Diverse – Page 2

Ned fra skyen

14 May, 2014

Etter et år med CC-pakka fra Adobe til 160 kr i mnd. er det bare å innse noe fundamentalt: Dette blir alt for dyrt i lengden. For det er ikke bare til Adobe jeg betaler månedlig program – eller tjenesteleie. Det er til Lynda, Photoshelter, Sugarsync, Akismet, HBO, Netflix med mere. Dette kan ikke fortsette. Det er ikke at de er så dyre hver for seg. Det er vel kanskje snarere noe som skjuler sannheten. Legger man alt dette sammen, som jeg gjorde her for en tid siden, så oppdager man jo at den samlede summen er noe man ikke hadde sagt ja til sånn uten videre. Disse tjenestene tar nærmere 1000.- pr mnd fra lønnskontoen min. Det går ikke. Jeg synes fremdeles det er mange penger.

Så da Adobe vennligst opplyste meg om at nå var det snart tid for fornyelse av abonnementet, og at dette ville bli fornyet for et år dersom jeg ikke gjorde noe – så gjorde jeg noe. Jeg kansellerte Adobe, og så fortsatte jeg med å kansellere alle tjenester og abonnement, utenom HBO og Netflix. Jeg er film – og TV-lærer, det må jeg jo ha. HBO sier jeg opp så snart denne sesongen av tv-serien Game of Thrones er ferdig.

Spare penger har jeg nå også gjort ved å si opp alle. Kanskje jeg skal putte alle i et norgesglass og spare til en iMac. Den har stått på listen noen år, men det er alltid noe annet som må betales først. Litt over et år uten alle disse abonnementene, og iMacen er min. Dessverre må nye systemer for sikker backup og lagring først på listen. Det hjelper litt at Flickr har et gratis lagringsalternativ for foto og video på 1 TB. Jeg kan klare meg med det en stund.

Jeg tok mot til meg og kjøpte nytt Windows-system til min trauste PC. Ikke 8.0, den alle sier man skal ligge unna. Jeg fant en gammel 7. 0 DVD på Komplett. Utfordringen er at de ikke solgte oppgraderingen, jeg må innstallere fra scratch. Med en så velbrukt gammelPC som jeg har, blir det et styr. Alle programmene jeg må lete frem lisensen på og innstallere på nytt. Jeg gruer meg. Det kommer til å ta sommeren å få den til å fungere optimalt igjen.

Kanskje jeg skal koste på meg mere RAM også. Jeg fikk innstallert et nytt grafikk-kort for ikke så lenge siden. Når jeg sier “fikk innstallert” så betyr det at det var jeg som innstallerte. Først måtte jeg ta ut et monster av et grafikk-kort. Skjønner ikke hvordan de hadde fått det kortet inn i kassa. Eneste forklaringen jeg fant, var at de måtte ha bygget kassa rundt kortet. Det var et slit å få ut, og jeg var sikker på at nå hadde jeg ødelagt alt. Det hjalp ikke at brillene mine hele tiden falt nedi kassa, og kom borti elektroniske komponenter. Eller skruene som jeg da måtte på jakt etter. Forbausende nok overlevde den den harde behandlingen, og den nye grafikk-kortet har fungert utmerket siden. Jeg tenker at både min PC og jeg kan overleve å installere mere RAM.

Backup må det bli på eksterne hard-disker, jeg tror jeg er ferdig med betaltjenester i skyen.

Lærerevaluering

20 March, 2014

I Oslo kjører vi hvert år en elevevaluering av lærere. Spørsmålene er laget sentralt, og alle lærere skal evalueres etter samme mal – uansett fag og timefordeling. Jeg har et svært ambivalent forhold til denne evalueringen. Ikke det å bli evaluert, der er det mye å hente. Men jeg har mine tvil når det gjelder nyttverdien av denne sentraltstyrte evalueringen. Nytteverdien for meg, en lærer på MK. At den har en nytteverdi for Utdanningsetaten i Oslo er hevet over enhver tvil, der alt telles og måles og veies er det kjekt å kunne lagre rådata slik at man kan se utvikling over tid. At de også bruker det internt er jeg også sikker på.

Siden spørsmålene er generelle, får jeg aldri svar på om akkurat min periode fungerte eller ikke. Om fordelingen praktisk/teoretisk var balansert, om jeg gikk for fort eller for langsomt frem osv. Det må jeg som alltid dedusere på egen hånd når jeg ser hva elevene produserer. Før jeg ble lærer i Oslo-skolen, dengang jeg jobbet i Akershus hadde jeg etter enkelte perioder et spørreskjema på It´s Learning som elevene kunne fylle ut anonymt. Et skjema som var spisset inn mot akkurat det jeg trengte å få svar på, akkurat da. I Oslo-skolen bruker jeg tid på å tolke et svært rigid skjema, som kan gi meg svært uklare svar. Selv om det som oftest er tilbakemeldinger som sier noe om at jeg fungerer som klasseleder og lærer i klasserommet, så hadde det vært kjekt å få mere utbytte av å bruke såpass mye tid på denne runden hvert år.

Svaret er å bruke mitt gamle skjema, noe modernisert. I tillegg til Oslo-skjemaet, og å være lydhør til hva elevene melder muntlig. Men hvor mange av disse skal vi be elevene fylle ut?

I 2013 skriver Toril Mortensen en post om dette på sin blogg. Jeg har helt siden det tenkt at denne måtte jeg dele. Litt sent, men nå er den delt.

Hørepparat i klasserommet – igjen

9 March, 2014

Det er nå over tre år siden jeg skrev om min opplevelse med et høreapparat i skolesituasjonen. Av alle mine innlegg er dette det mest leste. Det er også det som ligger øverst i søk, og for mange blir dette inngangen til min lille blogg. Jeg håper jo at de finner noe annet interessant å lese her også, når de først er her.

Jeg jobber fremdeles som lærer, og har fremdeles det samme høreapparatet. Det går stort sett greit fra dag til dag. Nye elever blir opplært til å snakke med magen, til å bruke “Nationalteaterstemmen”, mens de eldre elevene ler. Jeg har tro på at til og med de litt sjenerte tør å bruke mere stemme i mine timer. For de må jo. Enkelte frekvenser er borte vekk, og de kommer ikke tilbake. Elevene skjønner dette ganske greit, og er tolerante og tålmodige når de bare vet.

Det er ikke helt det samme med mine kollegaer. Der må jeg svært ofte minne dem på at jeg har gjort det jeg kan for å høre dem, nemlig puttet inn høreapparatet, og resten er nå opp til dem. Må jeg minne dem om det for ofte, så kobler jeg rett og slett ut. Litt gretten og furten riktignok. Ønsker de mitt bidrag så får de snakke høyere tenker jeg, og driver med mitt. Lærere snakker i grunnen veldig lavt, pussig nok. Kanskje det er fordi de/vi er så bevisst på stemmebruk i klasserommet, så vi forter oss å slappe av litt i arbeidsrommet og i møter. Jentene er selvfølgelig de verste, men også gutta sitter og mumler beskjedent. Kanskje det er en ny stil.

Jeg unngår bevisst situasjoner der jeg vet det er helt håpløst å høre noe. Store forsamlinger for eksempel, med et høyt støynivå. Der er det ikke bare meg som sliter, men for meg er det bare tull å være tilstede. Har jeg på meg høreapparatet i en slik situasjon, sliter jeg med hodepine dagene etter. Det gjaller massivt i kraniet mitt. En vegg av lyd.

En til en er det så mye greiere, men selv da må spesielt jentene legge til litt bass i samtalen slik at jeg kan høre. I klasserommet har jeg lært meg til å vandre rundt for å høre enkelt-elever. Det ville jeg vel uansett ha gjort tror jeg, men nå er det mer nødvendig. Ved forelesninger er det greiest å kjøre gjennom uten spørsmål først, slik at jeg kan jeg ha et større fokus på spørsmålene til slutt. Det hender jeg fremdeles må tolke i kontekst, slik jeg gjorde uten høreapparatet, men det er langt fra så mye. Tilrettelegging er det ingenting av, men så har jeg ikke stått på så veldig der.

Det aller beste er å ta høreapparatet ut om kvelden. “Bliss!” ville tenåringsjentene sagt. Etter “OMG” og “Serr?!”

oslobilder.no

21 December, 2013

gateliv karl johan 1904 — Gateliv Karl Johan 1904

Jeg vil slå et slag for dette fantastiske nettstedet. Her har de arkiv av Oslobilder som daterer seg tilbake til 1800-tallet, og som er tilgjengelig for alle. Du kan laste ned og bruke bildene i den kvaliteten de ligger ute i, uten vederlag. Prisen på bilder i bedre kvalitet er heller ikke avskrekkende.

Tomi

Category: Diverse

Lærerevaluering

Hørepparat i klasserommet – igjen

oslobilder.no