikke et skille mellom gammelmedia og nye, mellom før – nå. Alt var tilgjengelig, og alle kanaler kunne brukes, hver til sin tid. Ikke noe “TVèn er død!” men en sømløs implementering av alt. Samtidig.

Kanskje det er slik at det ikke er denne generasjonen som kommer til å forandre verden, og at vi fremdeles må vente på den store forandringen. Kanskje det bare betyr at vi fremdeles er “in between”. Eller kanskje de siste ti årene bare beskriver hvordan det vil fortsette, en langsom endring men ingen store omveltninger.

Til slutt: Jeg har sett noen tilløp til det Fagerjord beskriver i sitt essay  “Four Axes of Rhetorical Convergence“, men det er ingenting som dominerer enn så lenge.