Twitter?

25 March, 2009

Jeg innrømmer det. Jeg ser ikke helt vitsen. Jeg skjønner heller ikke hvordan alle har tid til alt. Jeg får litt bakoversveis av aktiviteten til mine e-kolleger. Mitt døgn har bare 24 timer fremdeles. Dere ser ut til å ha funnet en metode som utvider denne rammen.Hvordan? Hva er hemmeligheten?

Selv om twitter-kontoen min har vært aktiv en stund, består min samlede produksjon av èn slik liten sak. Hva kalles det? En tweet? Tvit? Å tvitre?

Så er det dette med innholdet da. Har jeg noe klokt å si sånn flere ganger i løpet av dagen? Så klokt og velfundert at det er verdt å dele? Ja, jeg ser at nettopp det er noe av poenget med Twitter – at det behøver man ikke. Men.. allikevel…

Å slik tenke høyt offentlig… For egen del ser jeg at det er svært nyttig når andre gjør det, fordi det setter igang tankeprosesser hos en selv. Men selv gjøre det?

På den annen side. Jeg kan jo ikke akkurat si at jeg har prøvd det ut til fulle. Knapt nok lagt til noen å følge. Det er kanskje lurt, slik at jeg får sett og prøvd hva dette er. Ingunns siste bloggpost gjorde utslaget. Så får vi se hvor det bærer hen.

Jeg er med!

Å snakke film.

21 March, 2009
Foto: Camps med CC-lisens
Foto: Camps med CC-lisens

Har elevene et språk for å snakke om film? Dette spørsmålet stilte både Leif og Hilde for en stund siden. Begge jobber med blant annet disse læreplanmålene i Norsk:

  • analysere og vurdere ulike sjangere i tekster hentet fra TV, film og Internett
  • vurdere bruk av estetiske virkemidler i ulike medier

Utifra min egen erfaring med VG1-elever er at det har de ikke. Det skulle egentlig ikke overraske oss. De ser mye film og TV-serier, men de er ikke bevisst på hva som gjør  film til film. Det er et eget språk og krever en innføring på tilnærmelsesvis samme måte som tilegnelse av et hvilket som helst annet språk.  Grammatikk, syntaks og ordforråd med mere. Hva de trenger innføring i vil være noe annerledes i norsk og mediefag selvfølgelig. Skal de selv produsere må man gå grundigere til verks.

Listen over filmens virkemidler er lang, og det er vel for mye forlangt at de skal kunne skrive noe vettugt om alt. Det de uten videre kan mene noe om er handling og karakterer.  Ønsker man at de skal analysere en lengre film, så finnes det mange kortfilmer som kan brukes. Norsk Filminstitutt utgir hvert år en samling med norske kortfilmer.  Eller hva med å lage en konto på dvoted, og streame film i klasserommet? dvoted er et nettsted for unge nordiske filmskapere, fra alderen 15 til 25 år.

Fordelen med å bruke en kortfilm fremfor en spillefilm er todelt. De kan se den flere ganger, noe man må skal man kunne analysere grundig. Samtidig gjør det oppgaven mere overkommelig for elevene. Når du ikke er vant til å bevisst legge merke til alle valgene, hvor mye får du med deg av èn gangs visning av en spillefilm? Forhåpentligvis tar filmen deg med på en emosjonell reise, og da kan det være vanskelig å beholde betrakter-rollen.  Få elever er i stand til å  forholde seg til en spillefilm analytisk, hvis de i tillegg til handling og karakterer skal mene noe om valg av klipping, bildeutsnitt, lyd, lys, kamerabevegelser m.m. For elever som ikke går på medier – og kommunikasjon er det mye forlangt. Selv hos oss kan det være vanskelig for dem til tider.

Enkeltscener fra filmer kan også fungere. Ofte følger også de tre-akts strukturen for eksempel, og kan bli en innføring i dramaturgi i mikroformat. Eller de kan fungere som eksempler på konkrete virkemidler som er brukt.

I innføringsperioden viser jeg gjerne elevene utvalgte scener fra filmer som eksempler. Introduserer jeg begrepet bildeutsnitt, bruker jeg gjerne den siste duellscenen fra “The good, the bad and the ugly”.  Jeg har en lang liste av scener fra filmer som jeg benytter meg av, og er alltid på jakt etter flere.

Når det gjelder rettigheter for visning, forholder jeg meg til juristene fra KS.

En cappucino å ta med, takk.

10 March, 2009

Jeg er allerede inne i min femte uke på ny skole med nye elever og kolleger. Og nye systemer ikke minst. Jeg har nå det verste overstått, og dagene begynner å bli normale. Ihvertfall etter flyttingen forrige helg, og utvaskingen denne helgen.

Det er interessant slik å se kulturforskjellene mellom ulike skoler. Dette er min tredje opplevelse i så måte. Den ene store forskjellen for en medielærer i storbyen er avstanden mellom lærer og elev. Den er større nå enn den var, simpelthen på grunn av noe så enkelt som en kantine. På min forrige skole var den midt i bygget, og personalrommet langt unna. Oppe i tredje etasje et sted, innerst. Lengst bort. Det betydde at man gjerne spiste sammen med elevene i kantina, noe jeg satte stor pris på. Det gjorde også noe for miljøet at lærerne på den måten var synlige hele tiden.

Den andre store forskjellen er detaljstyring fra skole-eier. På en måte greit å forholde seg til, med klare og tydelige rammer. På den andre siden er dette generelle standarder som ikke er tilpasset verken hver skole eller alle programfag, med dertilhørende frustrasjon når man prøver å få kartet til å stemme med terrenget man ser foran seg.

Den tredje store forskjellen er mediefags-relatert. I en utkantskole vil MK-avdelingen være det nærmeste mediesenteret i mils omkrets. Med påfølgende rèelle oppdrag for elevene. De produserer ikke bare for skolen og læreren, men for en ekstern oppdragsgiver. Derigjennom får de uvurderlig erfaring som det er vanskeligere å reprodusere i ren skolesammenheng. En byskole må nødvendigvis forholde seg noe annerledes til dette, og i hovedstaden spesielt.

Jeg er enda ikke fullt utpakket. Det ligger bilder som ikke er hengt opp på stuebordet. men som seg hør og bør av en MK-lærer er nettet oppegående, og TV med maskinpark likeså. Det var det første som kom opp. Nå tester jeg ut min flunkende nye HD PVR, og har stor tro på at vi to skal bli gode venner etterhvert.

Mens jeg har vært opptatt med mine daglige gjøremål har saken mot Pirate Bay nærmet seg slutten. Jeg har ikke fått fulgt med slik jeg ønsket, og i går kom jeg over en artikkel som setter hele kjøret fra IFPI i et annet lys. Det er ikke en arg organisasjon som kjemper for det de oppfatter som sitt levebrød. Det er en gigant på leirføtter, som vet at den faller.  Det bare er slik akkurat nå at det gir mer mening å saksøke enn forandring.  Journalisten i TechGrunch skriver til slutt:

What this means for us music consumers – don’t expect much to change for the next few years. But sometime in the next decade we’ll see a real renaissance in how music is distributed and consumed. And who knows, a decade after that we may have all forgiven the music labels.

Jeg er ikke så sikker på det…

Flyttet!

3 March, 2009

Dette er bare en melding for å fortelle at jeg fremdeles er aktiv og i live, selv om kroppen min kanskje protesterer litt på det siste etter 4 dager med pakking og flytting.  Er du klar over hvor tung en kaffekopp egentlig er? Det oppdaget jeg med vonde muskler og verk i hele kroppen her i morges.

En hektisk innkjøringsperiode på ny skole er overstått, og jeg er nå offisisielt Oslo-boer igjen. Jeg  kommer tilbake til erfaringer og tanker etterhvert. En rask sjekk i Google-leseren forteller meg at mine med-bloggere ikke akkurat har liggget på latsiden. Her er det mye godt lesestoff så snart jeg får nett hjemme.