Tidstyvutvalget

7 January, 2009

Det er ikke så mange årene siden jeg kom inn i skolen, og det første som slo meg var selvfølgelig tidsbruken. Den mengden av arbeid en lærer gjør som har lite med selve planlegging av undervisningen, eller undervisning i seg selv å gjøre – men som er en ren kontorjobb. Denne byråkratiseringen av yrkesrollen som mange snakker om. Siden 2003 har ikke dette blitt mindre, snarere tvertimot.

Det overrasket meg da, og det frustrerer meg nå. I en periode klaget jeg gjerne jevnlig og høylytt over tidsbruken og arbeidspresset, og bestemte meg for å sjekke rent konkret hvor mye jeg jobbet i uka. Med et lite gratisprogram noterte jeg ned all tid som gikk med til jobb, inkludert bundet tid, planlegging, retting, faglig oppdatering osv. Resultatet var slående. Jeg lå på  mellom 50 og  60 timer i uken i gjennomsnitt. Vår ordinære arbeidstid er cirka 42 timer.  Noen uker var jeg oppe i 70 timer. Jeg begynte å lure på om det var noe galt med meg, som ikke klarte å gjøre alt det jeg skulle gjøre mere effektivt. Jeg prøvde å effektivisere meg selv, tenke over hvordan jeg gjorde ting. Behøvde jeg virkelig så mye tid til alt? Jobbet jeg virkelig treigt?

Det ble ikke noe bedre av det. Jeg knep kanskje inn noen minutter her og der, men ingenting som virkelig monnet. Konklusjonen min til slutt ble at ambisjonsnivået mitt var høyt, arbeidsoppgavene mange, samtidig som mye av det som virkelig tar tid – som vurdering og undervisningsplanlegging ikke kunne gjøres på skolen.

Min bundne tid på skolen går med til møter, samtaler med kolleger og elever, problemløsning, inn – og utlevering av utstyr, kontaktlærerfunksjon og generelt kontorarbeid. For å sette det siste punktet på spissen: Finne en av mine elever som jeg er kontaktlærer for ( ikke nødvendigvis underviser), og levere over en rosa papirlapp som forteller eleven at hun kan hente svaret fra Lånekassa hos ekspedisjonen. En lapp som hadde blitt levert til meg i posthylla.  Jeg brøt den analoge veien med å sende melding over itsl…..Nå når elevene har fått egne maskiner fra VG1 har jeg ikke sett flere slike lapper.

Å bruke tiden hvor jeg ikke underviser til ting som krever en lengre tankeprosess enn fem minutter, er dødfødt. På arbeidsrommet kan jeg bli avbrutt når som helst. Derfor må jeg ta med meg det arbeidet som virkelig krever tid, hjem.

Forstå meg rett, i mitt yrke er lange dager ikke akkurat noe nytt. Det er vel snarere normalen der jeg kommer fra. Når du jobber mot deadline så stiller du ikke spørsmål ved å måtte jobbe mye.  Men, kanskje jeg følte meg litt lurt. Kanskje jeg også hadde kjøpt forestillingen om at lærerne hadde det så fint og flott. Med sine høstferier, vinterferier og lange sommerferier.  At tiden deres ellers  stort sett ble brukt til undervisning. Så feil jeg tok.

Så da jeg i høst leste om Tidstyvutvalget, løftet jeg hodet noe. Jeg håper virkelig det som kommer utav det er noen konkrete tiltak, noen grep slik at jeg kan konsentrere meg om det aller viktigste for meg som lærer: Undervisning.

Jeg tenker på det nå.  Nå når jeg går inn i de to meget hektiske ukene av januar.

Fra PC til Mac

6 January, 2009

Som jeg har skrevet om tidligere, så skal jeg over til mac som arbeidsmaskin i februar. Jeg kommer ikke til å kaste ut min stasjonære PC, men hovedvekten av arbeidet kommer til å foregå på Mac. Lydlærer Torbjørn har gitt meg en fin liste over programmer som er kjekt å ha, i tillegg fant jeg en  nettside. Alle disse små programmene  og tilleggene som gjør livet enklere, uansett operativsystem.

Idag føler jeg meg som en ekte mac`er igjen- og tenker noe nostalgisk tilbake til nittitallet da MacWorld Expo var årets store begivenhet. I år blir det ingen keynote holdt av Steve Jobs, men jeg har sikret meg kontinuerlig oppdatering gjennom mac1.no. Jeg er også spent på hva Scribble kan gjøre.  Bare en time igjen til startskuddet. Blir det en iPhone nano? En ny MiniMac? Vi får se…

Hva skjer i 2009?

4 January, 2009

Nytt år, store omveltninger.

Januar kommer til å bli preget av at jeg skal forlate mitt gamle arbeidssted. Jeg forventer mye grining fra undertegnede, og høy lommetørkleføring på slutten av denne måneden. Jeg er i den alderen. Tror jeg må investere i papirlommetørkle, og ha en pakke med meg daglig.

Fra studio
Fra studio

Februar starter jeg i ny-gammel jobb på ny skole. Det er med litt skrekkblandet fryd jeg ser frem til denne måneden. Det er mye å sette seg inn i. Mange nye rutiner som skal læres. Nye elever og kolleger, nye systemer og måter å gjøre ting på.

Jeg forbereder meg til overgangen Windows -> Mac som operativsystem og arbeidsredskap. Mac er på langt nær nytt for meg, jeg har jobbet på begge operativsystemer i mitt digitale liv. Men de senere årene i skolen har det vært Windows som har dominert.  Hele mitt digitale bibliotek skal over.  Eksempler, elevarbeider, bilder og dokumenter. Siden det nærmer seg terrabyten, så er det fint at jeg ikke trenger alt fra starten av. Siden jeg ikke får tilgang til min arbeidsmaskin før jeg starter, vil det mest vesentlige ligge på en ekstern disk. I tillegg har jeg min trøstige iPod som jeg også bruker som ekstra disk. Jeg bruker også en mengde hjelpeprogrammer daglig, programmer som jeg ikke vil vite at jeg ikke har installert før jeg trenger dem.  Jeg lager lister og sjekker tilgjengelighet på Mac…

Jeg skal også over på et annet LMS, fra Itsl til Fronter.  Mitt inntrykk er at valgmulighetene er færre enn på itsl, og at ting er mere tungvint.  Men min kunnskap er bare enkel bruk av det på Høyskolen i Akershus som elev, det kan være det finnes flere muligheter enn de jeg så ble brukt der.

I tillegg til alt dette skal jeg pakke ned og flytte.  Jeg klarer ikke å se lengre enn til mars. Min tidsregning for øyeblikket strekker seg ikke lengre.

I løpet av høsten har jeg lest lærerblogger til systemet mitt ble overopphetet og jeg måtte ta en omstart.  Så mange nyttige tanker, praktiske idèer og ressurser som har satt igang nye tankeprosesser hos meg.  2009 blir året hvor jeg tester noen av disse ut i praksis.  Ja, 2009 kommer til å bli et meget spennende og læringsrikt år!

Fem tips som gjør video-opptakene dine bedre.

3 January, 2009

De fleste amatørfotografer behersker det grunnleggende innen stills, men det er fremdeles svært få som behersker det grunnleggende innen video.  Kanskje fordi opptak av familie og venner i utgangspunktet er  like interessant å se på, uansett hvordan kvaliteten er.  Ser man opptak fra da barna var små mens de i nåtid sitter ved siden av deg med dine barnebarn, spiller det egentlig ikke så mye rolle hvordan opptaket er. Man overser virring, skaking  osv. Men det skal så lite til for å gjøre disse opptakene så mye bedre.  For første gang prøver jeg meg på noen tips til videoamatørene, kjemisk fritt for fagtermer. (nesten) En målgruppe jeg vanligvis ikke henvender meg til, så  jeg håper jeg treffer blink og at disse rådene er nyttige.

1. Unngå bruk av zoom ved håndholdt kamera.

Et stativ kan ofte være tungt å drasse med seg, og når man har fått det på plass og skrudd kameraet fast så er øyeblikket over. Lær isteden hvordan du kan ta bedre bilder med håndholdt kamera. Du har sikkert sett en mengde av disse skakende opptakene, der bildet rister så fært at du ikke ser hva bildet inneholder.  Det skyldes ofte at folk flest er altfor glad i zoomen, kanskje fordi de er så vant til speilrefleksen. Zoom ut helt og la den være. Du  behøver ikke den unntatt i spesielle tilfeller.  Hvis du ønsker å ha et nærmere utstnitt, så beveg deg nærmere med kameraet. Da beholder du samtidig dybdeskarpheten.

2. Bruke håndholdt kamera.

Du behøver ikke å slå av kameraet mens du går nærmere, bare prøv å få det til å bli èn jevn bevegelse.  Hold kameraet i samme høyde mens du går, og ikke la skrittene dine ha noen effekt på kameraet.  La istedet armene dine absorbere bevegelsen, da blir det så mye mere behagelig å se på.  Det gjør ikke så mye at vi ser at kameraet beveger på seg, så lenge bevegelsen er myk. Øvelse gjør mester her, og ikke tenk på hvordan du ser ut… På de fleste videokamera så finnes det en stabilisator som reduserer skakingen noe når du beveger deg slik, men det meste av arbeidet her må du gjøre. Bestem deg for hvor du skal hen før du begynner, hvor sluttbildet i bevegelsen din er.

3. Bruk av stativ.

I famileopptak er det allikevel ganger man trenger å bruke zoom, som for eksempel å forevige når barnet står på scenen i et skoleteaterstykke. Da er stativ tingen, men da har man tid til å forberede seg. Prøv allikevel å la zoomen bli èn jevn bevegelse, velg deg et sluttbilde og hold det samme bilde mange sekunder før du bruker zoomen igjen. Tenk deg at hver rute teller og skal ses på av andre.

4. Hva tar du bilde av?

Ofte ser en opptak hvor kameramannen virrer fra det ene til det andre, overbevist om alt er like interessant og at å ligge på et motiv lenge blir kjedelig. Det kan gjøre noen og enhver sjøsyk. Bestem deg for hva som er motivet, og hold deg til det.  Hva er øyeblikket du ønsker å fange? Er det minstemann på huske, i vannet eller bygging av sandslott? Er det solnedgangen fra balkongen i Syden? Jobb med motivet som fokus, la kameraet gå  og beveg på deg om nødvendig.

Som et eksempel: Minstemann er svært så opptatt med å bygge sitt fantastiske drømmeslott i sandkassa.  Han er tildels dekket av sand overalt, og av en eller annen pussig grunn har han sand i munnvikene også. Et klassisk videoøyeblikk er at far eller mor står mange  meter unna og trykker på rec-knappen. Kanskje zoomer de inn også fra der de står.

En bedre løsning kan være: Start et stykke unna, der man vanligvis står – og start opptaket. La det surre og gå noen sekunder, 10 ihvertfall, for å etablere selve situasjonen. Beveg deg  så nærmere, med myke bevegelser. Gå langsomt ned til barnets øyenhøyde. Snakk gjerne med poden, da får du mye gratis når han forteller deg hva han har tenkt… Kanskje du så kan bevege deg rundt for at de som ser på kan ta resultatet i nærmere øyensyn før du går tilbake til nærbildet av den stolte entrepenør. Ikke glem å holde bildet, bestem deg for et utsnitt og hold det gjerne en stund.

Alt dette kan du gjøre mens du lar kamera gå. Så lenge du klarer å få til myke bevegelser med kamera, blir dette bedre enn det store utsnittet fra mange meter unna.

5. Øyenhøyde.

Dette gjelder like mye for speilrefleksen som for videokameraet. Normalperspektivet ligger i øyenhøyde. Da er det ikke kameramannens øyenhøyde det er snakk om, men motivet. Tar du bilde av barn så må du ned i deres øyenhøyde. Da blir resultatet best.