I vårt tilfelle er det svenskene som kan sjekke hva nordmennene foretar seg på nett, siden det meste av trafikken vår går gjennom Sverige. Sitat fra artikkelen:
Rapportene slår fast at stort sett all internettrafikk inn og ut av Norge i dag rutes gjennom Sverige, og at vårt naboland dermed (i teorien) kan overvåke det meste av vår kommunikasjon med resten av verden.
Digi.no har en artikkel om hvorvidt internett endrer hjernene våre. Spørsmålet kommer fra Dr. Gary Hall .
When the brain spends more time on technology-related tasks and less time exposed to other people, it drifts away from fundamental social skills like reading facial expressions during conversation, Small asserts. So brain circuits involved in face-to-face contact can become weaker, he suggests. That may lead to social awkwardness, an inability to interpret nonverbal messages, isolation and less interest in traditional classroom learning.
Problemet er bare, med et slikt utgangspunkt ignorerer Small alle data om ungdoms bruk av internett. For det er faktisk ikke slik at ungdom erstatter sosial omgang i den fysiske verdenen med bruk av internett. De sosiale relasjonene på nett kommer i tillegg til. De har en fulltids kontakt med sine venner gjennom nett og SMS, på en helt annen måte enn min generasjon. Det finnes mange studier om emnet, jeg plukket ut bare en.
Mere interessant er hvordan internett forandrer lesevanene våre, og ikke minst leseforståelsen.
Jeg har en grunnleggende skepsis til alle sosiale nettverk på nett, og ble derfor ikke med på MySpace/Facebook bølgen da den kom. Å brette ut seg selv og sitt privatliv på nett er ikke akkurat tingen, hverken når man jobber i media eller som lærer. Beskyttelsen var for liten, og konsekvensene av misbruk store. For et år siden laget jeg en konto på Facebook, men har ikke vært inne der før i går. Da fant jeg min bestevenninne fra ungdomstiden pluss noen andre mennesker det er en stund siden jeg har snakket med. Da må jeg si jeg ble litt hekta. Nå har jeg gjennomgått alle innstillingene både en og to ganger, og funnet personvern-innstilinger som passer.
Jeg er fremdeles skeptisk, og hvis min Facebook-profil dukker opp som søk i Google selv om jeg har slått den av, er det over og ut. Min skepsis er sikkert noe overdrevet, men jeg har vært på nett siden 1993 og hele tiden vært oppmerksom på at nettet er et offentlig rom. Selv om jeg har skrevet og postet anonymt, har jeg alltid vært meg bevisst kanalen.
I et sosialt nettverk av Facebook-typen mister man noe av egenkontrollen. Man blir i bunn og grunn prisgitt andres nettvett. Selv om vi befinner oss i året 2008 er jeg ikke helt overbevist om at alle i befolkningen er der de skal være. Spesielt ikke fra artikler som denne.
Å bruke Facebook som en måte å holde kontakt med elevene sine tror jeg blir helt feil. Der finnes det andre og bedre måter å kommunisere på, for eksempel gjennom læringsplattformer og/eller epost. Derimot er det svært interessant for meg å bruke Facebook som en måte å holde kontakt med gamle venner, og nye. Det er altså privatpersonen som logger seg på, men allikevel med en tanke om at dette er et offentlig rom.
Datatilsynet har kommet med noen meget gode råd angående bruk av slike nettverk.
Det er en side som selvfølgelig alle har tagget på Delicious, og hvis man ikke har det må den dit sporenstreks. Mere latter får du ikke sånn helt gratis. Det er siden Astronomer mot orddeling, og det er fantastisk lesestoff sånn tidlig på morgenen etter overskriftene.
Det verste er at anglifiseringen skjer så umerkelig, så snikende. Jeg er en, etter forholdene, skrivefør dame med preposisjonene på plass. Samtidig har jeg lest og skrevet engelsk så lenge, at det hender jeg må stoppe opp og se på ordene igjen. En stille stund mens hjernen prøver å skille norsk fra engelsk. Øyeblikket jeg forstår jeg er i ferd med å begå kardinalfeilen som vil få mine skriblerier på ovenstående side fortere enn du kan skrive Tuna Fisk. Enn så lenge har jeg klart meg. Bare for å være på den sikre siden må jeg jo nå selvfølgelig dobbeltsjekke. Kanskje ingen direkte orddelingsfeil, men så var det denne bindestreken da. Nei, jeg underviser ikke i norsk.
Hvis min hukommelse fra nordisk grunnfag er riktig, så er det lite vi kan gjøre med det. Før eller senere vil slaget være tapt. Hvis skriftlige oppgaver fra elever skal ligge til grunn, så skjer det kjapt. Hva mener språkviterne om det? Hvor fort går dette, og hvordan skal vi kunne kommunisere presist da? Det er så jeg nesten får lyst til å kjøpe den Originale Bite Ringen.