Tomi – Page 18 – ..med et skjevt blikk på vår vidunderlige nye verden..

Itsl vs Fronter

2 February, 2009

Første dag på ny skole, og noe av det første jeg tenker på er selvfølgelig hvordan de bruker sin LMS. Svaret er at det gjør de nok ikke. Etter 2 timer foran min flunkende nye, skinnende flotte MacBook Pro forstår jeg hvorfor. Makan til ueffektivt og lite brukervennlig LMS skal man lete lenge etter. Fronter er rett og slett et eneste stort knot. I løpet av 2 timer har jeg fått utrettet følgende:

Finne et rom hvor det nye fellesrommet for 2MK kan settes opp.
Søke et hierarki for å legge til klassene. Bare en av disse hadde jeg tilgang til. Jeg må kanskje be min kollega om å legge til den andre klassen.
Bestemme verktøy som skal brukes i rommet.
Sett hvor mange som var pålogget på Fronter: = 0
Sjekket det samme på itsl: 1499
Sukket tungt.
Prøvde å opprette en mappe som ikke var en undermappe av de allerede eksisterende. Feilet.

Den samme operasjonen hadde tatt meg ti minutter i itsl. Jeg trenger nok hjelp. Det er sikkert noen der ute som kan peke til ressurser og gi råd og vink i hvordan man hanskes med et slikt stivbeint system. Jeg håper ihvertfall det. I mellomtiden gjør jeg meg kjent med Leoparden.

Oppdatering: Jeg kjemper fremdeles med Fronter for å lage et nogenlunde brukervennlig rom for klassene jeg snart skal ha i levende bilder. Siden jeg kjenner itsl så godt så forventer jeg samme fleksibilitet fra Fronter, men dette er ikke lett. Jeg er vant til å teste ut nye verktøy og å lære meg dem selv, men for første gang må jeg kanskje be om hjelp fra Fronter-eksperten på skolen. Problemet er vel kanskje at jeg prøver å få Classfronter til å oppføre seg som tsl, og å lage det samme opplegget der som jeg er vant til fra mitt tidligere LMS. Samtidig lurer jeg på hvorfor man har produsert noe som så tydelig ikke er fleksibelt nok. Det forundrer meg også hvor mange det er som har tatt dette i bruk. Forstå meg rett, itsl har sitt å slite med også, men det er allikevel mulig å skreddersy det i større grad enn det jeg opplever fronter kan.

Machinima

1 February, 2009

Til en elev foreslo jeg denne produksjonsformen, som ikke er så avhengig av videokamera og annet utstyr. Det kan passe som tilpasset opplæring til elever som ønsker å jobbe alene i en periode, og som samtidig har interesse for og er deltaker i en virtuell verden. Produksjonsformen er på ingen måte enkel, spesielt hvis dette er snakk om en MK-elev med krav på seg om å benytte seg av ulike filmatiske virkemidler. Samtidig kan det å ta en interesse på alvor og å påvise bruk av denne i skolesammenheng være motiverende.Det som også er nyttig er at han kan samarbeide om produksjonen på tvers av landegrenser og språk, han kan få hjelp av andre unge i sitt eget Guild for eksempel.

Man kan produsere enkle novellefilmer, eller større produksjoner. Det avhenger av tidsrammer. Hvis du lurer på hva machinima er, så finner du en FAQ her.

På machinima.com er en stor liste over produksjoner.

Tag – you`re it!

27 January, 2009

Så morsomt. Tagget av Jørn – syv ting som ingen trenger å vite:

Jeg har dykkersertifikat. Eksamensdykket var ved Rødskjær i Oslofjorden. På grunn av stor algeoppblomstring det året var sikten minimal, så vi slapp nattdykket. To for prisen av en.
På åttitallet mente jeg at teater kunne redde verden, og var med i en fri teatergruppe. Turnerte land og strand rundt.
Er en Sci-Fi fantast, og har sett hele Babylon 5 tre ganger. Eller mere. Synes det både produseres og vises altfor lite Sc-Fi.
På gymnaset gikk jeg musikklinjen og skulle jeg bli operasanger, mezzo-sopran. Etterpå tok jeg sangtimer hos Hege Tunaal og Magni Wenzel. Liker fremdeles å synge, men nå helst for meg selv. Eller til Beat for Beat.
Elsker musicals, og prøver å få med meg forestillinger i Oslo.
Min yndlingsforfatter er Gabriel Garcia Marquez.
Snakker pen vestkantdialekt til daglig, men kan et tredve år gammelt bredt nordnorsk.

Er det noen som ikke har blitt tagget enda? Den som ikke har gjemt seg nå …..

Er tavla død?

23 January, 2009

Hvor mange av oss bruker fremdeles tavle i undervisningen? Når? Og med “oss” mener jeg de digitale kompetente. Jeg er klar over at ikke alle er der enda.

Er det slik at vi kaster oss over det nye bare fordi det er nytt? Jeg tenker at uansett hvilket verktøy jeg bruker må det ha en funksjon og tilpasset undervisningsmetoden. Foreleser jeg bruker jeg det som til enhver tid er mest hensiktsmessig. Betyr det tavle så bruker jeg tavle. Med datamusen i den ene hånden og en whiteboard-marker i den andre. Det synes jeg må være et mål, at man blir like komfortabel med det ene som med det andre, og velger verktøy utifra behov. Ikke fordi det digitale alltid er best i enhver situasjon.

Når elevene skal jobbe ut idèer, er fremdeles et stort A3 ark det beste utgangspunktet for et tankekart synes jeg. Uansett hvor mange programmer og Web 2.0-verktøy det finnes. Det er håndgripelig. Alle kan se det samtidig, de blir ikke låst til hver sin laptop – og jobber mere dynamisk som gruppe. I fjor høst hadde en gruppe som jobbet med manus satt seg fast. Jeg foreslo da noe så analogt som gule lapper, med en kort scenebeskrivelse. De kunne da alle jobbe sammen med å strukturere fortellingen sin på nytt. Legge til og trekke fra. En måte å få en håndgripelig oversikt over hva de ønsket å fortelle, og hvordan hver scene bidro til å drive denne historien fremover. Som MK-elev skal de gjennom en rekke med programmer som er obligatoriske. Profesjonelle verktøy som de må lære seg å mestre. Men jeg må ta stilling til hva som er hva. Er det virkelig nødvendig at de bruker Premiere for å redigere filmen sin, når de har erfaring fra et annet redigeringsprogram som også holder en profesjonell standard? Nei, jeg ser ikke helt det. Men lære seg Photoshop må de. Lydlærer Torbjørn har bannlyst Garageband av samme grunn. Skal de lære seg profesjonell lydredigering er ikke det programmet å jobbe med. Mens kanskje et annet som holder en profesjonell standard kunne blitt brukt.

Samtidig er jeg notorisk i bruk av e-post, og kan gjerne sende en kort beskjed til en kollega som bare sitter noen meter unna. Jeg ville helst hatt alle kolleger samlet på en eller annen chat-tjeneste. Løpe rundt i korridorer på jakt etter mennesker for å overlevere en beskjed er lite effektiv tidsbruk. Jeg er sikker på at mange rister på hodet over dette… Årsaken er at det er tidsbesparende for både kollegaen og meg. Han kan lese den når han har tid, og ikke risikere å bli avbrutt i en tankerekke. Når man sitter mange sammen kan det bli mange slike avbrytelser i løpet av en dag. Jeg har da også fått levert beskjeden raskt og kan gå over til andre ting.

I min svært så digitale hverdag må jeg ofte minne meg selv på at selve verktøyet ikke alltid er et mål i seg selv. At det jeg velger har en funksjon i forhold til hva elevene skal lære, og undervisningsmetoden som jeg ønsker å bruke.