Det er vel kanskje fordi en lærers ferie er så lang, men det skjer noe med meg i de lange sommerukene. Jeg mister begrep om tid. Et prosjekt, for eksempel det å gå å handle, tar hele dagen. På jobben er det utrolig mye man får gjort i løpet av en dag. I sommerferien – ikke akkurat det samme nei. Det er jo det som er så deilig. Det kan bli problematisk dersom man har en forventning til seg selv om at man skal få gjort så mye. Da er jo skuffelsen stor når man ikke får gjort alt, men opplever seg selv som en skikkelig latsabb. Slik var det enkelte dager denne sommeren. Alle planene som var lagt. Alle prosjektene jeg skulle få gjennomført! Alle stedene i Norge jeg skulle besøke!
Men man skal jo slappe av, og selv om man har en såkalt staycation og er hjemme, betyr jo ikke det at man skal fortsette å jobbe. Ferie!
I stedet kunne en morgenøkt se slik ut: Bruker tid på en video om en blekksprut som endrer farge mens den sover. Teksten mener at det er bevis på at den drømmer. Blir satt ut og tenker på naturens mangfold, og må se på videoen en gang til. Går ut på kjøkkenet, stopper fordi jeg ikke husker hvorfor jeg gikk dit. Kaster et blikk ut av vinduet og tar inn alle grønnfargene i bladverket utenfor. Står stille og prøver å få med alle nyansene. Husker plutselig hvorfor jeg gikk på kjøkkenet, og fyller vann i glasset jeg hadde med meg ut. Tilbake på kontoret fortsetter jeg å lese aviser, og avbryter meg selv hele tiden ved å klikke på morsomme videoer av kattepuser på twitter. Planlegger bokbinderprosjekt i notion, og legger til innkjøp i google keep. Legger merke til at det allerede er midt på dagen, og at jeg snart burde spise litt.
Italienerne har et uttrykk for dette å ikke gjøre noe. Dolce far niente, the sweetness of doing nothing.
Det uttrykket skal bli temaet for neste ferie/avspasering.
