Overskriften er tatt fra en av mine kontakter på Facebook. En som noe motstrebende er der igjen. På profilbildet sitt demonstrer han tydelig hva han synes om det. Etter over et år har jeg fremdeles ikke så mange på min liste. Jeg logger meg på sånn sporadisk, legger igjen noen meldinger her, skriver på veggen der. Jeg verdsetter å kunne holde nogenlunde kontakt med mennesker jeg ikke har møtt på en stund, men jeg tror nok ikke jeg helt har fot enda. Chatte gjør jeg helst pr telefon, og da gjerne i timesvis, selv om jeg er så gammel på nett at jeg har et ICQ-nummer som visstnok er l33t. Er folk litt lengre borte går det fremdeles over mail. ICQ ble stort sett brukt til å fortelle de 5 meter borti gangen at jeg beveget meg ned på røykehjørnet. Nevner jeg ICQ til mine elever nå, blinker de bare forbauset med øynene og aner ikke hva jeg referer til. På jobb har jeg stort sett ikke tid til å logge meg på noe annet enn Fronter og våre egne nettverk.
Jeg må bare innse det, verden gikk meg forbi der. Joda, jeg kommer til å klamre meg fast. Beholde både Facebook – og Twitterkonto for det må man jo ha, men … Jeg beholder ihvertfall min gamle ICQ-konto så lenge jeg husker passordet.
Et år til. Kanskje det vil gå opp for meg til slutt.
Tidligere i våres dro vi med elevene på Filmens Hus til et foredrag av Lasse Gjertsen. Mannen/gutten bak videoer som denne:
Som Rushprint skriver:
Det er ikke grensesprengende filmkunst, og det er nok fortsatt slik at det er måten Gjertsen lager og distribuerer filmene sine på som påkaller mest beundring.
På tross av publiseringen på YouTube, syntes jeg allikevel tilnærmingen var noe tradisjonell. Med veien om NRK med sine rammer om sendeflater, sendeskjema, programprofil etc. Jeg stilte meg spørsmålet hvorfor han ikke hadde gått denne veien? Med en så stor skare av fans verden over kan jeg ikke tenke meg noen annen her i landet som kunne dratt det i land.
I forrige uke ga jeg MK-elevene en enkel liten oppgave for å introdusere nye begreper i kontekst. De skulle lage en strategi for en ny artist, et produkt eller lignende og tenke på tvers av nåværende kanaler.
Tidsrammen var stram, som får dem til å bruke mindre tid på Facebook og lignende. Det de kom frem til overrasket meg litt. Av gruppene var det ingen som IKKE hadde tenkt avtale med plateselskap der musikk var temaet. Det var rett og slett ingen som hadde satt spørsmålstegn ved muligheten av å hente finansiering annet steds fra. Jeg ville trodd at denne generasjonen ville ha snudd de store selskapene ryggen så snart muligheten var der. Men nei…
Istedet for å tjene penger primært på salg av CD/filer, så mange for seg at fokuset lå på konsertene. På inngangsbilletten, capsene og t-skjortene. Det var både fysiske produkter å kjøpe, samtidig som man kunne få tilgang lovlig over nett. Tradisjonstro, men med en tvist. De brukte sosiale nettverk for å skape blest om produktet, og hentet inn fortjenesten andre steder. Men de ville fremdeles produsere en fysisk CD…
Det var altså ikke en total helomvending, ala “TV`en er død”. Nei, det var snarere en både – og. På akkurat samme måte som de ikke erstatter sosial omgang gjennom de nye tjenestene. De kommer i tillegg til. På sedvanlig vis måtte jeg grunne litt over dette. Jeg har sett for meg èn stor medierevolusjon. En før – nå situasjon. Langsom forandring javisst, men likefullt et paradigmeskifte i hvordan man ihvertfall distribuerer medier, om ikke produserer.
Foto:Dead TV av Boris, flickr
For MK-elevene fantes det ikke et skille mellom gammelmedia og nye, mellom før – nå. Alt var tilgjengelig, og alle kanaler kunne brukes, hver til sin tid. Ikke noe “TVèn er død!” men en sømløs implementering av alt. Samtidig.
Kanskje det er slik at det ikke er denne generasjonen som kommer til å forandre verden, og at vi fremdeles må vente på den store forandringen. Kanskje det bare betyr at vi fremdeles er “in between”. Eller kanskje de siste ti årene bare beskriver hvordan det vil fortsette, en langsom endring men ingen store omveltninger.
Denne kommentaren skal handle om Twitter. Til slutt. Først må jeg påberope meg retten til ikke å fatte meg i korthet. Det er et privilegium for folk som har nådd en viss alder. Eller kanskje det gjaldt mangel på poeng. Uansett, jeg påberoper meg retten til begge.
Igår koblet jeg denne lille saken til prosjektoren i klasserommet, en daglig rutine. Denne dagen var det noe som var feil. Der mitt lekre skrivebordsbilde skulle vært på lerretet, var det istedet en saus med sterkt innslag av magenta.
Tidlig morgen, alt for lite kaffe. Hjernen min stod helt stille. Hva var nå dette for noe? Hvordan kunne jeg endre på det? Jeg prøver å fyre av noen synapser, men ingen reaksjon oppe i kontrollrommet. Befippet spurte jeg min kollega. Noen sekunder senere var adapteren plugget korrekt i, og jeg kunne begynne. En liten hendelse i en lærers hverdag. Et bittelite øyeblikk, men for bare noen måneder siden var det jeg som var problemløser på elevmaskiner og kollegers. Videokamera, programmer – bare nevn det, jeg har fikset. De siste tyve årene har jeg autodidakt lært og omattlært. Redefinert kunnskap og oppgradert helt siden min første mac i 1989.
En tidlig morgen i Oslo i året 2009 står hjernen min komplett stille over en liten filleting.
Når jeg ser på Twitter så opplever jeg det samme stille øyeblikket. Jeg ser og ser, men jeg skjønner ikke hva jeg ser. Hva er dette for noe? Erfaring har lært meg nå at selv om ikke akkurat Twitter overlever lenge, vil allikevel denne applikasjonen ha betydning for noe som kommer senere. Kunnskap som ikke er kombinert enda. Jeg vet det, men samtidig så skjønner jeg det ikke.
Har jeg møtt veggen? Har jeg kommet så langt som min sekstitalls-hjerne kan komme? Hvor ble min smidige hjerne av som jeg alltid kunne regne med lærte seg nye ting. Kjapt? Ok, så er ikke selve programmet så vanskelig å skjønne. Ei heller hva det gjør. Men det viktigste spørsmålet kan jeg ikke svare på. Det lille ordet som når besvart gir tingene mening:
I think of twitter like a river, always flowing by. When you feel like a dip, you can dive in, otherwise, let it flow on by.
Flott metafor, men jeg ser ikke helt det. For meg blir det som å rope fra nærmeste fjelltopp. Selv om jeg ikke har noen problemer med å rope min sønns navn høyt på en jernbaneperrong ( ikke alltid like populært nei ) så er dette med å rope ut til tilfeldige forbipasserende på Twitter fremmed. Det minner meg litt om en av Oslos personligheter en gang på syttitallet. Du kunne finne henne på et gatehjørne. Med sykkel. Svært opphisset hadde hun mye hun skulle ha sagt, men det var vanskelig å følge hva hun snakket om. Det kan være like vanskelig å følge med på twitter. Det er tilfeldige nedslag i en fragmentert virkelighet. Noen øyeblikksbilder fra hele verden. Jeg strever med å finne sammenhengen.
Lørdag klarte jeg det i noen minutter. Tilfeldighetene koblet sammen en vandrende Stephen Fry i Dublins gater, en sporty Ingunn på løpetur, og en ivrig arbeidende manusforfatter og produsent Hart Hanson som hadde sendt avgårde sine tekstforfattere til å jobbe med neste sesong av sin tv-serie. I et bittelite øyeblikk så jeg disse tre personene jeg ikke kjenner som èn liten historie. Et makro-bilde av verden på en lørdag. Det gjorde godt.
Kanskje jeg heller burde se på Twitter som det 21 århundredes vekter. En internasjonal versjon av Norge Rundt på nett.
På min jakt etter en rimelig Playstation 3 til poden som snart fyller år, kom jeg over en nettside som annonserte med at man kunne vinne auksjoner til fantastiske priser. En 42 toms TV til noen få kroner, en Playstation til 50 øre. Hva er problemet?
Man betaler for budpakker slik at hvert bud du legger inn koster deg mellom 9.50 til 13 kroner. Budrundene heves med ett øre av gangen. Du har et begrenset antall budrunder basert på pakken du kjøpte. “Auksjonen” er begrenset i tid, fra 1 til 4 minutter. Men, hver gang en person legger inn et bud vil klokken starte opp igjen. Som forretningsidè er den jo genial, hvis man ikke har noe problemer med å tuske til seg andres penger. Hovedproblemet her er at dette ikke er en auksjon. Det er et lotteri, eller en spillautomat. Når du “byr” så blir dette budet trukket fra din konto. Har du noen gang bydd på noe ellers på nettet hvor du måtte betale det du bød, selv om du ikke vant auksjonen? For hver person som “vinner” en auksjon, er det mange som taper penger. Fra 9.50 til 13 kroner pr. bud.
Man har heller ingen forsikring mot at dette nettstedet ikke kjører automatisk budgivning selv, for å opprettholde en auksjon opptil et forhåndsbestemt beløp. Ei heller hvordan de benytter seg av kontoinformasjon og e-postadresse. Budhistorikken er gjemt, bortsett fra de siste fem.
Siden det er en .com adresse gir ikke et Whois søk noe resultat annet enn hvilken tilbyder som er brukt, og når denne ble opprettet. På kontaktsiden får man opplyst et firmanavn og adresse i Trondheim. Organisasjonsnummeret fra Brønnøysundregisteret er ikke oppgitt. Et raskt søk der gir meg bare ett navn med firmanavnet og adresse Trondheim. Jeg antar dette er det samme, men siden organisasjonsnummeret ikke er oppgitt er ikke det sikkert. Med norsk adresse som oppgitt på nettsiden må da selskapet komme innunder lotteriloven, på tross av .com adressen? Der er jeg nok ikke helt oppdatert.
Min hovedregel er at hvis det høres for godt ut til å være sant, så er det som regel det. Og jakten på en rimelig spillkonsoll fortsetter. Kanskje det blir en myk pakke istedet…
