Når jeg nå ubønnhørlig langsomt blir eldre, er det èn ting som slår meg når jeg ser norske filmer.  Det er de unge menns historier. Der det er eldre involvert, er det også menn.

Så går det langsomt opp for meg at det jo faktisk alltid har vært slik, det er bare jeg som er blitt gammel nok til virkelig å se det. At roller for kvinnelige skuespillere over førti er vanskelig å finne visste jeg dog. Jeg har bare ikke riktig koblet disse tingene sammen. Før nå. Jada, det hender jeg er litt sen.

Misforstå meg rett, jeg liker eksplosjoner og CGI like mye som “alibiet” jeg hadde med meg på X-Men Origin: Wolverine her i helgen.  Er det norske eksplosjoner og CGI er det enda bedre. Det fryder meg at vi har kommet dit, oppfostret som jeg er med en helt annen holdning til Den Norske Filmen enn som store kassa-suksesser. Norsk Film var = Finsk TV-teater på sytti/åttitallet for en tenåring.

Men, så var det disse historiene da. For hva bruker norske filmskapere det store lerretet til?

Tommy Wirkola sier til Aftenposten at han ble så rasende over alle søkerne til Filmhøyskolen og deres hang til å skape “samtidsdramaet”, at han skrev et rasende brev til skolen. Jeg kan ikke si at jeg har sett så mye til samtidsdramaene på lerretet enda. Altså, “samtiden” der jeg er. Min samtid. Fjernt fra ravende zombier, ungdomsgjenger, unge menn som søker å forstå seg selv og far -sønn forhold.  Det er ikke det at ikke disse historiene er viktige og beskriver en samtid. Men det er samtiden til unge gutter og menn.

Den norske filmregissøren? Det er en ung mann mellom 30 og 40 år, med noen hederlige unntak. Det samme er manusforfatteren. Ikke rart det blir bredpenslet “eksplosiv” kunst av det. Nesten som om de søker å teste ut alle de nye leketøyene sine nå når de får lov. Som en gjeng med gutter på VG1 som skal lage film for første gang. Javisst er det morsomt. Javisst trekker det publikum, men bare det? Jeg lurer på hvilke filmer de kommer til å lage, disse unge herremennene når de blir eldre. Kanskje denne trioen her kan røske opp litt. Morsomt å kunne nevne dem i samme åndedrett, de står for tre helt ulike visjoner. Det blir spennende å følge.

Mangelen på “samtids”-historier er  ikke noe som er spesielt med norsk film. Welcome to the new, post-female American cinema,“Dette er ikke bare et “ingen kvinner over tretti-problem” – snarere et : ingen intelligente kvinner på film overhodet.

Alex Iversen ser etter intelligent liv på kino i sin artikkel i Rushprint. På tross av noen tegn vender han seg mot TV:

Det å følge en tv-serie er som å være i et langvarig, forpliktende forhold. Og casten, hvis serien er virkelig god, blir en del av din utvidete familie. En trofast tv-seer, som følger en serie over mange år, vil oppdage at dette er noe som lader fortellingen med historie og betydning, og gir en kompleksitet i karakterskildringene som man ellers må oppsøke lange romaner for å oppleve.

Der finner jeg også kvinnene i min alder og eldre. Der er rike kvinneskikkelser som Nora Walker spilt av Sally Field. Tøffe damer som Patty Hewes, spilt av Glenn Close. Vel er de amerikanske seriene fylt til randen av den moderne unge kvinne som alltid ser ut som on hun er klar for catwalken, men det er også rom for andre.  Og noen av dem følger Bechdel-regelen også.