Foto: Camps med CC-lisens

Har elevene et språk for å snakke om film? Dette spørsmålet stilte både Leif og Hilde for en stund siden. Begge jobber med blant annet disse læreplanmålene i Norsk:

• analysere og vurdere ulike sjangere i tekster hentet fra TV, film og Internett
• vurdere bruk av estetiske virkemidler i ulike medier

Utifra min egen erfaring med VG1-elever er at det har de ikke. Det skulle egentlig ikke overraske oss. De ser mye film og TV-serier, men de er ikke bevisst på hva som gjør  film til film. Det er et eget språk og krever en innføring på tilnærmelsesvis samme måte som tilegnelse av et hvilket som helst annet språk.  Grammatikk, syntaks og ordforråd med mere. Hva de trenger innføring i vil være noe annerledes i norsk og mediefag selvfølgelig. Skal de selv produsere må man gå grundigere til verks.

Listen over filmens virkemidler er lang, og det er vel for mye forlangt at de skal kunne skrive noe vettugt om alt. Det de uten videre kan mene noe om er handling og karakterer.  Ønsker man at de skal analysere en lengre film, så finnes det mange kortfilmer som kan brukes. Norsk Filminstitutt utgir hvert år en samling med norske kortfilmer.  Eller hva med å lage en konto på dvoted, og streame film i klasserommet? dvoted er et nettsted for unge nordiske filmskapere, fra alderen 15 til 25 år.

Fordelen med å bruke en kortfilm fremfor en spillefilm er todelt. De kan se den flere ganger, noe man må skal man kunne analysere grundig. Samtidig gjør det oppgaven mere overkommelig for elevene. Når du ikke er vant til å bevisst legge merke til alle valgene, hvor mye får du med deg av èn gangs visning av en spillefilm? Forhåpentligvis tar filmen deg med på en emosjonell reise, og da kan det være vanskelig å beholde betrakter-rollen.  Få elever er i stand til å  forholde seg til en spillefilm analytisk, hvis de i tillegg til handling og karakterer skal mene noe om valg av klipping, bildeutsnitt, lyd, lys, kamerabevegelser m.m. For elever som ikke går på medier – og kommunikasjon er det mye forlangt. Selv hos oss kan det være vanskelig for dem til tider.

Enkeltscener fra filmer kan også fungere. Ofte følger også de tre-akts strukturen for eksempel, og kan bli en innføring i dramaturgi i mikroformat. Eller de kan fungere som eksempler på konkrete virkemidler som er brukt.

I innføringsperioden viser jeg gjerne elevene utvalgte scener fra filmer som eksempler. Introduserer jeg begrepet bildeutsnitt, bruker jeg gjerne den siste duellscenen fra “The good, the bad and the ugly”.  Jeg har en lang liste av scener fra filmer som jeg benytter meg av, og er alltid på jakt etter flere.

Når det gjelder rettigheter for visning, forholder jeg meg til juristene fra KS.

Til en elev foreslo jeg denne produksjonsformen, som ikke er så avhengig av videokamera og annet utstyr. Det kan passe som tilpasset opplæring til elever som ønsker å jobbe alene i en periode, og som samtidig har interesse for og er deltaker i en virtuell verden. Produksjonsformen er på ingen måte enkel, spesielt hvis dette er snakk om en MK-elev med krav på seg om å benytte seg av ulike filmatiske virkemidler. Samtidig kan det å ta en interesse på alvor og å påvise bruk av denne i skolesammenheng være motiverende.Det som også er nyttig er at han kan samarbeide om produksjonen på tvers av landegrenser og språk, han kan få hjelp av andre unge i sitt eget Guild for eksempel.

Man kan produsere enkle novellefilmer, eller større produksjoner. Det avhenger av tidsrammer. Hvis du lurer på hva machinima er, så finner du en FAQ her.

På machinima.com er en stor liste over produksjoner.

De fleste amatørfotografer behersker det grunnleggende innen stills, men det er fremdeles svært få som behersker det grunnleggende innen video.  Kanskje fordi opptak av familie og venner i utgangspunktet er  like interessant å se på, uansett hvordan kvaliteten er.  Ser man opptak fra da barna var små mens de i nåtid sitter ved siden av deg med dine barnebarn, spiller det egentlig ikke så mye rolle hvordan opptaket er. Man overser virring, skaking  osv. Men det skal så lite til for å gjøre disse opptakene så mye bedre.  For første gang prøver jeg meg på noen tips til videoamatørene, kjemisk fritt for fagtermer. (nesten) En målgruppe jeg vanligvis ikke henvender meg til, så  jeg håper jeg treffer blink og at disse rådene er nyttige.

1. Unngå bruk av zoom ved håndholdt kamera.

Et stativ kan ofte være tungt å drasse med seg, og når man har fått det på plass og skrudd kameraet fast så er øyeblikket over. Lær isteden hvordan du kan ta bedre bilder med håndholdt kamera. Du har sikkert sett en mengde av disse skakende opptakene, der bildet rister så fært at du ikke ser hva bildet inneholder.  Det skyldes ofte at folk flest er altfor glad i zoomen, kanskje fordi de er så vant til speilrefleksen. Zoom ut helt og la den være. Du  behøver ikke den unntatt i spesielle tilfeller.  Hvis du ønsker å ha et nærmere utstnitt, så beveg deg nærmere med kameraet. Da beholder du samtidig dybdeskarpheten.

2. Bruke håndholdt kamera.

Du behøver ikke å slå av kameraet mens du går nærmere, bare prøv å få det til å bli èn jevn bevegelse.  Hold kameraet i samme høyde mens du går, og ikke la skrittene dine ha noen effekt på kameraet.  La istedet armene dine absorbere bevegelsen, da blir det så mye mere behagelig å se på.  Det gjør ikke så mye at vi ser at kameraet beveger på seg, så lenge bevegelsen er myk. Øvelse gjør mester her, og ikke tenk på hvordan du ser ut… På de fleste videokamera så finnes det en stabilisator som reduserer skakingen noe når du beveger deg slik, men det meste av arbeidet her må du gjøre. Bestem deg for hvor du skal hen før du begynner, hvor sluttbildet i bevegelsen din er.

3. Bruk av stativ.

I famileopptak er det allikevel ganger man trenger å bruke zoom, som for eksempel å forevige når barnet står på scenen i et skoleteaterstykke. Da er stativ tingen, men da har man tid til å forberede seg. Prøv allikevel å la zoomen bli èn jevn bevegelse, velg deg et sluttbilde og hold det samme bilde mange sekunder før du bruker zoomen igjen. Tenk deg at hver rute teller og skal ses på av andre.

4. Hva tar du bilde av?

Ofte ser en opptak hvor kameramannen virrer fra det ene til det andre, overbevist om alt er like interessant og at å ligge på et motiv lenge blir kjedelig. Det kan gjøre noen og enhver sjøsyk. Bestem deg for hva som er motivet, og hold deg til det.  Hva er øyeblikket du ønsker å fange? Er det minstemann på huske, i vannet eller bygging av sandslott? Er det solnedgangen fra balkongen i Syden? Jobb med motivet som fokus, la kameraet gå  og beveg på deg om nødvendig.

Som et eksempel: Minstemann er svært så opptatt med å bygge sitt fantastiske drømmeslott i sandkassa.  Han er tildels dekket av sand overalt, og av en eller annen pussig grunn har han sand i munnvikene også. Et klassisk videoøyeblikk er at far eller mor står mange  meter unna og trykker på rec-knappen. Kanskje zoomer de inn også fra der de står.

En bedre løsning kan være: Start et stykke unna, der man vanligvis står – og start opptaket. La det surre og gå noen sekunder, 10 ihvertfall, for å etablere selve situasjonen. Beveg deg  så nærmere, med myke bevegelser. Gå langsomt ned til barnets øyenhøyde. Snakk gjerne med poden, da får du mye gratis når han forteller deg hva han har tenkt… Kanskje du så kan bevege deg rundt for at de som ser på kan ta resultatet i nærmere øyensyn før du går tilbake til nærbildet av den stolte entrepenør. Ikke glem å holde bildet, bestem deg for et utsnitt og hold det gjerne en stund.

Alt dette kan du gjøre mens du lar kamera gå. Så lenge du klarer å få til myke bevegelser med kamera, blir dette bedre enn det store utsnittet fra mange meter unna.

5. Øyenhøyde.

Dette gjelder like mye for speilrefleksen som for videokameraet. Normalperspektivet ligger i øyenhøyde. Da er det ikke kameramannens øyenhøyde det er snakk om, men motivet. Tar du bilde av barn så må du ned i deres øyenhøyde. Da blir resultatet best.