Smått: Så var enda et år gått. I år har jeg gjort unna alle nyttårsforsetter før nyttårsaften. Jeg sluttet å røke 2. september for eksempel. Bandt meg selv til masten ved å fortelle mine elever om det. Det er simpelthen ikke mulig for meg nå å begynne å røke igjen dersom jeg hadde hatt lyst. Ikke snakk om at jeg ønsker å tape ansikt på den måten foran 45 18-åringer. Nei takk! Det finnes ikke et hull stort nok og bortgjemt nok for meg å skjule meg i etter noe slikt. Så jeg har holdt ut fra dag én. Skjært tenner, vandret hvileløst rundt, tygget pastiller og så videre. Etter de første dagene gikk det rimelig greit. Men vanen er der fremdeles og jeg tar meg enda i å tenke: Nå skal det bli godt med en røyk – før jeg husker at jeg har sluttet.
2010 ble året jeg kostet på meg ting til meg selv. En sjelden foreteelse. Jeg investerte i et digitalt speilreflekskamera. Mitt første. Jeg har en bag full av fotoutstyr fra tidligere men altså ikke digitalt. Jeg prioriterte aldri det siden jeg kunne låne på MK når jeg trengte det. Nå har jeg tilgang til en speilrefleks hele tiden og det har resultert i mange fototurer rundt omkring i nabolaget. Bildet over var ett av to bilder jeg var fornøyd med etter gårsdagens stunt.
Stort: 2010 kom med iPad og idéen om at hvordan vi konsumerer media er forandret for alltid. Enda en gang. Man spår også laptop`ens død i en verden hvor vi alle tusler rundt med nettbrettene våre. Det var også året Tim Berners Lee advarte mot at internett slik vi kjenner det er i ferd med å forsvinne inn i lukkede, pay pr view rom. Det nettet som er åpent for alle der kunnskap er gratis står i fare mener han.
Selv jobber jeg fremdeles for å holde meg oppdatert. I februar er det Lyd, Lys og Bilde-messe i Spektrum. Jeg lurer på hvor mange middelaldrende kvinner jeg møter denne gang. For 2 år siden var vi to. Det var hele 100% flere enn gangen før der igjen. Utvikling er det på alle kanter.
Jeg tror det er lenge siden høsten startet så bratt som den gjorde i år. Kanskje som ny lærer.. Hmm – nei, dengang var jo alt såre vel fordi jeg ikke visste om alt det jeg ikke gjorde som jeg skulle ha gjort.
Nå har jeg ikke lenger den luksusen av å ikke vite. Jeg savner den uvitenheten. I år er det nye oppgaver, nytt ansvar. Utfordringen er – det finnes ikke nok timer i døgnet for at jeg skal føle at jeg er ajour. Jeg blir minnet om dengang jeg var student på Blindern og hadde forvillet meg inn i et eksperiment for psykologene. Med elektroder på kroppen ble jeg servert matteoppgaver fortløpende med økende vanskelighetsgrad. Jeg prøvde og prøvde, svetten rant, rynkene i panna ble dypere og grafene som ble tegnet av på papiret ble tette. Så innså jeg noe viktig og slappet fullstendig av. Grafene ble lange og rolige.
Det jeg hadde skjønt var at jeg ikke hadde noen mulighet til å løse oppgavene innen frist. Det jeg hadde skjønt også var hva slags type eksperiment jeg hadde forvillet meg inn på. Hva de ønsket å måle. Toleranse og holdning til stress. Etterpå ble jeg fortalt at min holdning var sunn. Tenk det.
Denne høsten tar jeg frem dette eksemplet. Ofte. Jeg har rett og slett ikke mulighet til å være ajour til enhver tid, og jeg vil få hjerteinfarkt hvis jeg prøver. Så jeg prioriterer røft og tror på et liv etter høstferien.
Så glad jeg ble. “Du er en idiot om du forstår Twitter umiddelbart” sier G. Kawasaki. Gudskjelov! Hvor lang tid jeg har på meg før jeg blir en idiot fordi jeg enda ikke forstår vet jeg ikke. Det har sikkert en utløpsdato. En tid for når man burde ha skjønt.
Jeg håper jeg har mere tid på meg i så tilfelle.
Denne meldingen prøvde jeg å få skviset inn i Twitter, men 140 tegn er en utfordring.
Bloggen idag er personlig, men ikke privat. Jeg er nå offisielt medlem av landforbundet for hørselshemmede, og bruker daglig et lite apparat i øret. Overskriften var et søk jeg foretok da jeg skjønte hvilken vei det bar. Dessverre var ikke det en søkestreng som ga mange treff, ei heller andre varianter. Kanskje det ikke er så mange lærere som har måttet plugge inn noe ekstra i øret. Heller ikke mange som ønsket å dele den opplevelsen slik på nett.
Det er 200.000 nordmenn som bruker høreapparat daglig, og sannynsligvis mange flere som kunne ha trengt det. Den utvidete bruken av mp3-spillere hos ungdom kan også føre til at enda flere vil trenge dette senere. Min reduksjon er rundt 20% fra såkalt normal hørsel i alle frekvensområder. I tillegg har jeg tinnitus. Det er sikkert noen som jobber med en slik reduksjon uten hjelp av høreapparat. Så lenge akustikken i rommet er god, og folk snakker normalt har jeg ingen problemer med å høre. Men, som jeg har opplevd, vi er svært så forsiktige med å snakke høyt her til lands – og det “normale” talenivået er et mye lavere nivå enn jeg er istand til å høre.
I klasserommet er det enda verre. Jeg må jo kunne kommunisere toveis med mine elever. I lang tid har jeg kompensert for min dårligere hørsel ved å lese på lepper og tolke etter kontekst. Ofte hørte jeg ikke mere enn et ord i setningen, og svarte på det jeg trodde de spurte om. Det førte ganske ofte til en goddag mann økseskaft samtale… Jeg forstod ikke egentlig hvor mye jeg hadde forsøkt å kompensere før jeg plugget meg til apparatet, og hørte det som ble sagt.
Utfordringen for en lærer med høreapparat er den massive veggen av lyd en opplever overalt. En skole er ikke en stille arbeidsplass i så måte. Jeg er også medielærer, og som sådan omgir jeg meg med mange elektroniske enheter i løpet av en dag. En skole er heller ikke så egnet til å følge rådene fra landsforbundet om å ” tilrettelegge arbeidsplassen for hørselshemmede”. Arbeidsrommet er som det er, det samme er klasserom, korridorer og personalrom. Det blir å innrette seg så godt man kan.
Etter møte med audiografen og etter at du har fått høreapparat med hjem for første gang, er det sikkert lurt å følge denne introduksjonen. Det gjorde ikke jeg. Jeg plugget til høreapparatene med en gang og dro rett på jobb, 2 timer undervisning. Dagen etter hadde hadde jeg 7 timer undervisning. Etter denne dagen var jeg overbevist om at jeg måtte omskolere meg, og jeg var også svært sliten. Så sliten som jeg aldri tidligere har vært, selv etter en dag med opptak. Min fremgangsmåte anbefales ikke.
Siden jeg har jobbet med headset og mikrofoner tidligere, visste jeg hva som ventet meg. Denne massive veggen av lyd var det jeg var redd for. En mikrofon tar opp alt, og kan ikke som hjernen filtrere bort uønsket lyd. Vi “hører” stort sett mere lyd enn det vi opplever vi hører. Med headset og mikrofon får du det reelle lydbildet. Det store spørsmålet for meg var om hjernen min ville klare å oppdatere seg med den nye informasjonen den nå fikk, eller om jeg måtte belage meg på å leve med all denne lyden rundt meg daglig.
Derfor var det gledelig for meg at hjernen etterhvert også klarte å filtrere bort uønsket lyd, med kanskje noe hjelp fra høreapparatet selv. Etter 6 måneder med apparatet plugget inn, filtrerer nå hjernen bort lyd jeg ikke trenger å høre hele tiden. Jeg kan fremdeles få et lite lydsjokk når jeg går inn i et rom fullt med mennesker, les lærerværelset i lunsjpausen, men jeg har nå lært meg til hva jeg kan gjøre med det. Ta av apparatet for eksempel.
Så er det den praktiske biten av det. Batteriet har en tendes til å gå tomt midt i forelesninger for eksempel, noe som er mindre praktisk. Mitt høreapparat blir da bare en propp jeg har i øret, og det hjelper lite mot hørseltap… Som lærer er jeg mye på farten, og sitter sjelden stille mere enn noen minutter av gangen i veiledningssituasjoner. Ledningene har da en tendens til å falle ut, så i tillegg til å høre enda mindre enn hva jeg vanligvis gjør – har jeg nå to pinner stikkende ut på hver side av hodet. Gudskjelov er MK-elever som de er, og ikke tilbakeholdne med å påpeke at jeg er på vei over i pinnsvinmodus.
Selve høreapparatet er ganske lite. Svært lett og enkelt å drifte. Jeg kunne få i alle mulige farger, men valgte svart. Jeg ser ingen grunn til å gjemme det bort, til å late som om jeg ikke har det. Svart er nå engang en farge som passer til det meste.
