- Læreravatar ved elevenes kreasjoner.
På programfaget medier – og kommunikasjon underviser vi i perioder. Det er en måte å la elevene få fordype seg innen et fagområde, og vi bruker lærerressursene på en best mulig måte. Altså la lærere undervise i de emner de har dybdekompetanse i. Vi er fornøyde og elevene er fornøyde. Noen ganger må man allikevel som lærer undervise litt ute i gråsonen av det som er ens kjerneområde, altså ikke noe en egentlig har utdannelse i. Verden beveger seg fremover, som lærer må man henge med. Høsten 2007 hadde jeg en periode med Nye Medier på VG2, et hjertebarn for meg. Et emne som vi ikke grundig nok kan gjennomgå i resten av årets perioder, og et emne som er svært nødvendig for en ny generasjon av mediearbeidere. En kollega foreslo å bruke Second Life som en del av denne perioden. Jeg hadde lest og hørt om denne virtuelle verdenen, men hadde ikke testet dette ut før idèen ble presentert. Dette var jo en glimrende måte å inplementere diskusjon rundt Web 2.0 og også se på veien videre, se frem mot Web 3.0. Bruke Second Life som en “casestudy” på godt norskt.
I løpet av sommerferien ble det da studier i Second Life. Hvordan fungerte programmet, hva kunne jeg bruke i undervisningen. Læringskurven var meget bratt, men det hjalp med en virtuell verden som kunne tilby kurs i alt fra å programmere i SL til hvordan man kreerte skjørt. I tillegg abonnerte jeg på epostlister med pedagoger fra hele verden, som hadde mange råd å komme med. I noen sommeruker gikk jeg på forelesninger i SL, gjennom enkle søk i klienten kunne jeg finne emner jeg trengte.
I tillegg var utfordringen å få alle 45 elever inn i denne virtuelle verdenen på en enkel måte. Siden dette var VG2 kunne jeg ikke ta dem med meg inn i den voksne verdenen, den som har 18 års grense. Jeg måtte istedet ta dem med på “teengrid”. Linden Lab forlangte at jeg som voksen i denne verdenen måtte gi dem politi-attest, greit nok. Jeg kunne enkelt fakse denne over istedet for å bruke dyre tjenester og melommenn. Å få alle elevene inn viste seg å være en nøtt, siden Linden lab ikke godtok mobilnumre fra andre steder enn USA. Løsningen ble å bruke en tredjepart, som genererte kontoer for alle elevene samtidig, og hvor vi også leide oss inn, fikk vårt eget virtuelle hjem.
Å få alle elevene til å innstallere SL, logge seg inn med brukernavn og passord tok tid. Men i noen uker var denne lille øya vårt hjem, og elevene fikk testet ut verktøyene og så på hva de kunne brukes til på et mere avansert nivå. Jeg hadde også en forelesning hvor jeg viste dem “adultgrid” – og tok dem med på en tur hvor jeg besøkte steder som NASA blant annet.
Som casestudy fungerte uken godt, men noe av formålet med bruken av SL falt bort på grunn av restriksjonene. Siden vi hadde leid kontoer av en tredjepart fikk vi ikke bevege på oss utenom den øya vi hadde leid. Derfor fikk ikke elevene mulighet til å kommunisere med andre tenåringer fra andre steder av verden.
En fordel: En av dagene måtte jeg bli hjemme. En sterk forkjølelse, hodet fullt av bomull og rennende nese var ikke noe å utsette elevene for. Men via SL kunne jeg allikevel logge meg på og gjennomgå dagens oppgave. Det ble noen diskusjoner omkring lærerens rolle i klasserommet, om skolen som også en sosial arena, om ønskeligheten av en virtuell skole m.m