Plutselig. Så var den sommeren over. Det er bare en dag siden jeg tenkte at det var så deilig at jeg hadde hele 5 uker igjen av ferien. Nå er det bare noen dager igjen før kollegiet møtes til planleggingsdager.
Rips
Her i drabantbyen har ripsen modnet. Min lille fryseboks er nå full av både rips og solbær, som skal bli til smoothies når nettene blir lange og kulda setter inn. I boden henger det urtekvaster til tørk. Jeg lever ut drømmen om katt og kaniner, omgitt av høyblokker og 140 språk.
I fjor investerte jeg både penger og svette i ny jord til alle plantene. Det har lønt seg. Hagen er nå en frodig oase, og det har begynt å ta av litt. Pallekarmene viser seg å være helt ypperlige å bruke til grønnsaker. Årets test er ferdig, og jeg er i ferd med å spise opp resultatene.
Broccoli
Det er alltid bratt på jobben som lærer helt frem til høstferien. I år er jeg ihvertfall stinn av vitaminer, mineraler, anti-oksidanter og annet sunt. Jeg er klar!
På denne tiden av året lengter jeg bare til å skru av alt, og sette meg ned med en bok, en Tv-serie, et håndarbeid eller en hammer. Det er det eneste jeg tenker på i ledige øyeblikk. Dessverre er det ikke så mange av dem. Det er bunker på bunker med noe som skal vurderes eller rettes. Det er side opp og side ned med IUP`er som skal føres inn. Det er metervis med karakterkolonner som også skal fylles i. Hvorfor? Rett etter jul er det terminslutt, det er bare tiden av veien skal du være nogenlunde forberedt.
I år har jeg det svært travelt, med fare for altfor travelt – det sa de på legevakta for noen uker siden. Noen ganger må man bare, så lenge det holder. Elevene klager også, jeg skjønner dem godt. VG3-elevene, de flotte og fine, klager mest. Det skjønner jeg også godt. Jeg tror ikke det er noe løp på videregående som har et slikt tøft siste år som elevene på medier – og kommunikasjon. Vg3 er året de får sin studiekompetanse, billetten til all videre utdanning på høyskole eller universitet. Det faglige trøkket er høyt, også i mediefagene. De kommer til å gjøre som lærerne helt klart – kræsje inn i juleferien.
Og i dag kom snøen for å bli.
Jeg skriver oppgaver inn i google-kalenderen min bare for å ha gleden av å hake dem av som utført etterpå.
I Oslo kjører vi hvert år en elevevaluering av lærere. Spørsmålene er laget sentralt, og alle lærere skal evalueres etter samme mal – uansett fag og timefordeling. Jeg har et svært ambivalent forhold til denne evalueringen. Ikke det å bli evaluert, der er det mye å hente. Men jeg har mine tvil når det gjelder nyttverdien av denne sentraltstyrte evalueringen. Nytteverdien for meg, en lærer på MK. At den har en nytteverdi for Utdanningsetaten i Oslo er hevet over enhver tvil, der alt telles og måles og veies er det kjekt å kunne lagre rådata slik at man kan se utvikling over tid. At de også bruker det internt er jeg også sikker på.
Siden spørsmålene er generelle, får jeg aldri svar på om akkurat min periode fungerte eller ikke. Om fordelingen praktisk/teoretisk var balansert, om jeg gikk for fort eller for langsomt frem osv. Det må jeg som alltid dedusere på egen hånd når jeg ser hva elevene produserer. Før jeg ble lærer i Oslo-skolen, dengang jeg jobbet i Akershus hadde jeg etter enkelte perioder et spørreskjema på It´s Learning som elevene kunne fylle ut anonymt. Et skjema som var spisset inn mot akkurat det jeg trengte å få svar på, akkurat da. I Oslo-skolen bruker jeg tid på å tolke et svært rigid skjema, som kan gi meg svært uklare svar. Selv om det som oftest er tilbakemeldinger som sier noe om at jeg fungerer som klasseleder og lærer i klasserommet, så hadde det vært kjekt å få mere utbytte av å bruke såpass mye tid på denne runden hvert år.
Svaret er å bruke mitt gamle skjema, noe modernisert. I tillegg til Oslo-skjemaet, og å være lydhør til hva elevene melder muntlig. Men hvor mange av disse skal vi be elevene fylle ut?
Det er nå over tre år siden jeg skrev om min opplevelse med et høreapparat i skolesituasjonen. Av alle mine innlegg er dette det mest leste. Det er også det som ligger øverst i søk, og for mange blir dette inngangen til min lille blogg. Jeg håper jo at de finner noe annet interessant å lese her også, når de først er her.
Jeg jobber fremdeles som lærer, og har fremdeles det samme høreapparatet. Det går stort sett greit fra dag til dag. Nye elever blir opplært til å snakke med magen, til å bruke “Nationalteaterstemmen”, mens de eldre elevene ler. Jeg har tro på at til og med de litt sjenerte tør å bruke mere stemme i mine timer. For de må jo. Enkelte frekvenser er borte vekk, og de kommer ikke tilbake. Elevene skjønner dette ganske greit, og er tolerante og tålmodige når de bare vet.
Det er ikke helt det samme med mine kollegaer. Der må jeg svært ofte minne dem på at jeg har gjort det jeg kan for å høre dem, nemlig puttet inn høreapparatet, og resten er nå opp til dem. Må jeg minne dem om det for ofte, så kobler jeg rett og slett ut. Litt gretten og furten riktignok. Ønsker de mitt bidrag så får de snakke høyere tenker jeg, og driver med mitt. Lærere snakker i grunnen veldig lavt, pussig nok. Kanskje det er fordi de/vi er så bevisst på stemmebruk i klasserommet, så vi forter oss å slappe av litt i arbeidsrommet og i møter. Jentene er selvfølgelig de verste, men også gutta sitter og mumler beskjedent. Kanskje det er en ny stil.
Jeg unngår bevisst situasjoner der jeg vet det er helt håpløst å høre noe. Store forsamlinger for eksempel, med et høyt støynivå. Der er det ikke bare meg som sliter, men for meg er det bare tull å være tilstede. Har jeg på meg høreapparatet i en slik situasjon, sliter jeg med hodepine dagene etter. Det gjaller massivt i kraniet mitt. En vegg av lyd.
En til en er det så mye greiere, men selv da må spesielt jentene legge til litt bass i samtalen slik at jeg kan høre. I klasserommet har jeg lært meg til å vandre rundt for å høre enkelt-elever. Det ville jeg vel uansett ha gjort tror jeg, men nå er det mer nødvendig. Ved forelesninger er det greiest å kjøre gjennom uten spørsmål først, slik at jeg kan jeg ha et større fokus på spørsmålene til slutt. Det hender jeg fremdeles må tolke i kontekst, slik jeg gjorde uten høreapparatet, men det er langt fra så mye. Tilrettelegging er det ingenting av, men så har jeg ikke stått på så veldig der.
Det aller beste er å ta høreapparatet ut om kvelden. “Bliss!” ville tenåringsjentene sagt. Etter “OMG” og “Serr?!”
