youtube – Tomi

Endring av TV-vaner

1 October, 2017

Jeg vet ikke akkurat når det skjedde. Jeg tror ikke det var et bevisst valg. Langsomt – ble det bare sånn. Uten at jeg la merke til det. Helt til den dagen jeg plutselig innså at jeg hadde sluttet å se på TV i sanntid. Det var ikke slik at jeg hadde erkjent det for meg selv på egenhånd. Nei, det var i samtale med andre at det stod klart for meg. Jeg skulle forklare for en kollega hvor jeg hadde sett et program. Det var på NRK, men ikke i sanntid. Jeg la til: Jeg har sluttet å se på TV I sanntid, jeg. Dette var i 2015. Der var det. En total endring i livet mitt, uten at jeg hadde merket det selv.

Jeg er en TV-slave, har vært det helt siden et flunkende nytt farge-TV ble båret inn i stua tidlig syttitall. Synden hadde kommet i farger, og jeg var bergtatt. Jeg har nok brukt mer tid foran skjermen enn noe annet sted. Min generasjon er MTV-generasjonen.

Så, hva skjedde? Hvordan ble en ihuga tv-slave ført bort fra zappingen mellom alle kanalene? Endringen av mine tv – vaner skjedde samtidig med resten av verden. Noen var tidligere ute enn andre. Les denne artikkelen fra 2013, fra en journalist i The Guardian.

Som journalisten fra The Guardian, ble mitt første steg tatt med HDpvr-boksen fra Get. Jeg tok opp programmer jeg var interessert i, og så dem når jeg ønsket. Årsaken var at slik kunne jeg spole meg forbi reklamen. Etter en stund ble tv-titting i sanntid uutholdelig, med alle reklamepausene de kjører på de kommersielle kanalene. Jeg ville ikke lenger bruke min tid på det.

Neste steg ble tatt da jeg kjøpte min første Apple-TV. Litt sent ute der også, jeg er ikke den som er først ute når det gjelder teknikk. (Ikke fordi jeg ikke ønsker å være det, men fordi jeg prøver å være en ansvarlig voksen , og kan altså ikke gjøre begge ting på en gang. Dessverre!) Så skjedde det store ting: Netflix og HBO presenterte sine strømmetjenester for det norske folk høsten 2012. Jeg lærte meg et nytt håndverk bare ved hjelp av YouTube. De klassiske videobutikkene døde. NRK kom med sin app for Apple-TV i 2014. I 2015 kom Apple med sin 4 generasjon Apple TV, som jeg klarte å få kjøpt samme år. Med den lanserte også HBO sin nye app, som de ikke hadde klart å få ut til de tidligere generasjonene av Apple- TV.

Og TV i sanntid var ikke lenger noe jeg ønsket å bruke tid på. Det å selv velge når jeg ønsket å se TV hadde blitt normen. Det hender jeg ser Dagsnytt 18, eller Dagsrevyen i sanntid. Men de kan begge bli sett via NRK-appen senere på kvelden. Eller neste morgen.

Get-boksen min er for det meste avslått. Min portal ut til tv-land er Apple-boksen istedet. Via den har jeg NRK, Netflix, YouTube og HBO. Jeg har ikke trengt noe annet på lenge. Ingen av de rundt 30 tv-kanalene som mitt abonnement via Get inneholder. Jeg tror jeg er klar for kutte båndet fullstendig.

Jeg kvinner meg opp til å bli en cord-cutter.

Å lære nye ting

22 May, 2013

Jeg elsker å lære meg nye ting. Jeg synes det er en fantastisk side ved mennesket, at vi hele tiden kan lære. Jeg håper at jeg fremdeles er i stand til å lære nye ting som pensjonist. Hvis ikke, får jeg håpe jeg kan videreutvikle det jeg allerede har lært. Ihvertfall det!

Da jeg som tenåring ønsket å lære meg å spille gitar, fikk jeg denne boken i gave. Det gikk ikke så lang tid før jeg kunne akkompagnere til allsang. Jeg er altså en fra generasjonen som lærte å spille gitar ved hjelp av samme bok. En mester ble jeg aldri, men boken hjalp meg med å knekke koden.

Jeg ble slått av hvor forskjellig min fremgangsmåte var denne vinteren da jeg ønsket meg en ny hobby. For noen år tilbake var jeg en ivrig hobbymaker av ulike ting. Søm, makramé, keramikk, strikk, maling osv. Jeg har savnet det fysiske fiklearbeidet i min veldig digitale hverdag, og i år satte jeg av tid til å lære meg noe nytt. I lang tid hadde jeg sett hvor mye flott som var tilgjengelig for å lage smykker, og fant ut at dette var akkurat det jeg trengte. Noe som ikke var digitalt, men håndgripelig. Et håndverk med fysiske gjenstander som jeg kunne bruke på jobb!

Lenge søkte jeg rundt etter steder med kurs. Du vet, lære hobby på gamlemåten med et Friundervisningskurs (Folkeuniversitetet) eller et kurs fra AOF e.l. Det måtte da være noen som kjørte noen nybegynnerkurs. Men nei. De kursene jeg fant så ut til å være for meget viderekomne smykkesmeder, det var jo ikke det jeg skulle bli.

Så fant jeg kursene mine. På yotube. Side på side med alle mulige teknikker forklart. På engelsk, spansk, russisk – og en mengde andre språk. Hobbyister over hele verden delte sine egne erfaringer, triks og tips. Noen svært pedagogisk fremlagt, og andre ikke. En stund var det bare dit min nye hobby strakk seg. Se på filmer om ulike teknikker på youtube. Endelig tok jeg mot til meg, og kjøpte en nybegynnerpakke. Da den kom var det nye utfordringer. Jeg leste og så til øyet bokstavelig talt begynte å renne av anstrengelse. Om wire wrap, om chainmaille, om gauge, om verktøy og om perleveving med mere.

Noen måneder senere har jeg våget meg på noen kreasjoner, som jeg til og med har turt å ha på meg på jobb.

Jeg tok frem gitaren her forleden, og oppdaget at jeg har glemt det meste. På tide å friske opp hukommelsen med noen you-tube kurs kanskje.

YouTube og elevfilmer

17 December, 2008

Det er en stund siden jeg var inne her og foretok mitt vanlige søk. Altså skolenavn…. Idag etter en visning i redigeringsrommet oppdaget jeg at det var lagt ut mange nye filmer jeg ikke hadde sett. Deriblant denne under som noen elever hadde jobbet med på fritiden. Jeg synes det er morsomt å se alt de lager, også det som springer ut av ren og skjær lyst til å skape. Ikke bare oppgave-innleveringer med fastsatte stramme rammer, men også overskuddsfilmene basert på enkle idèer. Jo mer de produserer, jo dyktigere blir de. Haukeøyne, lærere på MK og elevene selv vil nok oppdage noen dårlige valg, men som et overskuddsfenomen er jo dette fantastisk morsomt.

Nyt The Snowball Movie

En kommentar sånn nogenlunde relatert:

Etter et år eller to med innføring i film og vurdering av fortellinger som alle endte med blod og vold og død, måtte jeg stille meg spørsmålet: Er det slik at vår voksende generasjon synes at bare disse fortellingene er verdt å fortelle? At det er det eneste verdt å se på ? Med få unntak endte deres filmer med noen som døde. Jeg gikk gjennom alle eksemplene jeg hadde vist dem for å se om svaret lå der. Men der var alle sjangre representert, med store variasjoner i tematikk og utrykk. Jeg stilte også elevene det samme spørsmålet. Hvorfor dør alle som i et stykke av Shakespeare? Hvorfor så mye vold? Svaret var at det var det de så på, det var det de ville teste ut, det var morsomt å prøve osv.

Nok av det! tenkte jeg. Og året etter satte jeg denne rammen på periodeoppgaven: Ingen dreping, ingen skal dø. Hvert år har jeg den samme diskusjonen med elevene, hvert år de samme reaksjonene. Men det jeg ser er at med en slik ramme tvinges de til å tenke annerledes. De beveger seg i retninger de ellers ikke ville gjort, tar opp temaer de ellers ikke ville tenkt på og prøver seg på sjangre de ellers ikke ville ha testet ut.

En kvikk sjekk på youtube viser at de allikevel bare må, men da har de fått gjort noe annet også. Jeg lurer også på om jeg skal sette enda strammere rammer for tematikk. Det er mange kompetansemål i for eksempel allmennfagene som godt kunne blitt inkludert i en felles periode. Håndverket lærer de uansett. På den annen side synes de det er veldig givende å selv bestemme dette, så den oppgaven jeg vanligvis gir dem er en sekk de kan fylle med hva som helst. Jeg må tenke litt på det…

Tomi

Tag: youtube