Av alle programmene i mastodonten Office for Windows er det OneNote jeg alltid har hatt lyst til å ha innstallert. Mange lærere har blogget om dette verktøyet og skrytt av det. Men fristelsen har aldri overvunnet motviljen mot office-pakken.
Jeg har lett etter noe lignende for mac og nå ser det ut som om jeg har funnet det. Løsningen heter Growly Notes og det er utrolig nok gratis. Siden jeg egentlig aldri har brukt OneNote vet jeg jo ikke om dette er en fullgod erstatning.
Ellers er jeg veldig glad i den gode gamle boka også.
Jeg vet at jeg burde være mye flinkere enn jeg er. Bare tanken på at filene skulle bli slettet får meg til å bli klam og svett. Et yrkesliv av filer. Men bortsett fra noen raptuser sånn av og til, har jeg aldri hatt noe skikkelig system. Jeg kan ikke si at jeg har noe ordentlig system enda – men jeg jobber med saken.
En måte å jobbe med saken på er å legge det meste av arbeidsdokumenter over på Dropbox. Det er i bunn og grunn det greieste også, så slipper jeg å ta med meg laptop til og fra jobb hver eneste dag. Rammen på DropBox på 2G passer akkurat til tekstdokumenter med noen litt tyngre filer. Video og foto m.m kan jeg uansett ikke ha der når det begynner å nærme seg terrabyten.
Den andre måten er å gå til anskaffelse av en nett liten LaCie disk. Det var større å få kjøpt på Expert, men ingen så lekre. Den kommer ikke helt til sin rett der den står, men senere kanskje.
I tillegg har jeg nå en slik nett liten alt-i-ett boks fra Apple. Den kommuniserer like godt med Mac som med PC (selv om backup programmene ikke så den via PC). Backup via Time Machine på mac, men enn så lenge må jeg droppe over filer manuelt via PC. Tungvint inntil jeg finner et program for windows som ser den via LAN.
Den neste investeringen er å sette opp backup på en disk til som så lagres et helt annet sted. Jeg har vurdert å skaffe meg en bankboks men det er kanskje å ta i litt. To eksterne disker som aldri oppbevares på samme sted, unntatt når de oppdateres og byttes. Man er ikke helt sikret før disken er trygt plassert et annet sted. Kikket såvidt på løsningen fra Jotta der man har ubegrenset med plass for 50 kr i mnd. Dette gjelder da bare én maskin. Legg til en til og det koster 90 kr i mnd. Jeg er ikke overvettes begeistret for brukergrensesnittet via en webleser, men kanskje det er lagringsplassen jeg er på jakt etter.
Jeg sjekker datoen og noterer meg at vi idag skriver 3/3 2011.
Etter en lesning av Roger Stjernbergs artikkel på utdanning.no med dens kommentarer må jeg bare riste forundret på hodet. Jeg visste at det fremdeles fantes lærere der ute som motsetter seg IKTs inntreden i skolen. Det gjør det ikke mindre ubegripelig.
Å stille spørsmål om hvorvidt det er klokt med IKT i skolen er som å spørre om det er klokt at barn lærer å lese. Jeg ville tro at man “tvangsinnfører” IKT fordi det er nå engang slik at verden har beveget seg fremover og det er et verktøy som benyttes i stor grad utenfor skolen. At denne implementeringen ikke er blitt gjennomført på beste vis er nå en helt annen sak – men man må da slutte å diskutere hvorvidt man skal bruke IKT eller ikke.
Siden min investering i et digitalt speilrefleks har jeg sett meg rundt etter steder som tilbød billig utskrift. Jeg har også sjekket ut gode fotoprintere. Prisen på de siste er noe avskrekkende hvis man ønsker mulighet for å printe ut i A3. Spesielt fordi jeg nok ikke kommer til å printe ut så mange bilder. Det er stor sannsynlighet for at dysene alltid vil bli tørket ut mellom hver utskrift som ikke er økonomisk i lengden.
Det er mange steder som tilbyr ulike måter å bruke bildene på, så som kalendere, fotobøker med mere. Japan Photo har et eget program man kan laste ned som gjør opplasting og design av produkter enklere. Vistaprint tilbyr også en slik tjeneste i tillegg til veldig mye annet. Men hvorfor ser alle slike nettsteder ut som et billigmarked?
Så kommer du til steder som gir deg samme følelse som når du starter opp mac`en. Altså noe som er “berre lekkert”. Moo er et slikt sted. Jeg får lyst til å boltre meg med bilder og farger med en gang. Jeg har en testbestilling inne, så får jeg se hvordan kvaliteten blir. “Grønt” papir selvfølgelig. Ikke akkurat rask levering – det vil ta noen uker. Deres minicards er en glimrende måte å bruke egne bilder på. Litt visittkort – litt utstilling. Med en minikortramme som holder 20 kort av gangen kan man hele tiden ha en mini-utstilling av egne bilder uten at de tar opp for mye veggplass. Eller bruke det som en kombinasjon av portfolie og visittkort. Jeg lette etter noe lignende i Norge men fant intet annet enn glorete nettsteder.
QR for tomi
Visittkort er ikke lenger bare visittkort siden sist jeg brukte slikt. De aller mest fremmelige har jo et visittkort med en QR-kode har jeg skjønt. Jeg har lest om QR men ikke fått testet dette ut i praksis. På tide nå.
Slik en tidlig søndag morgen til kaffen har jeg prøvd å få overtalt mitt billige mobiltelefon til å dekode uten hell. Det finnes mange QR-generatorer på nett. Programvaren som jeg lastet ned til mobiltelefonen min ser ikke ut til å fungere helt. Etter intensiv bruk klarte den til og med å låse hele telefonen. Kjekt. Det var det jeg visste, skulle ha investert i en slik en allikevel. Med en slik tidlig morgenplundring ble ihvertfall innstillingene på min nye mobil oppgradert.
I Japan benyttes slike strekkoder flittig. Se bare her:
