Tidligere i våres dro vi med elevene på Filmens Hus til et  foredrag av Lasse Gjertsen. Mannen/gutten bak videoer som denne:

Som Rushprint skriver:

Det er ikke grensesprengende filmkunst, og det er nok fortsatt slik at det er måten Gjertsen lager og distribuerer filmene sine på som påkaller mest beundring.

På tross av publiseringen på YouTube, syntes jeg allikevel tilnærmingen var noe tradisjonell. Med veien om NRK med sine rammer om sendeflater, sendeskjema, programprofil etc. Jeg stilte meg spørsmålet hvorfor han ikke hadde gått denne veien? Med en så stor skare av fans verden over kan jeg ikke tenke meg noen annen her i landet som kunne dratt det i land.

I forrige uke ga jeg MK-elevene en enkel liten oppgave for å  introdusere nye begreper i kontekst. De skulle lage en strategi for en ny artist, et produkt eller lignende og tenke på tvers av nåværende kanaler.

Tidsrammen var stram, som får dem til å bruke mindre tid på Facebook og lignende. Det de kom frem til overrasket meg litt. Av gruppene var det ingen som IKKE hadde tenkt avtale med plateselskap der musikk var temaet. Det var rett og slett ingen som hadde satt spørsmålstegn ved muligheten av å hente finansiering annet steds fra. Jeg ville trodd at denne generasjonen ville ha snudd de store selskapene ryggen så snart muligheten var der. Men nei…

Istedet for å tjene penger primært på salg av CD/filer, så mange for seg at fokuset lå på konsertene. På inngangsbilletten, capsene og t-skjortene. Det var både fysiske produkter å kjøpe, samtidig som man kunne få tilgang lovlig over nett.  Tradisjonstro, men med en tvist.  De brukte sosiale nettverk for å skape blest om produktet, og hentet inn fortjenesten andre steder. Men de ville fremdeles produsere en fysisk CD…

Det var altså ikke en total helomvending, ala “TV`en er død”.  Nei, det var snarere en både – og. På akkurat samme måte som de ikke erstatter sosial omgang gjennom de nye tjenestene. De kommer i tillegg til. På sedvanlig vis måtte jeg grunne litt over dette. Jeg har sett for meg èn stor medierevolusjon. En før – nå situasjon. Langsom forandring  javisst, men likefullt et paradigmeskifte i hvordan man ihvertfall distribuerer medier, om ikke produserer.

For MK-elevene fantes det ikke et skille mellom gammelmedia og nye, mellom før – nå. Alt var tilgjengelig, og alle kanaler kunne brukes, hver til sin tid. Ikke noe “TVèn er død!” men en sømløs implementering av alt. Samtidig.

Kanskje det er slik at det ikke er denne generasjonen som kommer til å forandre verden, og at vi fremdeles må vente på den store forandringen. Kanskje det bare betyr at vi fremdeles er “in between”. Eller kanskje de siste ti årene bare beskriver hvordan det vil fortsette, en langsom endring men ingen store omveltninger.

Til slutt: Jeg har sett noen tilløp til det Fagerjord beskriver i sitt essay  “Four Axes of Rhetorical Convergence“, men det er ingenting som dominerer enn så lenge.