Tomi – Page 6 – ..med et skjevt blikk på vår vidunderlige nye verden..

Fra loftet

12 December, 2011

Jeg har eid en del ulike datamaskiner opp gjennom tidene, og flytting av filer var ofte kaotisk må jeg innrømme. Jeg endte ofte opp med bare å komprimere alle filene. På den måten kunne de få plass på en floppy, en zip disk, minnepinne og slikt i en tid da tjenester som Dropbox bare var drømmer.

Jeg har en mengde slike arkiverte pakker der jeg bare åpnet det jeg trengte øyeblikkelig. Av og til åpner jeg en til for å se hva som er nedi. Det er som å åpne en gammel skoeske du har tatt ned fra loftet der du helt har glemt hva du la nedi dengang for så lenge siden. I et anfall av ryddemani ( som kanskje har sammenheng med at jeg nå sliter med litt dårlig plass på disker) åpnet jeg en ny pakke. Der fant jeg dette diktet, en “nytolkning” av Poe`s kjente verk Raven. Det var sist endret rundt sommeren 1997. Det var mens jeg fremdeles hadde denne mac`en hjemme. Et raskt søk på nettet forteller meg at jeg ikke lenger behøver å spare på dette, det er svært mange som har spart på det samme. Forfatterens navn fant jeg ikke dessverre. Fremdeles klinger strofen “To this day I do not know the place to which lost data go” så alt for velkjent.

Abort, Retry, Ignore?

Once upon a midnight dreary, fingers cramped and vision bleary,
System manuals piled high and wasted paper on the floor,
Longing for the warmth of bed sheets, still I sat there doing spreadsheets.
Having reached the bottom line I took a floppy from the drawer,
I then invoked the SAVE command and waited for the disk to store,
Only this and nothing more.

Deep into the monitor peering, long I sat there wond'ring, fearing,
Doubting, while the disk kept churning, turning yet to churn some more.
But the silence was unbroken, and the stillness gave no token.
"Save!" I said, "You cursed mother!  Save my data from before!"
One thing did the phosphors answer, only this and nothing more,
Just, "Abort, Retry, Ignore?"

Was this some occult illusion, some maniacal intrusion?
These were choices undesired, ones I'd never faced before.
Carefully I weighed the choices as the disk made impish noises.
The cursor flashed, insistent, waiting, baiting me to type some more.
Clearly I must press a key, choosing one and nothing more,
From "Abort, Retry, Ignore?"

With fingers pale and trembling, slowly toward the keyboard bending,
Longing for a happy ending, hoping all would be restored,
Praying for some guarantee, timidly, I pressed a key.
But on the screen there still persisted words appearing as before.
Ghastly grim they blinked and taunted, haunted, as my patience wore,
Saying "Abort, Retry, Ignore?"

I tried to catch the chips off guard, and pressed again, but twice as hard.
I pleaded with the cursed machine: I begged and cried and then I swore.
Now in mighty desperation, trying random combinations,
Still there came the incantation, just as senseless as before.
Cursor blinking, angrily winking, blinking nonsense as before.
Reading, "Abort, Retry, Ignore?"

There I sat, distraught, exhausted, by my own machine accosted.
Getting up I turned away and paced across the office floor.
And then I saw a dreadful sight: a lightning bolt cut through the night.
A gasp of horror overtook me, shook me to my very core.
The lightning zapped my previous data, lost and gone forevermore.
Not even, "Abort, Retry, Ignore?"

To this day I do not know the place to which lost data go.
What demonic nether world us wrought where lost data will be stored,
Beyond the reach of mortal souls, beyond the ether, into black holes?
But sure as there's C, Pascal, Lotus, Ashton-Tate and more,
You will one day be left to wander, lost on some Plutonian shore,
Pleading, "Abort, Retry, Ignore?"

Den feige skolen

24 November, 2011

Jeg fikk morgenkaffen litt i halsen i dag morges da jeg oppdaget at mitt arbeidssted hadde klart å bli en “sak.” Overskriften var “Apartheid” som en vel mediekåt jusprofessor hadde fått ytret. Vel fremme på jobb var det NRK ved hovedinngangen og oppsamling av elever. Diskusjonen var opphetet i gangene og på personalrommene.

Saken setter Osloskolens utfordring på dagsorden, og jeg håper at når denne første reaksjonen er over blir det en diskusjon som går dypere ned i denne problematikken ingen våger å snakke om. Når jeg ser hvordan saken blir vinklet kan jeg forstå vegringen noe.

Jeg skjønner veldig godt ledelsen ved min skole på tross av en noe uheldig løsning. Bjerke har hatt en sunn blanding av etniske – og ikke etnisk norske elever totalt sett. Elever søker seg til oss fordi vi nettopp har hatt denne blandingen og en høy score på trivsel og miljø. Da er det ødeleggende å se de etnisk norske søke seg bort fordi de blir i mindretall i enkeltklasser. Slikt blir det ikke integrering av. Snarere tvertimot.

Det er det som skjer i Osloskolen. Dette er det ingen våger å ta tak i. Istedet får man slike politisk korrekte ytringer som ” Vi deler ikke inn etter etnisitet“. Jo Ødegård, det er nettopp det Osloskolen gjør. Umerkelig, usynlig. I Oslo er det skoler som har tilnærmelsesvis 100% ikke-etniske nordmenn som elever, mens andre skoler har tilnærmelsesvis 100% etnisk norske. Konsekvensen er segregering basert på bosted og skolevalg. Neida, byrådet har ikke aktivt gått inn for dette skillet i Oslo by. Den bare lar være å gjøre noe, og slik lar man denne utviklingen fortsette. I en flerkulturell by som Oslo er dette svært uheldig, og jeg er redd det vil få store konsekvenser. Jeg skjønner at det er viktigere å fremme Osloskolen som “vinneren” av de nasjonale prøvene og unngå slike saker som vil skape debatt og hvor man går Osloskolen nærmere i sømmene.

Den klokeste idag var Hadia Tajik, medlem av Stortingets utdanningskomité.

Hadia Tajik er bekymret over elevsammensetningen i Oslo-skolen. Hun mener at skolebyråd Torger Ødegaard tidligere har vist at han ikke tar dette alvorlig.

– Han har sagt at en elev er en elev, uten at etnisiteten har betydning. Da er han blind for en del av de faktorene som teller inn i skolemiljøet. Kulturell og sosial bakgrunn er også en del av bagasjen som både lærere og medelever må forholde seg til, sier Tajik.

Hun nevner også at man kan ha en mere bevisst politikk for å søke å påvirke valget av skole, slik at man kan få en sunnere blanding over hele byen.

Inn i det nye århundrede…

1 November, 2011

Den første iPhone kom ut i juni 2007. Selve smartmobilteknologien er eldre enn det. I følge denne artikkelen var den første smarttelefonen laget av IBM med navnet Simon. For meg er det iPhone som signaliserer starten.

Det er rart, det føles som om denne teknologien har vært med oss mye lengre ikke sant? Som om mobiltelefoner alltid har kunnet gjøre det den kan. Jeg vet at det ikke stemmer. Helt siden min lånte mobiltelefon på oppdrag en gang på nittitallet, har mine telefonmodeller stort sett bare kunnet én ting. Ta imot telefonsamtaler og ringe ut. Noen kunne ikke det engang. Jeg hadde en som slo seg av hver gang det ringte. Praktisk. I de senere årene har det blitt mere og mere slitsomt siden så mange nå insisterer på å sende SMS. Lange SMS. Så forventer de like lange SMS tilbake, mens mine er på stadiet av “Ja.” “Ok.” “Jepp.” Det tar for lang tid for meg å skrive på disse små knappene. Livet er for kort til å bruke på slikt har jeg tenkt.

Siden det ble klart at en ny iPhone skulle komme dette året har jeg spinket og spart. Min egentlig plan var en ulåst telefon bestilt direkte fra Apple, men en noe plutselig fyringsregning satte stopper for det. Jeg sjekket ut andre telefoner også med andre operativsystemer, men siden de stort sett lå i det samme pris-segmentet falt valget på iPhone. Nå venter jeg på porteringen fra mitt nye mobiltelefonselskap mens jeg stifter bekjentskap med min nye telefon. Mye av det den kan er iPaden min mye flinkere til. Lese på den lille skjermen? Er det noen på min alder som gjør det da? Jeg synes alt av tekst er i det minste laget. Det blir mye mysing gitt. Så er det nye saker den kan som jeg ikke visste om. Nå har jeg visst boardingkortet for meg og sønnen på den til juleferien. For sikkerhets skyld har jeg printet ut billettene også…

Folk forteller meg at de bruker sin telefon til alt. At de er blitt avhengige av dingsen i løpet av disse få årene på en måte som går utover det å bare ringe. Siden jeg nå har brukt nettbrettet først tror jeg min bruk kommer til å være litt annerledes. Jeg er blitt så avhengig av min iPad at da en kundekontakt på Elkjøp sa at jeg måtte levere den fra meg for å få den reparert, sa jeg at jeg måtte tenke meg om. Den har fått backlight bleed på venstre side av Home-knappen. Jeg må nemlig planlegge rundt det å være uten iPad, og må finne en tid hvor det lar seg gjøre. Jeg kan ikke bare gi den fra meg sånn uten videre, det går simpelthen ikke an.

Nå kan jeg nesten ikke vente med å ringe med min nye anskaffelse. Og så skal jeg sende mange SMS. Veldig lange SMS.

Jepp.

Fronter som verktøy

6 October, 2011

I løpet av min tyveårige lange karriere som aktiv autodidakt databruker, har jeg aldri støtt på en programvare som har vært vanskeligere å tilegne meg. Etter noen funderinger og samtale med kolleger har jeg nå kommet frem til at det, ihvertfall i akkurat dette tilfellet, IKKE er min sekstitallshjerne som ikke er smidig nok.

Det er fordi Fronter i sitt brukergrensesnitt går på tvers av all tidligere praksis. Det benytter seg rett og slett ikke av samme standard for godt brukergrensesnitt. De fleste programmers menylinje for eksempel er organisert over samme lest, inkludert undermenyer. Fronter har ingenting av dette, derfor er det så tidkrevende å tilegne seg. Valgene er rett og slett ikke der jeg forventer at de skal være, med det resultat at jeg bruker mye tid på å lete. Det at jeg er en erfaren bruker er en hemsko i denne forbindelse.

Nå skal alle på min skole bruke Fronter, ikke bare til de rent administrative oppgavene. Det kan være greit for elevene å forholde til en og samme mal i de ulike fagene. Men for meg og min undervisning representerer Fronter en reise tilbake i tid. Elevene mine er heller ikke overvettes begeistret. Det er enklere måter å dele dokumenter på enn å laste dem opp til Fronter for eksempel. Der jeg har mulighet vil jeg fremdeles benytte meg av andre mere tidsriktige løsninger.

På et fronterkurs tidligere i høst brukte kursholderen tid på å fortelle lærerne som var tilstede at de ikke skulle slette markørene for en uordnet liste.

<- Hun mente en slik en.

Istedet for å lære alle hvordan de selv kunne både slette og legge til denne instruerte hun alle simpelthen å ligge unna. Kanskje hun er klokere enn meg og vet hvilken gruppe hun jobber med. Kanskje hun visste mere om dem enn jeg gjør. Jeg tenker at den situasjonen er symptomatisk for Fronter som verktøy i den norske skolen.