Jeg sjekker datoen og noterer meg at vi idag skriver 3/3 2011.
Etter en lesning av Roger Stjernbergs artikkel på utdanning.no med dens kommentarer må jeg bare riste forundret på hodet. Jeg visste at det fremdeles fantes lærere der ute som motsetter seg IKTs inntreden i skolen. Det gjør det ikke mindre ubegripelig.
Å stille spørsmål om hvorvidt det er klokt med IKT i skolen er som å spørre om det er klokt at barn lærer å lese. Jeg ville tro at man “tvangsinnfører” IKT fordi det er nå engang slik at verden har beveget seg fremover og det er et verktøy som benyttes i stor grad utenfor skolen. At denne implementeringen ikke er blitt gjennomført på beste vis er nå en helt annen sak – men man må da slutte å diskutere hvorvidt man skal bruke IKT eller ikke.
Med en skole som totalt sett ikke er i tråd med hvordan resten av samfunnet bruker PC. Hvor var skolen da resten av verden tok i bruk datamaskinen som primærverktøy, og da er ikke bruken av den som skrivemaskin inkludert. Hvordan kan det ha seg at noen fremdeles setter spørsmålstegn ved bruken av den på skolen for lærere såvel som elever? Hvor var lærerne da resten av verden gikk inn i det 21 århundrede?
Det er ikke fullt så ille selvfølgelig, men det er store variasjoner i hvor langt man har kommet i utviklingen på hver enkelt skole. Bruken av den i klasserommet kommer som følge av personinitiativ som for eksempel Del&Bruk, men hver enkelt lærer må i prinsippet prøve og feile på egen hånd fremdeles. Riktignok har noen utvalgte fylker en epedagog – men det gjelder ikke hovedstaden så vidt jeg vet. Etter halvannet år får jeg kanskje gjennomslag for å bruke naboen sin.
Det jeg ser er at der motstanden er størst er kunnskapen minst. Også i å sette begrensinger for bruken av den. Paradoksalt nok må mine elever på MK legge ned laptopen når jeg kjører rene forelesninger. Skal jeg si noe i det hele tatt i plenum må de legge den ned, i 5 minutter eller en time. Deres notater fra forelesning på papir kombinert med mine notater på wordpress.
Vann som sildrer over stein og langsomt former den. Så lang tid vil dette ta.
Tirsdag denne uken var kroppen ikke helt samarbeidsvillig. Isjasnerven meldte veldig tydelig fra at den ikke var helt fornøyd med hvordan jeg hadde stelt med den, og gangen min ble av den grunn ca 40 år eldre. Jeg så meg nødt til å melde fra at jeg måtte innta horisontalen den dagen. Problemet var at hele dagen var satt av til periodeplanlegging med mine kolleger på MK, og dette var noe jeg absolutt måtte være med på.
Løsningen var kombinasjonen Skype, Google docs og Ning. Med Skype kunne jeg være med på møtet med mine tre MK-kollegaer, med Google docs samskrev vi – og resultatet la vi ut på vårt opprettede ning side. Selv om jeg da tilsynelatende ikke var på jobb, jobbet jeg allikevel fra tidlig morgen til fire.
Så flott å ha kollegaer som gjør en slik arbeidsmåte mulig. For oss er dette en naturlig fortsettelse av faget vårt. Det vil jeg tro det er innen veldig mange andre yrker og arbeidsplasser. Som jeg nå vet er dette ingen selvsagt løsning i skolen.
Bloggen idag er personlig, men ikke privat. Jeg er nå offisielt medlem av landforbundet for hørselshemmede, og bruker daglig et lite apparat i øret. Overskriften var et søk jeg foretok da jeg skjønte hvilken vei det bar. Dessverre var ikke det en søkestreng som ga mange treff, ei heller andre varianter. Kanskje det ikke er så mange lærere som har måttet plugge inn noe ekstra i øret. Heller ikke mange som ønsket å dele den opplevelsen slik på nett.
Det er 200.000 nordmenn som bruker høreapparat daglig, og sannynsligvis mange flere som kunne ha trengt det. Den utvidete bruken av mp3-spillere hos ungdom kan også føre til at enda flere vil trenge dette senere. Min reduksjon er rundt 20% fra såkalt normal hørsel i alle frekvensområder. I tillegg har jeg tinnitus. Det er sikkert noen som jobber med en slik reduksjon uten hjelp av høreapparat. Så lenge akustikken i rommet er god, og folk snakker normalt har jeg ingen problemer med å høre. Men, som jeg har opplevd, vi er svært så forsiktige med å snakke høyt her til lands – og det “normale” talenivået er et mye lavere nivå enn jeg er istand til å høre.
I klasserommet er det enda verre. Jeg må jo kunne kommunisere toveis med mine elever. I lang tid har jeg kompensert for min dårligere hørsel ved å lese på lepper og tolke etter kontekst. Ofte hørte jeg ikke mere enn et ord i setningen, og svarte på det jeg trodde de spurte om. Det førte ganske ofte til en goddag mann økseskaft samtale… Jeg forstod ikke egentlig hvor mye jeg hadde forsøkt å kompensere før jeg plugget meg til apparatet, og hørte det som ble sagt.
Utfordringen for en lærer med høreapparat er den massive veggen av lyd en opplever overalt. En skole er ikke en stille arbeidsplass i så måte. Jeg er også medielærer, og som sådan omgir jeg meg med mange elektroniske enheter i løpet av en dag. En skole er heller ikke så egnet til å følge rådene fra landsforbundet om å ” tilrettelegge arbeidsplassen for hørselshemmede”. Arbeidsrommet er som det er, det samme er klasserom, korridorer og personalrom. Det blir å innrette seg så godt man kan.
Etter møte med audiografen og etter at du har fått høreapparat med hjem for første gang, er det sikkert lurt å følge denne introduksjonen. Det gjorde ikke jeg. Jeg plugget til høreapparatene med en gang og dro rett på jobb, 2 timer undervisning. Dagen etter hadde hadde jeg 7 timer undervisning. Etter denne dagen var jeg overbevist om at jeg måtte omskolere meg, og jeg var også svært sliten. Så sliten som jeg aldri tidligere har vært, selv etter en dag med opptak. Min fremgangsmåte anbefales ikke.
Siden jeg har jobbet med headset og mikrofoner tidligere, visste jeg hva som ventet meg. Denne massive veggen av lyd var det jeg var redd for. En mikrofon tar opp alt, og kan ikke som hjernen filtrere bort uønsket lyd. Vi “hører” stort sett mere lyd enn det vi opplever vi hører. Med headset og mikrofon får du det reelle lydbildet. Det store spørsmålet for meg var om hjernen min ville klare å oppdatere seg med den nye informasjonen den nå fikk, eller om jeg måtte belage meg på å leve med all denne lyden rundt meg daglig.
Derfor var det gledelig for meg at hjernen etterhvert også klarte å filtrere bort uønsket lyd, med kanskje noe hjelp fra høreapparatet selv. Etter 6 måneder med apparatet plugget inn, filtrerer nå hjernen bort lyd jeg ikke trenger å høre hele tiden. Jeg kan fremdeles få et lite lydsjokk når jeg går inn i et rom fullt med mennesker, les lærerværelset i lunsjpausen, men jeg har nå lært meg til hva jeg kan gjøre med det. Ta av apparatet for eksempel.
Så er det den praktiske biten av det. Batteriet har en tendes til å gå tomt midt i forelesninger for eksempel, noe som er mindre praktisk. Mitt høreapparat blir da bare en propp jeg har i øret, og det hjelper lite mot hørseltap… Som lærer er jeg mye på farten, og sitter sjelden stille mere enn noen minutter av gangen i veiledningssituasjoner. Ledningene har da en tendens til å falle ut, så i tillegg til å høre enda mindre enn hva jeg vanligvis gjør – har jeg nå to pinner stikkende ut på hver side av hodet. Gudskjelov er MK-elever som de er, og ikke tilbakeholdne med å påpeke at jeg er på vei over i pinnsvinmodus.
Selve høreapparatet er ganske lite. Svært lett og enkelt å drifte. Jeg kunne få i alle mulige farger, men valgte svart. Jeg ser ingen grunn til å gjemme det bort, til å late som om jeg ikke har det. Svart er nå engang en farge som passer til det meste.
