I en tidligere post skrev jeg om forskjellen mellom utkantskolene og hovedstadsskolen:
I en utkantskole vil MK-avdelingen være det nærmeste mediesenteret i mils omkrets. Med påfølgende rèelle oppdrag for elevene. De produserer ikke bare for skolen og læreren, men for en ekstern oppdragsgiver. Derigjennom får de uvurderlig erfaring som det er vanskeligere å reprodusere i ren skolesammenheng. En byskole må nødvendigvis forholde seg noe annerledes til dette, og i hovedstaden spesielt.
I en kommentar spurte Tom om hvilke oppdrag jeg ønsket at MK-elever kunne få. Kortversjonen er: Alt innen foto, video, lyd, og design.
Forutsetningen er at forventingen fra oppdragsgiver er rèell. Kvalitetsforskjellen mellom det en elev og en profesjonell produserer må være uttalt og tydelig. Det er selvfølgelig en forskjell der. For mange enkeltmannsforetak, foreninger og organisasjoner vil allikevel det elevene på MK produserer være mere enn bra nok. Mye bedre enn det de selv kunne få til. Prisen vil også være mere overkommelig.
La oss ta for oss en forening som ønsker en logo, design av visittkort eller kanskje en webside. Dette er oppdrag som dyktige elever på MK kan produsere til kundens tilfredsstillelse, og til en overkommelig pris. Valget for foreningen er enkelt. Det er enten elever, eget produsert materiale eller ingenting. Man stjeler ikke oppdrag. Dette er oppdrag som ellers ikke ville blitt produsert.
På min tidligere skole fikk vi ofte henvendelser fra lokalmiljøet om oppdrag for våre elever. I tillegg produserte de selv i egne bedrifter. Portrettfotografi i fotostudioet. Internvideo for en matvarekjede, websider og brosjyrer eller lignende. Kvaliteten var god, og kundene fornøyde. Det går ikke alltid på skinner, og det kan dryppe noe arbeid på lærerne også. Men utbyttet er så ufattelig rikt når det går bra til slutt. Elever som har tro på egne evner og som vet de kan.
Å få betalt for dette arbeidet er viktig. Uten blir det bare nok et skoleprosjekt. Med kontrakt, med fastsatt honorar øker motivasjonen og også gjennomføringsevnen.
Det passer ikke for alle elever. Ei heller alle klasser. Men å gi de med lyst og engasjement muligheten tror jeg er svært viktig. De vokser på det.
Mange skoler er med på prosjektet Ungt Entrepenørskap i faget prosjekt til fordypning, inkludert mange MK-avdelinger. Jeg har både positive og negative erfaringer med dette. Det er lærerikt for elevene å følge prosessen i å opprette en bedrift, men jeg ser at det ofte kan bli for mye fokus på de rent formelle tingene og mindre tid til selve arbeidsprosessen frem til et ferdig produkt. Konkurransene tar også mye tid. Hvis selve møtet med oppdragsgivere og utviklingen av et produkt i samarbeid med dem er det viktigste, kan det være mer hensiktsmessig å ikke slavisk følge den oppsatte timeplanen fra UE. Dette gjelder spesielt for MK tror jeg, der produksjonsmengden kan bli stor. Der andre programfag danner grupper som selger og markedsfører bare ett produkt, danner MK-elever produksjonsselskap som produserer fortløpende. Istedet kan man bruke UE som en ressursbank og hente materiale man trenger i prosessen, når man trenger det.
Det viktigste er ifølge denne undersøkelsen sykepleierne. Bård Vegar Solhjell spør på sin blogg hvordan det kan ha seg at de yrkene vi ser på som viktigst sliter både med rekruttering og lav status. Dette startet som en liten kommentar, men den vokste seg stor.
Lønn.
Denne står ikke i forhold til verken utdanningsnivå eller arbeidsmengde. Jeg overhørte for noen år siden en diskusjon blant noen elever om mulige utdanningsveier som ga god lønn. Da de så meg lo de litt og kommenterte kvikt at læreryrket vel kanskje ikke var et godt valg i så måte. Lønnsnivå = status i samfunnet. Så enkelt er det. Å legge forhandlingsansvaret til KS var begynnelsen på slutten. Jeg møtte en annen tidligere elev i en matbutikk senere. Han kunne stolt fortelle meg at han jobbet i butikk og trivdes godt med det. Han tjente bedre enn meg, direkte fra videregående. Jeg var glad på hans vegne men stilte spørsmål med eget valg… Det lønner seg simpelthen ikke å opparbeide seg studiegjeld over mange år for så å gå ut i læreryrket.
En lærer med respekt for faget sitt og elevene, og med ambisjoner om å hele tiden forbedre læringsopplegget og sin egen kompetanse både faglig og pedagogisk har en arbeidsuke på 60 timer eller mer. En stund tok jeg ukentlige sjekk på mine egne arbeidstimer, men det var så deprimerende så det sluttet jeg med. Nå gir jeg blaffen i hvor mange timer det til slutt blir. Nå er det slik at mange yrker har stor arbeidsmengde og lange dager. Det er ikke noe galt i seg selv. I de fleste andre yrker av en slik art, hvor man ikke er ferdig med jobben selv om klokken er fire, er det nok et bedre forhold mellom arbeidsmengde og lønn enn læreryrket kan skilte med. Vi får ikke betalt for “noe mer”. Det er ikke noe insitament utover egen tilfredsstillelse å legge ned så mye arbeid i lærergjerningen. Jeg kan ikke avspasere lett, fordi dette da går utover elevene eller en kollega som må ta timene i tillegg til sine egne. Jeg tror heller ikke det ville gått gjennom om jeg krevde overtidsbetaling på ukentlig basis… “Bonusen” må hentes inn på andre områder. Fra gleden ved å se elevene mestre, til gode kolleger.
Arbeidsforhold.
Bygningene mange av oss jobber i er fra en annen tid, med andre krav til fysiske arbeidsforhold enn hva vi har nå. Vi sitter som sild i tønne i trange rom med dårlig luftkvalitet, når vi ikke er i klasserommet. Noen av oss har tilgang på PC, men slett ikke alle i Norge. Status er også knyttet opp til hvor vi legger lista for hva som er “bra nok” for både lærere og elever. Mange skolebygninger vitner om hvor mye “verdt” vi synes denne aktiviteten er. Det samme gjør de generelle rammevilkårene. Det ser både potensielle lærerkandidater og folk flest.
At skolen er en politisk arena krever også sitt. Byråkratiseringen av skolen gjør at man er pålesset en mengde oppgaver som stjeler tid fra kjerneområdene. Å planlegge en undervisningsrekke på en slik måte at den får god læringseffekt krever tid. Masse med tid. Dette må da vanligvis skje på kveldstid, i helger og ferier. Eller rettere sagt avspaseringstiden.
Oppgradering av fagkunnskap skjer på lærers eget initiativ. Hvis det ikke dreier seg om pedagogikk og det svært så populære emnet klasseledelse. Det er ingen oppfordring fra ledelse eller skole-eier til å oppdatere seg i det faget man underviser i, ei heller rammer som gjør det mulig. Det er heller ingen synlig gevinst i å gjøre det, annet enn å nå egne mål og forhåpentligvis se resultater i egen undervisning.
Relatert til denne overskriften er det store misforholdet mellom hva man sier og hva man gjør. Eller kanskje utrykket “satse på skolen” betyr helt andre ting i departementale og kommunale korridorer enn det gjør her hos meg. En eldre skole skal oppgraderes. Ikke bygges nytt selvfølgelig. Man lapper på det man har, med de begrensninger det medfører. En avdelings råd og ønsker blir ikke tatt hensyn til, og de planene som så blir utarbeidet resulterer i mindre areale og mindre fleksibilitet.
En ny skole skal bygges, men avdelingen er ikke viktig nok til å få bli med på råd om løsninger som er spesielle for programfaget. Det resulterer i en løsning som overhodet ikke kan brukes før man har bekostet en rivning av det som ble levert. Regningen må skolen ta selvfølgelig.
Et annet relatert misforhold mellom snakk og handling er satsningen på innkjøp av laptop`er til alle elever. Utgiften kastes over på de enkelte skolene uten at de dermed får en krone mere. Regningen må betales fra deres allerede meget trange budsjetter.
Dette henger ikke på greip i det hele tatt. Det er som man får lyst til å slenge opp vinduet og rope:
En “satsning på skolen” blir dermed bare et mytisk begrep så langt unna egen virkelighet at man har lyst til å lime over en lapp hvor det står “Here be dragons”.(Takk Jon.)
Kunnskap om yrket.
Alle har hatt en lærer en gang, og alle tror de vet noe om hva vi gjør. Når jeg leser innlegg i diskusjonsfora blir det ganske så tydelig at folk flest ikke har peiling i det hele tatt. Det hadde ikke jeg heller for fem år siden.Som ny lærer jobbet jeg også mindre på kveldstid og i helger enn hva jeg gjør idag. Mine egne krav har steget betraktelig jo mere kunnskap og erfaring jeg har fått. Når folk ikke vet hva læreryrket innebærer har man også lett for å se på det som lite komplisert og mindre verdt. Sett utenfra har vi kort arbeidstid og lange ferier. Hva som for eksempel kreves av planlegging og forberedelse til økter på 45 minutter og lengre er det få som forstår. Hva som kreves av en lærer som er “på direkten” i klasserommet enda færre. En lærer må forberede seg til jobben, så jobbe, for deretter å vurdere både andres og egen jobb etter at “jobben” er gjort. Jeg kommer ikke på noe annet yrke å sammenligne det med unntatt det jeg er utdannet til ved siden av pedagogikken. Kanskje det er derfor jeg, på tross av alt ovenstående elsker å være lærer.
Så hva er løsningen?
Hev lønnen.
Stopp byråkratiseringen av skolen. En lærer er ingen informasjonsmedarbeider for eksempel. Det er ingen grunn til at læreren skal være mellommann for alt det som skal til elevene. En administrasjon med tilgang til alle elever via e-post kan gjøre alt dette arbeidet.
Oppmuntre lærere til å oppgradere fagkunnskap, uansett hva de underviser i og gi rammer for dette. Påviselige steg med fremviselig resultat.
Rammevilkårene for skolene må være til å leve med. Man må kunne se og oppleve at skole er viktig i Norge. “Talk is cheap”.
Tilstreb aksept på alle nivåer for at læreryrket ikke kan defineres fra et gitt tidspunkt til et annet, ei heller la lønnsforhandlere prøve å få presset det inn i en form det ikke passer til. Det er spesielt, med helt særskilte krav og rammer.
Informer om hva en lærer egentlig gjør. Som medielærer er mitt forslag selvfølgelig en TV-serie, hvor vi følger en nyutdannet lærer i sine første dager, uker, år. Et drama helst. En dokumentar hadde også gått, denne gangen fra en lærers synsvinkel.
Elevene på VG2 er snart i siste uke av filmperioden, og alle er nå enten i opptak eller i redigering. Eller begge deler. Dette er perioden med mye inn – og utlevering av utstyr, veiledning og problemløsning.
Dette er en dag i en medielærers liv:
Få en oppdatering av min kollega om arbeidet så langt.
En liten runde i verkstedene. Elevene jobber godt, de som ikke er på opptak. Oppdatering med hensyn til èn gruppe som jeg anbefalte å ta nye opptak. De har fastsatt tid for dette. Bra!
Avsted for å hente videokamera som jeg skal bruke senere på dagen. Finner ut at kameraet allerede er hentet. Sjekker posthylle. Tomt. Bra!
Tilbake på avdeling – utlevering av utstyr.
Fortsettelse planlegging av periode etter påske med kollega.
Utlevering/innlevering av utstyr. Oppdatering av hvor gruppen er i produksjonsprosessen. Veiledning.
Låse opp rom for gruppe som er i opptak. Oppdatering av hvor gruppen er i produksjonsprosessen. Veiledning.
Vennlig men bestemt opprettholde deadline om en uke. Påminnelse om presentasjon og prøve…
Ringe kollega som hentet videokamera. Møter kollega i arbeidsrom. Sjekke videokamera som skal benyttes. Opp til Linderud Gård, starter opptak. Sjekker opptakssted, bestemmer posisjon. Får med meg litt av forestilling.
Omvisning Linderud Gård. Stedet er fantastisk velholdt og vakkert. Tenk at dette bare er et steinkast unna arbeidsplass.
Opptak forestilling. En gruppe Vg3 elever har i norsk gjennomgått Hamsun og har satt sammen et knippe tekster fra hans verk og dramatisert det. Stup og skyt, jeg har ikke sett forestillingen og vet ikke hva som kommer. Må henge med.
Kaffe og kaker før jeg overleverer kamera og går tilbake til skolen.
Fortsettelse planlegging av periode etter påske med kollega. Drodler og legger rammene.
Planlegging av innføring i Flash. Sjekker gammelt materiale.
Sjekker e-post.
Besøk av annen kollega.Informasjon om hendelse i en time. Diskutere tiltak.
Oppdager at en gruppe har mikset opptak på HDV og DV på grunn av kameramangel. Ikke fullt så bra. Presenter en Plan D-løsning for redigering.
Veiledning redigering, klippepunkt.
Besøk av annen kollega. Informasjon elever.
Oppdager at jeg ikke har spist siden frokost og kantina er stengt. Opp på senteret for en matbit “to go”.
Overværer en situasjon hvor en elev går inn i produksjonsleder-rollen fullt og helt og jump-starter egen gruppe. Bra!
Teknisk: Vise elev hvordan han kan finne tilbake tidslinjen når den er “forsvunnet” fra Final Cut.
Teknisk: Problemløse Final Cut som har hengt seg.
Teknisk: Problemløse Final Cut som ikke får kontakt med videokamera for capture.
Sjekker eget hode. Oppdager at der begynner det å bli noe grøtete. Luftkvaliteten? Kollega bekrefter mine antagelser…
Utlevering/innlevering av utstyr. Oppdatering av hvor gruppen er i produksjonsprosessen. Veiledning med vennlig press. Forslag Plan B for redigering. Gruppen har dårlig tid.
Lurer på hvor tiden forsvant. Gjorde jeg noe idag? Skriver denne listen.
Det sies at en lærer tar en beslutning hvert annet minutt. Antall mennesker jeg har snakket med i løpet av dagen er jeg usikker på, men kanskje rundt femti? Det fine er: Morgendagen kommer til å være helt annerledes. Det vil også mandagen bli, og alle dagene etter det.
Har elevene et språk for å snakke om film? Dette spørsmålet stilte både Leif og Hilde for en stund siden. Begge jobber med blant annet disse læreplanmålene i Norsk:
analysere og vurdere ulike sjangere i tekster hentet fra TV, film og Internett
vurdere bruk av estetiske virkemidler i ulike medier
Utifra min egen erfaring med VG1-elever er at det har de ikke. Det skulle egentlig ikke overraske oss. De ser mye film og TV-serier, men de er ikke bevisst på hva som gjør film til film. Det er et eget språk og krever en innføring på tilnærmelsesvis samme måte som tilegnelse av et hvilket som helst annet språk. Grammatikk, syntaks og ordforråd med mere. Hva de trenger innføring i vil være noe annerledes i norsk og mediefag selvfølgelig. Skal de selv produsere må man gå grundigere til verks.
Listen over filmens virkemidler er lang, og det er vel for mye forlangt at de skal kunne skrive noe vettugt om alt. Det de uten videre kan mene noe om er handling og karakterer. Ønsker man at de skal analysere en lengre film, så finnes det mange kortfilmer som kan brukes. Norsk Filminstitutt utgir hvert år en samling med norske kortfilmer. Eller hva med å lage en konto på dvoted, og streame film i klasserommet? dvoted er et nettsted for unge nordiske filmskapere, fra alderen 15 til 25 år.
Fordelen med å bruke en kortfilm fremfor en spillefilm er todelt. De kan se den flere ganger, noe man må skal man kunne analysere grundig. Samtidig gjør det oppgaven mere overkommelig for elevene. Når du ikke er vant til å bevisst legge merke til alle valgene, hvor mye får du med deg av èn gangs visning av en spillefilm? Forhåpentligvis tar filmen deg med på en emosjonell reise, og da kan det være vanskelig å beholde betrakter-rollen. Få elever er i stand til å forholde seg til en spillefilm analytisk, hvis de i tillegg til handling og karakterer skal mene noe om valg av klipping, bildeutsnitt, lyd, lys, kamerabevegelser m.m. For elever som ikke går på medier – og kommunikasjon er det mye forlangt. Selv hos oss kan det være vanskelig for dem til tider.
Enkeltscener fra filmer kan også fungere. Ofte følger også de tre-akts strukturen for eksempel, og kan bli en innføring i dramaturgi i mikroformat. Eller de kan fungere som eksempler på konkrete virkemidler som er brukt.
I innføringsperioden viser jeg gjerne elevene utvalgte scener fra filmer som eksempler. Introduserer jeg begrepet bildeutsnitt, bruker jeg gjerne den siste duellscenen fra “The good, the bad and the ugly”. Jeg har en lang liste av scener fra filmer som jeg benytter meg av, og er alltid på jakt etter flere.
Når det gjelder rettigheter for visning, forholder jeg meg til juristene fra KS.
